Tror kanskje at 4-åringen min har selektiv mutisme

[Gjest white tiger]

Jeg tror kanskje at 4-åringen min har selektiv mutisme:

"Begrepet selektiv mutisme kommer av selection som betyr utvelgelse og mutism som betyr taushet eller stumhet. Barn med denne tilstanden kan snakke og snakker i noen situasjoner og overfor noen personer, men er tause i andre situasjoner og i nærvær av andre personer. Atferden er konsekvent og vedvarer over tid.

Forekomsten ser ut til å ligge på under 1%, og er noe høyere for jenter og innvandrerbarn/tospråklige barn. Symptomene debuterer ofte tidlig, helt ned til 2-3 års alder, men blir i starten ofte sett på som grad av sjenanse. Barn med selektiv mutisme skiller seg imidlertid fra sjenerte barn som kan snakke når de blir bedt om det. Disse barna vet at de er redde, men kan vanligvis ikke forklare hvorfor.

Symptomenes grad og mønster varierer. De fleste barna snakker fritt hjemme til nære familiemedlemmer, men er tause i barnehage eller skole. Noen barn er sosialt aktive og kommuniserer via mimikk og gester, mens andre viser generell tilbaketrekning i atferd. Noen er tause overfor voksne, men kan snakke til jevnaldrende utenom skolegården, mens andre kan si noe til en lærer i en til en situasjon, men ikke til medelever, osv."

Hentet fra barnemix.no

Min 4-åring snakker fritt her hjemme, hyler og roper, danser og ler. Men låser seg helt når hun blir snakket til av andre enn nærmeste familie og venner. Dette gjelder også i barnehagen selv om hun har gått der i over 3 år nå. I barnehagen snakker hun fritt med 3 andre barn, og litt med noen få av de voksne. Men resten snakker hun ikke med. Noen av barna hun ikke snakker med har hun gått i samme avdeling med i alle årene i barnehagen, fortsatt snakker hun ikke med de. Men en av barna hun snakker med har kun gått i barnehagen hennes i 6 mnd. Barnehagen har uttrykt bekymring for henne, og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til henne.

Jeg søkte litt på nett, og kom over det som kalles selektiv mutisme. Jeg synes det passer bra på henne uten at jeg akkurat kan fastslå det. Jeg synes også selektiv mutisme er treffende på meg da jeg var barn. Jeg var akkurat som datteren min, bare hakket verre. Jeg snakket ikke med noen voksne i barnehagen, bare noen utvalgte barn. Det var ingenting jeg ville mer i hele verden enn å være som alle andre barn og snakke fritt, men jeg låste meg helt når det kom noen som jeg ikke klarte å snakke med.

Dette ble voldsomt langt, håper noen gidder å lese alt. Jeg lurer i grunn på hva jeg skal gjøre videre.. Om det er noe jeg burde ta tak i, eller om jeg burde la det være. De med selektiv mutisme liker ikke oppmerksomhet, så å få henne til å føle at det er noe galt med henne kommer nok ikke til å gjøre det noe bedre for henne, samtidig så kan det være greit å få vite om hun virkelig har dette, og en diagnose vil kunne skape mer forståelse både i barnehagen og når hun begynner på skolen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde seleketiv mutisme som barn, og jeg fikk aldri hjelp.

JA, du skal ta tak i dette. SOm du sier selv, det er ingenting et barn med selektiv mutisme ønsker mer enn å snakke, problemet er bare at de KLARER det ikke. Man får ikke frem et ord. Man blir stum. Man tør ikke snakke.

Jeg fikk som sagt aldri hjelp og jeg har slitt veldig mye. Jeg klarer meg greit, men jeg tenekr at jeg hadde hatt et helt annet liv hadde jeg fått hjelp den gang.

[CoffeeCup]

Jeg syns absolutt du bør ta opp dette med fastlegen hennes!! Har du ikke gjort det? Og det har pågått i tre år?

Jo tidligere, jo bedre! Dette må jo hemme den stakkars jenta di veldig, og bygge opp en unødvendig frykt, tror du ikke?

[Meridian]

Om det ikke er ADD da, altså jente-ADD.

Jeg var helt stille som barn, men skoleflink og hadde mange talenter. Men jeg slet med å ta ordet og prate. Kunne prate med de jeg kjente godt og følte meg trygge med, slik som mamma og ... ja, det var vel bare mamma.

Men med en gang det kom fremmede eller andre familiemedlemmer ble jeg helt stille og sjenert.

