Barnet til en i familien er frekk/slem/uoppdragen

[Gjest **TS**]

Hei.

Jeg har kommet i en uheldig, trist og frustrerende situasjon. Et nært familiemedlem av meg har et barn i førskolealder. I de siste årene har jeg skapt min egen kjærnefamilie med min samboer som har et barn fra før. Barna er tilfeldigvis like gamle.

Problemet oppstår da det virker som foreldren til barnet ser på stebarnet mitt, og min tilknytning/relasjon til h*n, som en slags trussel. En trussel mot forholdet mitt med barnet hennes? I den forbindelse kommer hun med utsagn som ikke er vanskelige å tolke.

Til historien hører det til at de to barna er av svært ulik karakter. Men barnet hennes er oppdratt innenfor en relativt 'fri oppdragelse' er mitt stebarn ganske så oppdratt (må ikke sammenblandes med kuet ol).

Hennes barn (i mitt nærvær vel og merke)er veldig 'ulydig'. H*n gjør som h*n vil, og alt styres etter barnet. H*n er også veldig voldsom i alle type settinger. H*n skriker for det meste (som dialogsform), er sint, egen, slår og sparker og kan være ganske så direkte slem og sårende mot andre barn. (her menere jeg selvsagt ikke at barnet i seg selv er slemt, men gjør mange slemme ting. Dette tror jeg er pga. oppdragelsen).

Barnet til min samboer er ganske så ulik. H*n er selvsagt også rampete, 'ulydig' osv, men ikke utover det jeg vil kalle 'det normale'. H*n vet at foreldrene bestemmer, har mye empati for andre barn og voksene, liker å dele osv.

Min teori er at mammaen til barnet i familien på en måte er sjalu på sitt barns vegene da jeg har fått et 'nytt' barn inn i mine relasjoner. Tidligere var hennes barn det eneste barnet jeg kjente godt/personlig. Videre er teorien min den at hun kan være sjalu (?) på oppførselen til mitt stebarn vs. hennes eget. Til tross for at hun virkelig forsøker å skjule det så innbiller jeg meg at jeg innimellom får et innblikk i hvor slitsomt hun syntes det er. Dette er trist å se på, men jeg vet at hun aldri ville betrodd seg til meg om dette nå, da det virker som hun hele tiden ser på det som en kamp mellom henne og sitt barn og meg og mitt stebarn.

Nå har det gått så langt at jeg syntes det er ubehagelig om vi alle skal være sammen. Hun er veldig nærtakende og har piggene ute hele tiden. Det virker som om hun tolker alt jeg sier som negativt ovenfor henne og hennes barn. Dette gjør så jeg føler jeg må gå på tå hev hele tiden.

Barna kan ofte ende i konflikt, og noen ganger har det gått ganske langt. Jeg syntes nå det er vansklelig at vi alle er sammen når det ender med at det enten går utover stebarnet mitt (fysisk eller psykisk) eller så får jeg spydige kommentarer og blikk resten av tiden sammen.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Familiemedlemmet er veldig nært meg, og vi har i utgangspunktet et godt forhold. Alikevell er hun av den typen det ikke går ann å snakke med om dette.

Er det noen her som forstår hva jeg mener, har vært i samme situasjon?

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget - bare få ut noen tanker om dette.

[Gjest **TS**]

For dem som i det heletatt orket å lese seg igjennom hele startinnlegget kan jeg jo legge til selve poenget mitt (som jeg jo surra mye rundt) - nettopp at dette skaper ubehageligheter og konflikter på to nivåer: mellom meg om mitt familiemedlem (og hennes barn?), samt mellom barna selv.

TS

[AnonymBruker]

Uten sammenligning, men jeg hadde en venninne med jevngammelt barn og kjønn som min minste. Dette barnet hadde pga dårlige grenser og andre ting et lite godt samspill med andre. Jeg sluttet å ha de alle hjemme hos meg og dro heller på besøk. Der kunne jeg dra dersom det ble for ille og det var iallfall ikke mine barns leker som ble ødelagt pga uvæ\øren lek. Kan det være en ide for deg. Kun å dra på besøk og ikke få=?

[AnonymBruker]

Jeg sitter med en følelse her, og det er at du snakker veldig fint om ditt bonusbarn men gjør ikke det om hennes barn. Piggene kommer ut hos enhver mor, uansett hvem som eventuelt måtte komme med kritikk om oppdragelse, oppførsel osv.

Du må tenke over hvordan din oppførsel er oppe i dette, for det kan høres ut som du mer eller mindre glorifiserer bonusbarnet ditt, men snakker nedsettende om hennes barn. Har du noengang hatt et godt forhold til hennes barn, for så å få et dårligere forhold etter du fikk ditt eget bonusbarn?

[Gjest **TS**]

Uten sammenligning, men jeg hadde en venninne med jevngammelt barn og kjønn som min minste. Dette barnet hadde pga dårlige grenser og andre ting et lite godt samspill med andre. Jeg sluttet å ha de alle hjemme hos meg og dro heller på besøk. Der kunne jeg dra dersom det ble for ille og det var iallfall ikke mine barns leker som ble ødelagt pga uvæ\øren lek. Kan det være en ide for deg. Kun å dra på besøk og ikke få=?

