Omsorgen for barna...

[Gjest Anonymous]

Jeg leser her inne at det er flere menn som har den daglige omsorgen for barna sine og det syns jeg er flott!

Men hvordan har det seg slik at mammaene går med på det...? I vårt tilfelle hadde det vært greit å få noen tips, siden vi så gjerne skulle ha omsorgen. Barnet virker mer harmonisk her liksom... Vil ikke hjem, gråter når han må dra osv... Vi har flere barn, så uvant er vi ikke...

[Gjest Madam Felle]

Jeg gikk med på det til eldstemann, for han savnet faren sin veldig mye. Han bor nå i Sverige med faren, og det kan være tøft til tider, men det går.

Ingen eier sine barn, men vil selvfølgelig ha dem hos seg så lenge som mulig. Men en må prøve å se barnets beste i stedet for sin egen egoisme.

Nå er ikke jeg så veldig sikker på om jeg gjorde det rette med tanke på hvor stor frihet barnet har der, men det er en annen diskusjon.

[Gjest Anonymous]

Men hvordan går man frem? Hvem søker man hjelp og råd hos? Barnehage, helsesøster, lege, barnevern? Er det ingen som vet noen ting om omsorg, helt eller delt omsorg ..?

[Gjest agurk]

Først av alt kanskje begynne med å prate med den andre sett forelder???

[VesleBråka]

Du må vel kommunisere at dere ønsker den daglige omsorgen. Kanskje ta et møte hos megler. Så rettssak hvis dere må. En i min familie var igjennom en lang og vanskelig rettssak for å få omsorg for ungene sine. Til slutt gikk han med på delt, en uke hver, for å spare ungene. Inntil videre. Hvis det ikke funker med moren, vil han gå tilbake i retten og kreve 100% omsorg. Det koster masse penger (hvis man ikke får fri advokathjelp). For han var det viktigste av alt å beholde ungene som en del av livet sitt.

[-hild]

Hvis partene ikke er enige om endring i samvær - og endring i hvem som har hovedomsorgen for barnet, så er dette en lang, lang vei å gå.

Min mann har omsorgen for sin sønn, og har hatt det siden gutten var veldig liten. Alt skjedde før min tid, så jeg vet egentlig veldig lite om hele prosessen - hva som ble gjort og sagt osv - og hvordan han gikk frem for å få til dette. Som andre sier - start med å snakk sammen.. Det eneste som betyr noe er jo hva som er best for barnet (og husk at foreldrene kan ha to forskjellige oppfatninger av hva som er best..)

[Gjest Tex]

Man må jo basere sine fremstøt på hva som er best for barnet. I mitt tilfelle ville jeg kjempet med nebb og klør for å motsette meg at ungene skulle flyttet til far, fordi jeg vet de har det best hos meg.

Hadde jeg visst at de fikk det bedre der ville jeg sluppet dem.

[Gjest Emmelina]

Jeg vil bare gi ett kort råd.

Prøv for all del å unngå rettsak.

Harvært der og holdt på i tre år.

Man blir aldri den samme igjen etterå ha vært i en barnefordelingssak SELV om BARNAS BESTE var i sentrum.

:-?

[Gjest Ronja_80 I.I]

Jeg vil bare gi ett kort råd.

Prøv for all del å unngå rettsak.

Harvært der og holdt på i tre år.

Man blir aldri den samme igjen etterå ha vært i en barnefordelingssak SELV om BARNAS BESTE var i sentrum.

:-?

:trøste:

[VesleBråka]

Han jeg kjenner er svært fornøyd med at han gikk til retten. De fleste sa at han ikke burde gidde, han kom til å tape uansett.. Essensen av situasjonen var at ungene ville bo hos ham, mens mor ville ha ungene så hun fikk bidrag og slapp å jobbe. Han kjempet da på vegne av ungene sine i retten. Moren angrep ungene i retten og etterpå, gikk på dem med hvorfor de sier at de ikke vil bo hos henne osv.. han ville ikke at den minste måtte igjennom det, så han gikk med på delt. Fordi han syntes det var bedre at ungen slapp, enn at han fikk omsorgen alene. Dette ble bestemt sammen med ungene. De ville helst bo hos ham, men samtidig føler de lojaliteten splittet mellom foreldrene. Så de gikk med på å bo annenhver uke hos mamma. Ikke det de helst vil, men de vil helst ikke såre mamma heller så da så.. når mor ikke hører på barna, så må barna jenke seg litt etter mor..