Verdt å undersøke

[Meridian]

Jeg syns absolutt du bør ta opp dette med fastlegen hennes!! Har du ikke gjort det? Og det har pågått i tre år?

Jo tidligere, jo bedre! Dette må jo hemme den stakkars jenta di veldig, og bygge opp en unødvendig frykt, tror du ikke?

Jenter skal jo være stille og snille og greie, og om de samtidig er pliktoppfyllende og gjør det de blir bedt om, og ellers ikke er en plage, er det vanskelig å fange opp de jentene som sliter med å prate i sosiale sammenhenger.

Mange tenker at de vokser det av seg og er mer sjenerte enn andre, så derfor går det ofte noen år, og i værstefall får man ikke hjelp før voksen.

[Gjest white tiger]

Takk for svar. Grunnen til at jeg ikke har tatt dette opp med noen tidligere er at jeg ikke har vært klar over omfanget. Her hjemme prater hun jo som en foss, og det tar ikke lang tid før hun føler seg vel nok til å prate når vi er hos nærmeste familie og venner heller.

I barnehagen fikk vi ingen tilbakemelding på at hun var unormalt stille når hun gikk på småbarnsavdelinga (fra 1-3 år), bare at hun var litt sjenert. Da hun begynte i storbarnsavdelinga som 3-åring fikk jeg vite at hun kunne være litt stille med de hun ikke kjente, og at hun hadde en kompleks personlighet. Enten var det de som ikke forklarte meg det godt nok, eller så tolket jeg det feil.

For noen uker siden så hadde jeg en samtale med barnehagen der de spurte om det var greit at de kontaktet ppt for å få tips til hvordan de skulle forholde seg til at hun var så stille. Da fikk jeg plutselig vite at hun bare snakket med 3 unger og litt med noen av de voksne, og at hun hadde vært sånn så lenge hun gikk på storbarnsavdelinga, og også når hun gikk på småbarnsavdelinga.

Jeg ble egentlig veldig sjokka, for jeg har liksom trodd at hun har snakka i barnehagen jeg da. Jeg visste jo at hun var sjenert, men trodde ikke at det var så alvorlig som det er.

Da hun var hos helsesøster på 4-års kontroll snakka hun ikke, men tegna tegninger og nikka for å gjøre seg forstått. Jeg hadde veldig lyst til å ta det opp med henne da, men jeg ønsker ikke å gjøre det når 4-åringen er til stede. Men jeg tenkte kanskje det er bedre å ta det opp med helsesøster enn med fastlegen, siden helsesøster faktisk vet hvem hun er?

Og så begynner jeg å spekulere i hva slags hjelp hun egentlig kan få. Hvis det er av typen samtaleterapi så ser jeg for mag at det kommer til å gå veldig dårlig. Jenta kommer til å sitte der uten å klare å snakke, og kommer til å sitte igjen med følelsen av at det er noe galt med henne, og at hun gjør oss skuffet

Samtidig så har jeg faren til jenta (vi er ikke sammen) som er helt imot at hun skal få noen som helst "behandling" for dette. Han var selv litt spesiell som barn, og ble dratt gjennom ppt og diverse, der han tydeligvis har fått en asperger diagnose, som han først ble klar over at han hadde for et år siden da han fikk innsyn i journalen sin. Han mener derfor at "disse folka der" kun er ute etter å få satt en diagnose, og ikke hjelpe barna. Så hvis jeg tar henne med for å møte noen fra ppt eller lignende så blir det imot hans vilje, og kan selvfølgelig gjøre at samarbeidet mellom oss blir dårligere.

[AnonymBruker]

Og så begynner jeg å spekulere i hva slags hjelp hun egentlig kan få. Hvis det er av typen samtaleterapi så ser jeg for mag at det kommer til å gå veldig dårlig. Jenta kommer til å sitte der uten å klare å snakke, og kommer til å sitte igjen med følelsen av at det er noe galt med henne, og at hun gjør oss skuffet

Samtidig så har jeg faren til jenta (vi er ikke sammen) som er helt imot at hun skal få noen som helst "behandling" for dette. Han var selv litt spesiell som barn, og ble dratt gjennom ppt og diverse, der han tydeligvis har fått en asperger diagnose, som han først ble klar over at han hadde for et år siden da han fikk innsyn i journalen sin. Han mener derfor at "disse folka der" kun er ute etter å få satt en diagnose, og ikke hjelpe barna. Så hvis jeg tar henne med for å møte noen fra ppt eller lignende så blir det imot hans vilje, og kan selvfølgelig gjøre at samarbeidet mellom oss blir dårligere.

