Bonusmamma og vanskelige følelser

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år vært "bonusmamma" til min samboers herlige barn. Jeg har vært i livet til barnet så lenge barnet kan huske, og vi har et godt, naturlig og nært forhold.

Dette er et innlegg om noen følelser som jeg syns er vanskelige å kjenne på. Jeg tar ikke opp vanskelige følelser som mor eller far har, jeg vet at der er mange vanskelige ting rundt dette, men det er et annet tema, her ser jeg det kun fra stemorsperspektivet.

Da jeg møtte min samboer opplevde jeg at å gå inn i forholdet til han med barn, var en svært stor avgjørelse, som kom tidlig i forholdet. Dette fordi jeg mener at det er mye mer forpliktende når det er barn i bildet. Jeg tok valget om å gå inn i forholdet, fordi jeg hadde følelsen av at vårt forhold var av den varige typen. Jeg var da klar over at det kom til å bli mange komplikasjoner på veien, men ønsket likevel å ta denne sjangsen.

Nå har det å få "bonusbarn" egentlig gått over all forventning i forhold til barnet. Som jeg skrev, er vi veldig glade i hverandre.

Det som for meg har vært det vanskeligste, er at at man som steforelder må gi veldig mye, og samtidig risikere å miste mye. Jeg ble glad i barnet fra første stund, og disse følelsene har blitt sterkere og sterkere. Jeg har gitt barnet min kjærlighet, 100%, og inkludert og elsket barnet som om det er mitt eget. Jeg har alltid behandlet barnet rettferdig og som en helt naturlig og selvsagt del av familien, og har fulgt opp på alle måter, både i ting vi gjør, og ved å være med å betale klær, utstyr, reiser og alt annet som jeg ville gjort for egne barn, og som vi også gjør for egne barn (vi har etterhvert fått felles barn også.) Samtidig har jeg alltid respektert at barnet har en egen mor, som har hatt masse konflikter med far, men som jeg ser er en flott mor til barnet, og har full respekt for.

Jeg er ikke noen perfekt stemor, eller perfekt mor, men jeg har alltid gjort så godt jeg kan, og føler kjærlighet for alle våre barn/og bonusbarn.

Det som er vanskelig er å vite at dersom noe skulle skje, kan jeg miste mitt bonusbarn helt plutselig, uten at jeg har noen som helst innvirkning på dette. Jeg har alltid lurt på hva som vil skje, dersom min samboer skulle dø, det ville jo da være naturlig at jeg ikke fortsetter med samvær med barnet.. selv om barna våre ville være søsken, og jeg forhåpentligvis hadde sett barnet en gang i blant.

En av mine andre store frykter er dersom min samboer skulle velge å avslutte vårt forhold, da ville jeg nok i svært liten grad se barnet. Da vil jo han komme til å ha samvær med barnet sitt, og våre felles barn.

Dette er jo ikke sannsynlige scenarioer sånn det er i dag, men man vet aldri, og noen ganger føles det skummelt å tørre å ha så masse følelser for noen man plutselig kan miste..

En annen litt mindre alvorlig, men likevel innimellom sårende følelse, er at man er B-team på en måte.. Jeg føler iallfall at det forventes, at steforeldre, stiller opp, og behandler stebarn på akkurat samme måte som man skulle gjort for egne barn. Og for meg er det naturlig, jeg elsker jo barnet. Samtidig er det mor og far til barnet som er de viktigste i barnets liv, og det er alenetid med mor eller far som teller, jeg og våre felles barn, blir mer som "bakgrunnsteppet" som hører til fars situasjon. Det betyr at jeg har mindre innvirkning på barnets liv, og jeg og våre felles barn, ser samværsbarnet mindre enn de andre.

Dette barnet har også stefar, som har en lignende situasjon, men som samtidig er mer del av hverdagen til barnet, fordi han bor sammen med moren, som har barnet mest.

Jeg prøver på ingen måte med dette å si at dette er feil, men jeg kjenner på at det er litt såre følelser rent personlig for meg, fordi jeg faktisk elsker barnet, og savner barnet, og er livredd for å miste barnet. Det er jo litt det samme som jeg føler for mine egne barn, men der har jeg en trygghet om at uansett hva som skjer, så vil jeg alltid være barnas mamma.

