Hvor får anorektikere selvkontrollen fra?

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke lyst på anoreksia, jeg er bare nysjerrig. Jeg er heller ikke opptatt av hva de spiser.

Jeg lurer bare på - hvor får dere selvkontrollen fra? Jeg vet at det er en psykisk lidelse, men uansett hvor mye dere drømmer om å bli tynn, hvordan klarer dere å være så strenge med dere selv?

Jeg har selv andre psykiske problemer som angst og depresjon, så jeg forstår at psykiske lidelser (inkludert spiseforstyrrelser) er veldig komplisert. Men dersom du kan svare på spørsmålet i overskriften, hadde det vært interessant å høre

[Gjest badeand1]

Selvkontroll kanskje,

[The Kitten]

Man har egentlig ikke kontroll, man er styrt av sykdommen.

[AnonymBruker]

Fra samme sted som sykdommen. Det handler på en måte ikke om selvkontroll, men om mangel på kontroll. Man har en sykelig angst for de grammene man kan legge på seg eller for å ikke gå ned mer i vekt. Denne angsten er større enn behovet for å spise og tar over styringen.

[Envy]

Når en psykisk sykdom er det som kontrollerer ens egne handlinger på diverse områder av livet, overstyrer den alle andre impulser. Tvangstankene og handlingene er et såpass innprintet mønster i hjernen, at det vil være unaturlig for personen med lidelsen å ikke "adlyde ordre" fra sykdommen. Det har ingenting med selvkontroll eller disiplin å gjøre.

Har selv hatt angst og tvang på en del områder, og det var angsten og tvangen som styrte på de områdene de gjorde. Det var først når jeg begynte å overstyre angsten og tvangen at jeg ble frisk. DET er selvkontroll.

[Gjesten]

AB sa det i grunnen godt. De er så redde for å legge på seg at frykten tar fullstendig overhånd.

[Bachata]

Det å "klare" å gå imot kroppens behov er ikke selvkontroll, det er sykdom.

har en med sosialangst sterk selvkontroll dersom denne "klarer" å holde seg unna andre mennesker, til tross for at det å gå ut og møte mennesker hadde vært det beste for en?

Har en med klaustrofobi sterk selvkontroll dersom vedkommende klarer å unngå f.eks heis, til tross for at vedkommende faktisk er avhengig av å ta heis i hverdagen for å leve ett normalt og sunt liv?

Har en som er livredd for kalorier sterk selvkontroll dersom vedkommende klarer å holde seg borte fra all mat fordi mat inneholder kalorier, selv om vedkommende virkelig trenger mat hver dag?

Det er sykdommen som styrer, ikke selvkontroll!

[Arlandria]

Og i tillegg til at man er sykdomsstyrt og alt det andre som er nevnt over, så setter man inn alle krefter på å nå målet sitt om å bli tynn. Hvis man setter ETT mål høyest og gir alt mot å nå akkurat det målet - så skal man se at man har mye kraft! For min del nedprioriterte jeg alt annet når jeg ble syk, og gikk derfor ned masse. Thank God at jeg er glad, sosial og normanlvektig igjen

[AnonymBruker]

Det handler ikke om selvkontroll eller viljestyrke. Det er en sykdom som man mister kontrollen over. Jeg tror ingen kan slanke seg ned til 30 kg basert på viljstyrke.

[Oriental]

Tror kanskje at ekstrem angst og frykt for ikke å ha kontroll, er faktorer som driver en til å tviholde på denne kontrollen..

[AnonymBruker]

Ok, jeg forstår. Men jeg tenker at sykdommen må jo begynne et sted. Før man er fanget av sykdommen, er det en selv som har gjort handlinger som fører til sykdom.

Hvordan klarer man å ha denne selvkontrollen før det er sykdommen som styrer? Vet ikke helt om dere skjønner hva jeg mener.

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke det er selvkontroll eller viljestyrke. Heller at man blir ruset på følelsen av å være tynn og sulten og å ha kontroll, også blir denne følelsen en nytelse i seg selv. Og man blir avhengig av den nytelsen, har problemer med å nyte noe annet.

Akkurat som en alkoholiker får gode følelser av å drikke, en overspiser får gode følelser av å spise osv. Det trigger nytelsessenteret i hjernen akkurat der og da. Uavnhengig av all smerten og lideslen sykdommen fører med seg ellers.

[Gjesten]

Ok, jeg forstår. Men jeg tenker at sykdommen må jo begynne et sted. Før man er fanget av sykdommen, er det en selv som har gjort handlinger som fører til sykdom.

Hvordan klarer man å ha denne selvkontrollen før det er sykdommen som styrer? Vet ikke helt om dere skjønner hva jeg mener.

Det er forskjellig fra person til person hvordan det begynner, men ofte begynner det med at man slanker seg på "normal" måte. Færre og sunnere måltider, mindre porsjoner osv, men så tar det bare helt av. Poenget er at det var aldri et spørsmål om selvkontroll, for man var syk fra begynnelsen av.

