Stedatteren min er hyperaktiv og sjalu

[AnonymBruker]

Jeg traff mannen jeg nettopp har flyttet inn sammen med for ett år siden. Vi har begge to hver vår jente på 4 år, og dette skaper nå mye større problemer for oss enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Datteren min bor hos meg og faren sin annenhver uke. Jeg og faren hennes hadde et svært pent brudd, og vi er nå gode venner og samarbeider godt om datteren vår. Datteren min er en rolig og harmonisk jente, som som regel er i godt humør. Hun er trygg på dem rundt seg, og har fort blitt glad i min nye samboer. Vi tre har det veldig godt sammen i ukedagene.

Samboeren min har datteren sin annenhver helg og én dag i uka. Dette var ordningen de kom fram til sammen, og moren er lite interessert i delt omsorg. Vi har nå bodd sammen i noen måneder, og har ordnet det slik at datteren hans er hos oss den samme helgen som datteren min er hos oss. Dette betyr at vi har annenhver helg for oss selv, som er veldig viktig og godt for oss som par. Vi så i utgangspunktet for oss at de to jevngamle jentene ville bli gode venner, men hittil har helgene vært veldig lite vellykkede.

Datteren hans er tilnærmet hyperaktiv. Hun løper, skriker, slår, dytter, og slår seg helt vrang når hun ikke får det som hun vil. Dette gjør datteren min redd og lite lysten på å være sammen med stesøsteren. Samboeren min har flere ganger tatt med seg datteren sin ut alene for å se om hun roer seg ned, men han sier at hun alltid har vært så sta og aktiv, og at det ikke hjelper. I tillegg virker datteren hans sjalu på min datter, som nå har fått et godt forhold til sin stefar. Og dette er jo veldig forståelig, min datter får tilbringe mer tid sammen med hennes far enn det hun selv får. I tillegg er datteren min bortskjemt av fire besteforeldre, og har mange fine leker og eget stort rom. Stedatteren vår har fått seng på det samme rommet, men hver gang hun er der, ender det opp med at hun ødelegger minst én av lekene til min datter i rent raseri. Hun snakker ikke, hun skriker, og hun blir rasende av den minste irettesettelse, både fra meg og faren. Hun kan sette seg konsentrert ned med en oppgave, bok eller film en liten stund, men hun blir veldig fort lei og utålmodig.

Jeg orker ikke ha det slik hver helg framover. Jeg har lyst til å kontakte en familieterapeut/psykolog, men samboeren min vil ikke dette. Han mener datteren har nok å stri med, og at jeg ønsker å tillegge henne en diagnose hun ikke har. De har tidligere fått datteren observert i barnehagen av spesialpedagog (hun er like aktiv og sint der), men pedagogen konkluderte med at hun ikke har ADHD eller lignende, hun har bare en veldig bestemt personlighet.

Er det ingenting jeg kan gjøre?

[AnonymBruker]

Hva med å finne på ting med bare henne og far? Feks, få besteforeldrene dine til å passe jenta di, og ta med deg far og hans datter ut og finn på noe morro? Datteren din får jo alle fordelene på en måte, og hun andre får bare kommet innom en gang i blant, og savner tydelig mer oppmerksomhet osv.

[Gullskje]

Du kommer til å få kjeft her inne !

Det er desverre sånn at det ikke er noe du kan gjøre med det så lenge mor og far ikke vil eller ser det.

Men jeg forstår deg veldig selvom jeg aldri har vært oppi samme situasjon, prøv å fortell om dine føleser og tanker rundt dette til samboeren din, han burde ta deg på alvor.

[AnonymBruker]

det finnes medisiner som hjelper å roe ned barnet hvis hun har adhd. derfor er det viktig å ta henne til psykolog. ikke for å stemple henne, men for å hjelpe henne til et bedre liv

[AnonymBruker]

Hva med å finne på ting med bare henne og far? Feks, få besteforeldrene dine til å passe jenta di, og ta med deg far og hans datter ut og finn på noe morro? Datteren din får jo alle fordelene på en måte, og hun andre får bare kommet innom en gang i blant, og savner tydelig mer oppmerksomhet osv.