Det finnes veldig bra metoder for hjelp. Det finnes heldigvis folk med kompetanse på området. Samtaleterapi er ikke hovedbehandling nei.

Det viktigste er vel at ungen får hjelp? Du skal da ikke bry deg med hva faren føler. Så klart er de ute etter å hjelpe henne, er han paranoid eller? Herlighet.

Dette er ikke en tilstand som går over av seg selv, fordi det har bekket over til sykelig. Barn som ikke får behandling går svært ofte en fremtid i møte som voksen med sosial angst, sosial fobi osv, med de problemer det fører med seg.

[Gjest lærer]

Ja, ta tak i dette. Det er veldig få barnehager som har kompetanse på dette. Kjempe viktig å ta tak i før barnet ditt starter skole. Ta kontakt m. fastlege og helsesøster v. helsestasjonen og be om henvisning til BUP.

[lifeasisit]

Gjør noe med det!!!!!

Jeg er 21, og har lest i mine papirer at jeg sannsynligvis har det. Død over de som ikke har gjort noe med dette før, idag lider jeg pågrun av det..

[Gjest Mille]

Jenta di VIL snakke med andre, men hun får det ikke til! Hjelp henne nå! Ta tak i dette nå!

Har lidd gjennom hele barndommen og voksen alder fordi jeg aldri fikk hjelp.

Husker du selv hvordan du følte det; skulle du ikke ønske du torde å snakke med andre, at du fikk hjelp?

Dette har alt å si for framtia hennes, det er grusomt å gå på skolen når man har det sånn.

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg syns folk sykliggjør så mye for tida... Da jeg var barn het det seg bare at man var sjenert. Jeg snakket bare med noen få utvalgte til jeg ble 4, og så løsna det plutselig, og siden har det ikke vært noe problem

[AnonymBruker]

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg syns folk sykliggjør så mye for tida... Da jeg var barn het det seg bare at man var sjenert. Jeg snakket bare med noen få utvalgte til jeg ble 4, og så løsna det plutselig, og siden har det ikke vært noe problem

Det er mulig det, men selektiv mutisme er en høyst reel tilstand, og det er veldig viktig for de barna (og senere voksne)som lider av dette å vite at det faktisk er en diagnose, at det ikke er noe galt med de, bare at de lider av noe og at det finnes andre med samme problem.

Jeg hadde dette som barn, og fikk aldri hjelp. Først da jeg leste om diagnosen som 23 åring skjønte jeg at det var det jeg hadde/har. Følte en enorm lettelse . Har alltid trodd at jeg var rar, sær helt idiot som ikke klarte å snakke med folk. Trodde det bare var jeg som hadde det sånn i hele verden.

Vanlig sjenerhet er noe HELT annet.

[lifeasisit]

Det er mulig det, men selektiv mutisme er en høyst reel tilstand, og det er veldig viktig for de barna (og senere voksne)som lider av dette å vite at det faktisk er en diagnose, at det ikke er noe galt med de, bare at de lider av noe og at det finnes andre med samme problem.

Jeg hadde dette som barn, og fikk aldri hjelp. Først da jeg leste om diagnosen som 23 åring skjønte jeg at det var det jeg hadde/har. Følte en enorm lettelse . Har alltid trodd at jeg var rar, sær helt idiot som ikke klarte å snakke med folk. Trodde det bare var jeg som hadde det sånn i hele verden.

Vanlig sjenerhet er noe HELT annet.

Signerer den. Alle mente jeg var sjenert. Men nå ser jeg jo hva som lå bak, og nå må jeg sikkert lide livet ut. flott det.

[lifeasisit]

og siden det løsna for deg når du var 4 år, så hadde ikke du denne sykdommen;)

[SøsterLiten]

Ring helsesøster og ta en prat med henne, hun har sikkert skrevet litt etter kontrollen så hun henger med med en gang.

Det at far har fått diagnosen asberger kan jo forklare hans syn på ppt og andre hjelpeinnstanser? Han har rett i at det hjelpeapparatet gjerne vil er å sette diagnose, men det er jo en bra ting for diagnose ( om hun har noe å diagnosere) løser jo ut hjelpemidler.

Hvis hun har selektiv mutisme så finnes det flere ting som kan gjøres, men som sagt må diagnosen settes før tiltak iverksettes.