Jeg tok valget om å være stemor for mange år siden, og er glad for det. Jeg må likevel innrømme at det har vært mange tårer og bekymringer likevel. Men mitt bonusbarn har definitivt beriket mitt liv, og jeg ville valgt det samme igjen og igjen, uansett hva som skjer i fremtiden.

Er det andre som er i samme situasjon, som opplever noen av de samme følelsene?

[AnonymBruker]

Det som for meg har vært det vanskeligste, er at at man som steforelder må gi veldig mye, og samtidig risikere å miste mye. Jeg ble glad i barnet fra første stund, og disse følelsene har blitt sterkere og sterkere. Jeg har gitt barnet min kjærlighet, 100%, og inkludert og elsket barnet som om det er mitt eget. Jeg har alltid behandlet barnet rettferdig og som en helt naturlig og selvsagt del av familien, og har fulgt opp på alle måter, både i ting vi gjør, og ved å være med å betale klær, utstyr, reiser og alt annet som jeg ville gjort for egne barn, og som vi også gjør for egne barn (vi har etterhvert fått felles barn også.) Samtidig har jeg alltid respektert at barnet har en egen mor, som har hatt masse konflikter med far, men som jeg ser er en flott mor til barnet, og har full respekt for.

Det som er vanskelig er å vite at dersom noe skulle skje, kan jeg miste mitt bonusbarn helt plutselig, uten at jeg har noen som helst innvirkning på dette. Jeg har alltid lurt på hva som vil skje, dersom min samboer skulle dø, det ville jo da være naturlig at jeg ikke fortsetter med samvær med barnet.. selv om barna våre ville være søsken, og jeg forhåpentligvis hadde sett barnet en gang i blant.

En av mine andre store frykter er dersom min samboer skulle velge å avslutte vårt forhold, da ville jeg nok i svært liten grad se barnet. Da vil jo han komme til å ha samvær med barnet sitt, og våre felles barn.

En annen litt mindre alvorlig, men likevel innimellom sårende følelse, er at man er B-team på en måte.. Jeg føler iallfall at det forventes, at steforeldre, stiller opp, og behandler stebarn på akkurat samme måte som man skulle gjort for egne barn. Og for meg er det naturlig, jeg elsker jo barnet. Samtidig er det mor og far til barnet som er de viktigste i barnets liv, og det er alenetid med mor eller far som teller, jeg og våre felles barn, blir mer som "bakgrunnsteppet" som hører til fars situasjon. Det betyr at jeg har mindre innvirkning på barnets liv, og jeg og våre felles barn, ser samværsbarnet mindre enn de andre.

Jeg prøver på ingen måte med dette å si at dette er feil, men jeg kjenner på at det er litt såre følelser rent personlig for meg, fordi jeg faktisk elsker barnet, og savner barnet, og er livredd for å miste barnet. Det er jo litt det samme som jeg føler for mine egne barn, men der har jeg en trygghet om at uansett hva som skjer, så vil jeg alltid være barnas mamma.

Jeg tok valget om å være stemor for mange år siden, og er glad for det. Jeg må likevel innrømme at det har vært mange tårer og bekymringer likevel. Men mitt bonusbarn har definitivt beriket mitt liv, og jeg ville valgt det samme igjen og igjen, uansett hva som skjer i fremtiden.

Er det andre som er i samme situasjon, som opplever noen av de samme følelsene?

Jeg kjenner meg igjen i en god del av det du skriver, og særlig det uthevede. Nå er min situasjon allikevel ganske annerledes enn din, og jeg har også opplevd å miste bonusbarna, og fått føle på kroppen hvor lite innvirkning man faktisk har. Det hjelper ikke hvor glad man er i barna, det hjelper ikke at man har gjort alt det beste man kan for dem, og i mitt tilfelle begynt å føle seg som en "ekte" omsorgsperson og en viktig del av livet deres.

Jeg er i et forhold med en mann som har barn fra før - forholdet har hanglet en stund av diverse årsaker (disse barna er ikke en av dem!) - og jeg har ikke fått treffe barna på flere måneder. Det er vondt, og ja, jeg savner dem!