TS her. Jo, dette er et godt råd, og vi har jo gjort dette mye før vi flyttet sammen. Men jentas personlighet er den samme, hun la sag ned på en forløyelsespark i sommer og skrek og omtrent ristet på bakken. Da hadde hun fått masse oppmerksomhet av både faren og meg hele dagen.

Jeg har også prøvd å være sammen med henne alene, og hun oppfører seg faktisk litt bedre alene med meg enn alene med faren. Likevel blir hun like fort sint og sta, og en gang måtte jeg dra henne ut av en butikk. Jeg vil så gjerne hjelpe henne og ha et godt forhold til henne, men det er vanskelig når oppførselen hennes er slik.

[AnonymBruker]

Jenta er hos far annenhver helg. Da sover hun DIN DATTERS rom, ikke hennes. Hun leker med din datters leker.

Dette høres utrolig egoistisk ut av dere, å ikke se at hun føler seg tilsidesatt og lite inkludert. Annenhver helg og en dag i uken er veldig lite ifht det å "komme inn i" en ny familie. Alt er jo forandre nå, etter at dere ble samboere. Lille jenta må jo være kjempefrustrert!

Takk til alle dere, det gjør meg veldig bevisst på hvordan vi skal ta vårt forhold videre. Her er det barna som skal stå i fokus, ikke vårt behov for å bo sammen!!

[AnonymBruker]

Jenta er hos far annenhver helg. Da sover hun DIN DATTERS rom, ikke hennes. Hun leker med din datters leker.

Dette høres utrolig egoistisk ut av dere, å ikke se at hun føler seg tilsidesatt og lite inkludert. Annenhver helg og en dag i uken er veldig lite ifht det å "komme inn i" en ny familie. Alt er jo forandre nå, etter at dere ble samboere. Lille jenta må jo være kjempefrustrert!

Takk til alle dere, det gjør meg veldig bevisst på hvordan vi skal ta vårt forhold videre. Her er det barna som skal stå i fokus, ikke vårt behov for å bo sammen!!

Jeg må bare si meg enig! Fars datter burde hatt eget rom og egne leker, ikke være en "gjest" på stesøster sitt rom. Ikke rart hun ødelegger leker.......

[Pinkee]

Hvis jenta er slik hele tiden, hos mor, hos far, i barnehage osv, så vil jeg si at mye tyder på at hun har større problemer enn lite oppmerksomhet. Var hun slik/hadde tendens til slik fremferd før mor og far flytta fra hverandre? Eller er det noe som kom etter bruddet?

Hvis hun har vært slik hele livet, så bør foreldrene være så ansvarlige at dem får jenta utredet. Ingen ønsker å ha et barn med diagnose, men dess tidligere man får en diagnose(hvis det blir det) dess større sjanse har man for å bygge opp et godt liv for jenta, og for å forebygge problemer, med skole, venner, familie osv.

Bare en observasjon i bhge er for lite, her bør dere inn til BUP.

Men, nekter far og mor, så er det lite du kan gjøre

[Knitcat]

Jeg skjønner at det er helt supert å ha barnefri annen hver helg, men kanskje dere skulle bytte uke med din eks og bruke samværshlegen med steddatteren din alene i en periode. Siden dere jo også er alene annen hver uke bør dere voksne jo kunne få nok alenetid da til å pleie forholdet i.

Datteren din har eget stort rom med mange fine leker. Begge jenter burde ha egne rom med leker. Nå kan dere vel ikke be alle fire besteforeldre om å begrense gavestrømmen, men dine foreldre kan du jo få til å gi begge jenter like mye og fint.

Her er det altså en fire-åring som sliter og dere må gjøre noe med det!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er helt supert å ha barnefri annen hver helg, men kanskje dere skulle bytte uke med din eks og bruke samværshlegen med steddatteren din alene i en periode. Siden dere jo også er alene annen hver uke bør dere voksne jo kunne få nok alenetid da til å pleie forholdet i.