Jeg har jobbet med en selektiv mutist som var 17 år og som hadde vært 100% stille i 12 år og ekstremt selektiv på når han pratet de første årene ( fra han var 2-5) han fortalte oss da han begynte å snakke igjen at det var veldig skummelt å begynne igjen og angsten for hvordan stemmen hans lød var overveldene. Hadde han fått hjelp tidligere ville det nok ikke tatt oss 1,5 år å få han til å snakke...

Kjempe lurt å ta tak i det nå. Det kan jo være ekstrem sjenanse, men med utredning vet du hvertfall.

Håper det ordner seg.

[Gjest Gjest]

Det er mulig det, men selektiv mutisme er en høyst reel tilstand, og det er veldig viktig for de barna (og senere voksne)som lider av dette å vite at det faktisk er en diagnose, at det ikke er noe galt med de, bare at de lider av noe og at det finnes andre med samme problem.

Jeg hadde dette som barn, og fikk aldri hjelp. Først da jeg leste om diagnosen som 23 åring skjønte jeg at det var det jeg hadde/har. Følte en enorm lettelse . Har alltid trodd at jeg var rar, sær helt idiot som ikke klarte å snakke med folk. Trodde det bare var jeg som hadde det sånn i hele verden.

Vanlig sjenerhet er noe HELT annet.

Jeg hadde også noen slike trekk som barn. Jeg husker godt at voksne, f.eks venners foreldre snakket til meg, og selv om jeg hørte hva de sa, så "hørte" jeg ikke, svarte ikke, jeg opplevde at det de voksne sa ikke egentlig var rettet til meg. Med venner/jevnaldrende barn snakket jeg. De første årene på barneskolen sa jeg aldri noe høyt i timen. Hvis det ble forventet at jeg skulle si noe i klassen, kjente jeg at jeg ble dårlig, jeg "falt" inni meg, ba til Gud om at det måtte gå over. En gang besvimte jeg til og med. Men dette var det glade 70 tall og folk var forskjellig, lite var unormalt, og etterhvert ble jeg helt normal igjen. På videregående deltok jeg i klassediskusjoner.

I ettertid tror jeg nok at jeg hadde hatt en bedre barndom dersom jeg hadde fått hjelp. Men jeg aner ikke hvordan man kan hjelpe disse barna, og jeg tviler ærlig talt på at det finnes særlig kunnskap om fenomenet, har prøvd å lete fram litteratur om dette, men funnet lite. Det er kanskje slik at noen mennesker er mer følsomme og engstelige av seg, og at det å skape trygge miljø for barnet er det eneste man kan prøve på, mindre grupper i b.hage/skole.

[marielle171]

Da jeg jobbet i en barnehage var det også ei jente som aldri snakket. Ikke til voskne og ikke til barn. Hun hadde vært i den barnehage fra da hun var 1 til og med 4,5 og snakket kun med foreldrene sine. Hun var flink til å bruke kroppsspråk. Etter en stund begynte hun å hviske litte grann, og hviskinga blei høyere og høyere og etter en lang stund begynte hun endelig å snakke. Barna i barnehagen reagerte forresten veldig bra på henne. De syntes det var helt vanlig at denne jenta ikke kunne snakke og de tok henne med på leken etc. Det var en stor overraskelse da hun begynte å snakke..'Hæ? Nei men Lisa (ikke hennes ekte navn;)), kan du snakke alikevel????'

[Gjest annen mor]

Hei du.

Du har det sikkert vondt nå, for slikt er ikke lett å få vite.

Kontakt helsestasjonen du. De er der for å støtte og veilede, har bred kompetanse og ønsker barnet alt godt. En bra plass å begynne synes jeg.

Hilsen mor til "illeluktende barnehagebarn"

[AnonymBruker]

Det var en stor overraskelse da hun begynte å snakke..'Hæ? Nei men Lisa (ikke hennes ekte navn;)), kan du snakke alikevel????'

Det er en av de største "feilene" man kan gjøre med et barn med selektiv mutisme.

Ofte tør ikke barna begynne å snakke igjen for da vil jo alle bli helt i ekstase, og den oppmerksomheten ønsker ikke disse barna.

Det beste man gjør er å late som det er normalt når om barnet skulle finne på å snakke. Late som ingenting.

Husker selv enda at jeg krympet meg av ydmykelse om noen påpekte ""ANNE" SNAKKET IDAG!!!!!!!!!!"

[blubba]

Hvordan gikk dette?