Jeg lever i håpet om at vi kan få det til å fungere igjen, men skjønner så godt tankene du har - og dersom det skulle bli aktuelt, så tør ikke jeg å involvere meg med en mann som har barn fra før av igjen.

Skjønner også det du mener med å føle seg som B-teamet. Samtidig så er det bare rett og riktig at barna som alt er der skal gå foran, men det kan allikevel kjennes vanskelig.

[Gjest yojo]

Tror det hele kommer an på hvor gammelt barnet er jeg. Hvis du har vært endel av livet hennes i mange år, og hun er 14-15, kan det jo være hun velger å se deg?

[AnonymBruker]

Tror det hele kommer an på hvor gammelt barnet er jeg. Hvis du har vært endel av livet hennes i mange år, og hun er 14-15, kan det jo være hun velger å se deg?

Tja. som skilmissebarn er det vanskelig nok å sjonglere mamma og pappa og deres nye partenere, besteforeldre, 4 besteforeldre, 4 stebesteforeldre, halvsøsken, helsøsken og stesøsken. Hvis jeg skulle begynt å dratt inn eks partnere til foreldrene mine hadde jeg blitt utbrent.

[AnonymBruker]

Tja. som skilmissebarn er det vanskelig nok å sjonglere mamma og pappa og deres nye partenere, besteforeldre, 4 besteforeldre, 4 stebesteforeldre, halvsøsken, helsøsken og stesøsken. Hvis jeg skulle begynt å dratt inn eks partnere til foreldrene mine hadde jeg blitt utbrent.

Ikke nødvendigvis dra inn, men å kunne bli med på kino/kafe. Komme på besøk hjemme hos henne og søsknene All kontakt bør jo ikke opphøre, men det er jo naturlig at det begrenser seg noe...

[Lexandra]

JA!! forstår følesen du har! som om jeg skulle skrevet det selv:!

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis dra inn, men å kunne bli med på kino/kafe. Komme på besøk hjemme hos henne og søsknene All kontakt bør jo ikke opphøre, men det er jo naturlig at det begrenser seg noe...

Begrenser seg noe? Som skilmisse barn har en mer enn nok å sjonglere med og nå begynner tidligere foreldre sine partnere å forvente at en bare så vidt det er begrenser kontakten med de, men henger stadig vekk med de og drar på besøk til de og den ene og det andre. Herregud, dere klarer aldri å hvordan barna føler det, dere er bare opptatt av at dere liksom har det så 'vanskelig'. Barna er de som virkelig lider av deres egoistiske oppførsel.

[Frøken Smilla]

Begrenser seg noe? Som skilmisse barn har en mer enn nok å sjonglere med og nå begynner tidligere foreldre sine partnere å forvente at en bare så vidt det er begrenser kontakten med de, men henger stadig vekk med de og drar på besøk til de og den ene og det andre. Herregud, dere klarer aldri å hvordan barna føler det, dere er bare opptatt av at dere liksom har det så 'vanskelig'. Barna er de som virkelig lider av deres egoistiske oppførsel.

Nå kan det jo hende at et barn som har vokst opp i to hjem og opplever at et av forholdene til den ene forelderen ryker når barnet har blitt relativt stort, vil ha en viss egeninteresse av å opprettholde den kontakten, da ... En sak har stort sett to sider, og det er heller ikke som om det her er snakk om å tvinge en treåring til jevnlig kontakt med det som var mors kjæreste i fire måneder.

[Rampolina]

Vil bare si at du virker som en fantastisk ekstramamma

[Cordelia]

Helt enig, synes du høres ut som en fin bonusmor.

Kan du ikke snakke litt med sambo om disse vanskelige følelsene. Han kan vel sikkert sette seg inn i en sånn situasjon. Må jo være vanskelig å gå å tenke på sånne ting ene og alene. Det viser jo bare hvor glad du er i barna.Du ihvertfall sikkert ikke alene slik som det ser ut på svarene her.

[Gjest Gjest]

Dette kunne jeg fint skrevet selv. Jeg er redd for å knytte meg for mye til bonusbarnet, fordi man bare "har de til låns". Dette fører til at jeg gjerne distanserer meg litt fra barnet. Skjer det noe med far, sitter jeg igjen uten rettigheter i forhold til barnet, og det er en vanskelig tanke. Mine barn som er vant til å ha sitt eldre søsken her hver dag, vil oppleve at ikke bare far blir borte, men også et av søskenene. (Dette er krisetenking, forhåpentligvis skjer det aldri, men om det gjør, er dette situasjonen som vil oppstå....)