Enig i dette. Jeg tenker at barnefri annenhver helg ikke er en luksus man kan ta seg råd til når ståa er som den er, og jeg ville ha ofret akkurat det for å prøve å se om ting ble bedre.

[AnonymBruker]

Hva med å dra på turer eller drive med aktivitet som hun synes er artig? Det er utrolig hva friluft gjør med humøret.

Gir du henne mye oppmerksomhet? Samboeren min har to barn, å de krever per dags dato like mye oppmerksomhet fra meg som fra han...

[Brunhilde]

Jeg må nok innrømme at det jeg reagerer mest på her er at jenta er gjest når hun er hos dere.

Hun bør få eget rom og egne leker.

Jeg forstår frustrasjonen din, men et barn er som regel resultat at voksenpersonene rundt det, og det er dermed ikke barnet som skal klandres for at ting er vanskelige. Det er far og mor som i første rekke må prøve å gjøre noe med det, så kan du bidra i den utstrekning du orker og får lov.

Men eget rom slik at hun også føler at hun hører til, det er første steg, tror nå jeg!

[AnonymBruker]

Jeg prøver å ikke være dømmende, men hvorfor i all verden har ikke stedatteren sitt eget rom. Det er klart det er sårt og bidrar til sjalusi og sinne (som hun selv ikke klarer å sette ord på) når det har flyttet en ny jente inn i pappa sitt hus, og nå må man være gjest på rommet til den nye jenten.

Barnefri annenhver helg er heller ingen selvfølge. Her høres det ut som far trenger å ha datteren litt uten at hun må dele rom med en annen (og for å være helt ærlig, fremmed) jente, der hun får være i fokus og gjerne også få litt alenetid med sin far. Heller ikke kjernefamilieforeldre som kun har felles barn har barnefri annenhver helg.. Og dere har jo annenhver mandag-fredag barnefri også? Barn forplikter, og de skal komme først. Her høres det ut som det er litt problemer som dere MÅ ta tak i.

Mener ikke å høres krass ut, men jeg tror det trengs noen endringer

[AnonymBruker]

TS her. Grunnen til at jenta ikke kan få eget rom, er ganske enkelt at vi ikke har flere rom... Med mindre vi skal sette dobbeltsenga i stua, har vi ikke noe valg. Og ja, hun har noen av sine egne leker her, men det er jo naturlig at hun og datteren min deler de samme lekene. Vi har prøvd så godt vi kan å inkludere henne i rommet, hun fikk velge sin egen seng og sengetøy osv. Hjemme hos moren har hun også eget rom og leker, men mye mindre enn min datter. Jeg skulle gjerne hatt jenta her 50%, men dette er som sagt noe moren ikke vil gå med på. Og ja, oppførselen hennes har i følge faren alltid vært slik. Hun har alltid hylt og skreket for den minste ting. Men verken han eller moren vil gjøre noe mer med dette, de sier at dette er hennes personlighet som hun en dag vil vokse av seg. Selv er jeg genuint bekymret, for slik oppførsel bør ganske enkelt ikke fortsette...

[AnonymBruker]

Jeg er helt sjokkert over hva enkelte utsetter barna sine for.

Ikke det minste rart at jenta er fortvilet og har det vondt. Dere har faktisk 2 (TO) unger og må ta hensyn til det i den grad at de behandles likt. Det er ikke likt når hun må sove på rommet til stesøsteren som bor der alltid og dermed naturligvis har et helt annet eieforhold til soverommet.

I tillegg får stesøsteren tilbringe mange ganger så mye tid sammen med pappaen hennes .. Jeg kan bare tenke meg hvor vondt alt dette er for den lille jenta.

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne hatt jenta her 50%, men dette er som sagt noe moren ikke vil gå med på.

Det er da ikke bare moren som bestemmer hvor jenta skal være? Faren burde kjempe for 50% i dette tilfellet, synes jeg.