Endret 14. november 2011 av Gjesten

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke det er selvkontroll eller viljestyrke. Heller at man blir ruset på følelsen av å være tynn og sulten og å ha kontroll, også blir denne følelsen en nytelse i seg selv. Og man blir avhengig av den nytelsen, har problemer med å nyte noe annet.

Akkurat som en alkoholiker får gode følelser av å drikke, en overspiser får gode følelser av å spise osv. Det trigger nytelsessenteret i hjernen akkurat der og da. Uavnhengig av all smerten og lideslen sykdommen fører med seg ellers.

Det trigger ikke noe nytelsessenter i hjernen å være sulten, det er et rent helvete å sulte seg sånn. Det som derimot gir et kick og en mestringsfølelse i begynnelsen er at man ser at vekten synker. Derfra blir det bare et tvangspreget mønster du ikke klarer å rive deg løs fra, med angst for de mest banale ting som å spise et knekkebrød på 30 kcal.

[AnonymBruker]

Ok, jeg forstår. Men jeg tenker at sykdommen må jo begynne et sted. Før man er fanget av sykdommen, er det en selv som har gjort handlinger som fører til sykdom.

Hvordan klarer man å ha denne selvkontrollen før det er sykdommen som styrer? Vet ikke helt om dere skjønner hva jeg mener.

For min del startet dem med at jeg ble svært opptatt av trening, og ønsket å bli god i idretten jeg drev med. Jeg ble dermed også svært opptatt av å spise sunt. En periode var jeg jo faktisk svært sunn og frisk(iallefall fysisk)før det hele eskalerte og plutselig var jeg under 40 kg og veldig syk. Sykdommen tok raskt overhånd, og da var det ikke selvkontroll som styrte vekttapet.

For å svare på spørsmålet ditt: Ja, i begynnelsen var det selvkontroll som gjorde at jeg klarte å spise sunt og trene.Vanskelig å svare på hvor det kom fra, men det er jo mange som trener og spiser sunt hele livet uten å bli syke. Man kan jo spørre hvor de henter selvkontrollen ifra?

[Redbull]

Jeg fikk ikke lyst på mat når anoreksien var komt for langt. Ingenting fristet! Også er det jo dette med resultat, dess mer jeg gikk ned i vekt dess mer motivasjon fikk jeg.

[Gjest Madelene1]

Nei, jeg har ikke lyst på anoreksia, jeg er bare nysjerrig. Jeg er heller ikke opptatt av hva de spiser.

Jeg lurer bare på - hvor får dere selvkontrollen fra? Jeg vet at det er en psykisk lidelse, men uansett hvor mye dere drømmer om å bli tynn, hvordan klarer dere å være så strenge med dere selv?

Jeg har selv andre psykiske problemer som angst og depresjon, så jeg forstår at psykiske lidelser (inkludert spiseforstyrrelser) er veldig komplisert. Men dersom du kan svare på spørsmålet i overskriften, hadde det vært interessant å høre

Det handler om selvkontroll og om du en dag "mister" den og spiser masse mat så spyr man det opp igjen.

Endret 14. november 2011 av Madelene1

[Fashionistaen]

Har aldri hatt anoreksi, men har vært på grensen. Jeg ble operert i beinet mitt og kunne ikke gå på et halvt år. Jeg har alltid vært en slank, atletisk jente, så det sier seg selv at 7-8 kg på en 156 cm kropp er ganske mye. For min del handlet det om at jeg var livredd for å legge på meg fordi jeg ikke hadde noen mulighet til å trene det av meg igjen. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle spise såpass lite sånn at jeg var sikker på at jeg ble tynnere i stedet for tykkere. Jeg sluttet å høre på kroppens signaler og var alt for opptatt av at jeg ikke skulle ende opp som feit. Det var nesten det eneste som stod i hodet på meg. Da det ble sommer det året ble det ekstra lett for meg å spise mindre siden jeg stort sett var alene hjemme hele dagen og ingen la merke til om jeg ikke spiste. Heldigvis har det seg sånn og gjøre at moren min jobber med anorektikkere så hun fikk meg på rett spor igjen.

[Gjest WendyClear]

For mange handler det om rusen personen føler ved å gå sulten og kjenne at kiloene preller av, man får en sterk mestringsfølelse. Etterhvert utvikler det seg en angst for å legge på seg, og det krever heller ekstrem selvkontroll å i det hele tatt få i seg noe mat.

Anoreksi utvikler seg ofte sammen med andre lidelser. Depresjon er ofte med på å trigge det, eller noe som optrer sammen med spiseforstyrrelser. Derfor vil ikke selvkontroll ha noe med saken å gjøre, det er psyken (/sykdommen) som har kontrollen - ikke "selvet".

[AnonymBruker]

Det handler om selvkontroll og om du en dag "mister" den og spiser masse mat så spyr man det opp igjen.

Spying= bulimi, sulting=anoreksi