[Gullskje]

Jeg skjønner også de følesene du går i gjennom veldig godt, er ikke få dager jeg sitter å tenker "hva om det skjer noe med kjæresten, hva om vi får en stygg slutt på vårt forhold, hva om mor flytter barnet osv."

Det er ikke alltid lett å være bonus mamma, spesielt når man har så få rettigheter, men jeg håper min samboer og barnetsmor kan være såpass voksne og forståelsesfulle at om noe av det overnevnte skulle skje at jeg likevel skal få lov til å ha kontakt med barnet til en viss grad.

Vil gjerne fortelle dette til samboeren min, men vet at jeg kommer til å ende opp i tårer om jeg gjør for dette er virkelig sårt tema for meg, men vi er flere der ute som har det på samme så alene er du ikke

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine svar.

Det er godt å høre at vi er flere som kjenner litt på det samme, selv om det er vonde følelser, så "normaliserer" det litt disse følelsene, som på en måte føles litt "forbudte", fordi man må liksom være litt ekstra "perfekt" som steforelder, og alltid sette barn og deres biologiske foreldre først. Jeg tror det er naturlig å føle litt sånn, men samtidig er det jo noe vi velger når vi går inn i slike forhold, så vi må jo bare leve med det.

Jeg har snakket mye med min samboer hele veien om følelsene hans, og mine, og barnets. Han vet hvordan ting oppleves for meg, jeg vet hvordan det er for han, og vi har begge forståelse for hverandre. Jeg tror det er viktig å få lov å være ærlig om det, for å kunne stille opp best mulig for hverandre og barnet.

Til deg som mener steforeldre som forventer kontakt med barnet er egoister, så vil jeg bare si at selv om jeg som stemor er forferdelig redd for å miste kontakten med stebarnet, betyr det ikke at jeg forventer eller ville "krevd" kontakt med barnet om noe skulle skje, og det tror jeg ikke de fleste steforeldre ville gjort heller. Jeg ville sett an situasjonen, i forhold til barnets alder, og situasjonen rundt, og forholdt meg til hvordan foreldrene til barnet ville ønske det. Jeg vet at for barnet ville det være en sorg å plutselig miste både meg eller stefaren sin, og jeg mener det ville være viktig å ta hensyn til.

Samtidig ser jeg jo absolutt, at det beste for barnet kanskje ville være å ha lite kontakt med meg etterhvert, for å gi rom for de som er familie, evt. ny stemor osv., og la barnet slippe å "dele" seg på for mange. Men jeg ville selvsagt tatt all kontakt fra barnets side i mot med glede, og stilt opp om det var ønsket. Nå kommer jo jeg uansett til å vite litt om hva som skjer i stebarnets liv fremover, siden barnet er søsken med mitt barn.

Jeg tror det er utrolig mange tøffe, tålmodige, rause og flotte steforeldre der ute. Det å gå inn i en slik rolle er skummelt, men fantastisk givende også.

klem til alle dere flotte mennesker!

TS

[Gjest Sss]

Du er flott!

Dine barn er dine bonusbarns søsken og det er derfor svært naturlig at dere har kontakt hvis ditt forhold skulle ryke. Men hvorfor ta sorgene på forskudd?

De vil sikkert ha kontakt med deg også.

[AnonymBruker]

Du er flott!

Dine barn er dine bonusbarns søsken og det er derfor svært naturlig at dere har kontakt hvis ditt forhold skulle ryke. Men hvorfor ta sorgene på forskudd?

De vil sikkert ha kontakt med deg også.

Tusen takk!

Prøver virkelig ikke å ta sorgene på forskudd, men usikkerhetsfølelsene er der likevel innimellom, selv om man ikke ønsker det. For meg er det litt på samme måte som at jeg innimellom blir litt ekstra redd for at noe skal skje med barna/folk man er glad i generelt.. ting går jo som regel bra, men man vet aldri, så av og til bekymrer man seg litt selv om det er bortkastet energi Jeg er iallfall sånn.. og har hørt at enkelte andre damer også har en tendens til å bekymre seg, selv når det ikke er grunn..