Takk for svar!

Ja, det er i utgangspunktet et godt råd. Men, i dette tilfelle virker det som om barnet er mer 'voldsom' ol. når han er i sine vante soner. OG, her kan jeg legge til at det nesten aldri er noe problem om barnet er med oss, eller andre, alene. Men med h*ns foreldre ol. er det fullstendig kaos. Det er nesten som om det er to ulike personer. Jeg kunne selvsagt tatt h*n med på ting med både meg og oss alene, men h*n er veldig mammadalt og vil nesten ukelukkende ikke gjøre noe uten henne. Selv ikke alene med pappaen sin.

Videre, flere av de gangene vi har vært der så nekter h*n å dele lekene sine med mitt stebarn. Da tenker jeg ikke på en eller to ting, men alle. H*n røsker ofte ting ut av hendene til stebarnet - og er generellt ganske voldsom i både oppførsel og stemmebruk. Dette er selvsagt sårt for mitt stebarn og h*n lurer ofte på hvorfor barnet ikke vil leke med det, dele, hvorfor det slår, skriker osv.

Uff, jeg er jeg skriver meg helt bort her men dettte er en så vanskelig situasjon!

[Gjest **TS**]

Jeg sitter med en følelse her, og det er at du snakker veldig fint om ditt bonusbarn men gjør ikke det om hennes barn. Piggene kommer ut hos enhver mor, uansett hvem som eventuelt måtte komme med kritikk om oppdragelse, oppførsel osv.

Du må tenke over hvordan din oppførsel er oppe i dette, for det kan høres ut som du mer eller mindre glorifiserer bonusbarnet ditt, men snakker nedsettende om hennes barn. Har du noengang hatt et godt forhold til hennes barn, for så å få et dårligere forhold etter du fikk ditt eget bonusbarn?

Takk for tilbakemelding.

Jeg forstår spørsmålet ditt, og burde muligens vært litt mer klar i startinnlegget. Jeg er selvfølgelig utrolig glad i mitt familiemedlems barn. Vi er mer sammen nå en tidligere.

Jeg har ved en tidligere anledning (før jeg fikk bonusbarn), diskutert oppdragelse med mitt familiemedlem. Det var da ikke noe problem og vi hadde en god tone. Jeg har aldri kritisert henne som mor eller lignende, og egentlig, hadde det ikke vært for at det går utover mitt stebarn (som jeg da har ansvaret for) så hadde jeg ikke brydd meg særlig for hvordan han ble oppdratt. MEN, når dette ofte går utover mitt stebarn så er jeg nødt til å gripe inn når moren ikke gjør det selv. Det er hjerteskjerende å se på, og enhver omsorgsperson ville gjort det samme. En situasjon kan feks. være at de lekesloss. H*n blir så mer voldsom og tar i alt h*n kan - sparker og slår. Mitt stebarn blir selvsagt revet med, men er mer forsiktig - h*n er egentlig sterkere. Når jeg eller samboeren min sier at de må slutte (fordi det går for langt) så stopper stebarnet. Familien barn forsetter så da, og annsiktet ol er ingen hindring. Altså blir barnet stående/liggende å slå stebarnet i ansiktet og magen feks. mens det ikke gjør motstand. Moren til barnet kan kanskje si 'slutt', hvis hun i det hele tatt sier noe, men barnet fortsetter og det skjer ingenting. Til slutt er jeg eller samboer selvsagt nødt til å gripe inn.

Det samme gjelder med låning av leker, bytte på generelle ting osv. Hvis mor først sier ifra så skjer det ingenting om h*n ikke hører. Hvis barnet, som jeg eksemplifiserte med tidlige, nekter stebarnet mitt å låne/ta på leker sine leker, så kan jeg si "man må dele" osv. Senere, ved en annen annleding kan jeg da få en spydig kommentar fra mitt familiemedlem om at 'ja, du husker den gangen da og da når stedatteren din ikke ville låne bort favorittkosebamsen sin' osv. Det er helt tydelig at hun på en eller annen måte føler seg truffet, eller mener at jeg er urettferdig.

Nå er det gått så langt at jeg nesten aldri tør å si noen ting til barna sammen, da det oftest er hennes barn som er urimelig/voldelig/går over grenser. Men, når det er slik at dette går utover stebarnet så resulterer det i praksis til at jeg kvier meg for i det hele tatt å være sammen med dem alle sammen. Og dette er UTROLIG trist.

Jeg forsøker ikke å glorifisere mitt stebarn og bare skylde på det andre barnet - men situasjionen er, tro det eller ei, så svart-hvitt i de fleste situasjoner. Og i praksis ender det med at jeg oftest kjefter/irettesetter dem begge da jeg er redd for å 'tråkke på noens tær'. Dette føles selvsagt uretteferdig for mitt stebarn.

.

[Gjest ts]

Ingen fler? Jeg innser at startinnlegget ble for langt og konkret..