[Sweet77]

Hva med å prøve å ta deg noen timer med henne - bare du og henne. Hvor du prøver å bli kjent med henne, snakker med henne og er en koselig "mamma". Tror hun trenger den oppmerksomheten. Kanskje hun blir tryggere på deg da, at du er "hennes" også, tror hun da også vil høre mer på deg når hun oppfører seg dårlig siden.

[AnonymBruker]

TS her. Grunnen til at jenta ikke kan få eget rom, er ganske enkelt at vi ikke har flere rom... Med mindre vi skal sette dobbeltsenga i stua, har vi ikke noe valg. Og ja, hun har noen av sine egne leker her, men det er jo naturlig at hun og datteren min deler de samme lekene. Vi har prøvd så godt vi kan å inkludere henne i rommet, hun fikk velge sin egen seng og sengetøy osv. Hjemme hos moren har hun også eget rom og leker, men mye mindre enn min datter. Jeg skulle gjerne hatt jenta her 50%, men dette er som sagt noe moren ikke vil gå med på. Og ja, oppførselen hennes har i følge faren alltid vært slik. Hun har alltid hylt og skreket for den minste ting. Men verken han eller moren vil gjøre noe mer med dette, de sier at dette er hennes personlighet som hun en dag vil vokse av seg. Selv er jeg genuint bekymret, for slik oppførsel bør ganske enkelt ikke fortsette...

Så bør dere vurdere å flytte til en større leilighet som gjør at også fars datter får eget rom. Var det du og din datter som flyttet inn til far? I såfall; hvilket rom hadde far sin datter før dere kom inn i bildet? Og, hvis dere flyttet sammen i ny leilighet, hvorfor fant dere ikke en som har rom til begge barna?

[AnonymBruker]

Så bør dere vurdere å flytte til en større leilighet som gjør at også fars datter får eget rom. Var det du og din datter som flyttet inn til far? I såfall; hvilket rom hadde far sin datter før dere kom inn i bildet? Og, hvis dere flyttet sammen i ny leilighet, hvorfor fant dere ikke en som har rom til begge barna?

Nei, han flyttet inn i leiligheten som jeg hadde fra før. I perioden før han flyttet inn til oss, bodde han i kjellerstua til foreldrene sine. Jeg skjønner at folk henger seg opp i dette med eget rom, men dere må nesten bare forstå at ikke alle har økonomi til å kjøpe seg en fire roms leilighet. Det er tross alt mye viktigere at vi bor i rimelig nærhet til jentas mor, og vi hadde ikke hatt sjans til å kjøpe en større leilighet i denne byen.

Vi kommer absolutt til å vurdere å ha jentene her annenhver helg, for å se om det bedrer situasjonen. Det er ingenting jeg heller vil enn at hun blir trygg på meg og har det bedre med seg selv. Men jeg er dessverre redd for at problemene ligger et annet sted, at jentas problemer er mer sammensatte. Og til syvende og sist vil jeg jo gjerne at jentene skal gå godt overens, jeg føler at jeg vil legge til problemer heller enn å hjelpe henne ved å splitte dem.

[AnonymBruker]

Hvis jenta er slik hele tiden, hos mor, hos far, i barnehage osv, så vil jeg si at mye tyder på at hun har større problemer enn lite oppmerksomhet. Var hun slik/hadde tendens til slik fremferd før mor og far flytta fra hverandre? Eller er det noe som kom etter bruddet?

Hvis hun har vært slik hele livet, så bør foreldrene være så ansvarlige at dem får jenta utredet. Ingen ønsker å ha et barn med diagnose, men dess tidligere man får en diagnose(hvis det blir det) dess større sjanse har man for å bygge opp et godt liv for jenta, og for å forebygge problemer, med skole, venner, familie osv.

Bare en observasjon i bhge er for lite, her bør dere inn til BUP.

Men, nekter far og mor, så er det lite du kan gjøre

Takk til deg! Det er akkurat slik det er. Og ja, jentas oppførsel har ifølge faren alltid vært sånn. Hun har problemer med å få seg venner i bhg, og takler ikke motgang. Det er vondt å komme inn som bonusmor og føle at noe bør gjøres, uten at foreldrene er enige.