TS

[Gjest frøken am]

Herregud det er som å lese noe jeg selv kunne skrevet!

Har ikke så mye annet å si enn at jeg står akkurat der du står, og tanken på å miste storebroren til vår kommende er hjerteskjærende...

Denne gutten har i tillegg så godt av forholdet mellom far og meg og vi ser så tydelig hvis bra gutten har det med oss begge!

Pappa har HVER ENESTE KVELD lagt han, dette er noe de har sammen

Og når vi leverer han i bhagen løper han ALLTID til meg og sutrer og er litt lei fordi vi skal dra.

Pappa er enda førstevalg (og gjerne naturlig nok nå fordi jeg kan være et hormontroll. Og ungene lukter det som bikkjer ), men han er så trygg på oss begge.

Jeg har grått og vært bekymret over at han skal til barnemor.

Jeg vet barnemor har andre verdier enn oss, han har to søsken der og uten å si for mye er jeg klar over forskjellene mellom her og der.

Jeg ville gjort HVA SOM HELST for at den lille gutten skulle hatt det bra...

Sambo og jeg har snakket en del om hva som skjer om han f.eks skulle falle bort.

Han kommer til å få søsken her og kan derfor etterhvert ikke bare rives vekk - det er jo mennesker her han vil få bilogiske bånd med. Dette er én av grunnene til at vi gifter oss. Da stiller jeg og våre barn litt sterkere.

Og dette fordi gutten har det VELDIG BRA her, ikke fordi JEG MÅ se han.

Åhh jeg skjønner hvordan du har det ... han kunne likesågodt vært min. Jeg elsker han så høyt

[nissejenta]

Begrenser seg noe? Som skilmisse barn har en mer enn nok å sjonglere med og nå begynner tidligere foreldre sine partnere å forvente at en bare så vidt det er begrenser kontakten med de, men henger stadig vekk med de og drar på besøk til de og den ene og det andre. Herregud, dere klarer aldri å hvordan barna føler det, dere er bare opptatt av at dere liksom har det så 'vanskelig'. Barna er de som virkelig lider av deres egoistiske oppførsel.

Seriøst? De fleste barna har mange voksne i livet sitt som de "sjonglerer" med. Selv hadde jeg over 20 tanter og onkler da jeg var liten (både mamma og pappa hadde mange søsken) og jeg syntes bare det var fantastisk å ha så mange som brydde seg om meg og som ville besøke og ha besøk av meg.

[nissejenta]

+ kusiner og fettere som var voksne! OG søsken til besteforeldrene mine! Elsket å ha så mange rundt meg

[Cordelia]

Må bare nevne at jeg vet om situasjoner hvor far har falt fra, og samarbeidet mellom begge mødre har gått bra. Det har kanskje på mange måter bragt de to nærmere har jeg inntrykk av. Så det går ihvertfall an.

[Gjest Stemor88]

Dette er som å lese mine egne tanker!! Skummelt men likevel godt! jeg har vært stemor i to år og nå venter vi vårt første barn sammen. Forholdet og samarbeidet til hans biologiske mor har vært fraværende og et sant h...... Om jeg skal si det. Dette gjør såklart alt verre.

Guttene er nå 3,5 år og jeg VET at dersom noe hadde skjedd med min samboer, hadde jeg aldri fått sett gutten igjen! dette til tross for at han har det strålende når han er hos oss, min familie har tatt imot han med åpne armer og aldri lagt skjul på sin kjærlighet til han<3

Det er såå vondt å høre at han ikke får si mitt navn hos sin mor og stefar, og vite at han blir innprintet med løgner for å svartne meg! Kjenner så godt igjen det du skriver om at en bonusmamma må være ekstra perfekt, likevel er ingenting godt nok..

Nå skal det sies at jeg er hormonell(7 uker til termin), men det tar virkelig på for et stemors hjerte og gi mer enn hun har og vite at det aldri vil være godt nok for den biologiske moren hans!

Jeg prøver å leve i nuet, se på hvor glade vi gjør hverandre jeg, min samboer og den herlige gutten "vår"<3 håper også han ser dette en dag når han blir stor nok til å velge selv..