Uenig i fars oppdragelse/ samhandling med 6 åringen

[Gjest Mamma]

Hei!

Vi har en sønn på 6 år. Aktiv gutt. Han holder et høyt tempo og må ofte bremses. Jeg synes pappaen gjør dette på en dårlig måte (de krangler masse). Pappaen blir veldig sur og oppgitt på han hele tiden.

Jeg føler jeg prøver å forstå han litt mer, og er ofte uenig i hvordan far angriper dette. Jeg synes ikke jeg kan forsvare pappaen foran gutten når jeg mener han er veldig urettferdig og streng, selv om det heter seg at man smørje skal være enig i oppdragelsen ovenfor barnet.

Jeg tar derfor ofte guttens parti, noe som selvfølgelig ikke gjør det lettere for far og sønn.. Men jeg "nekter" faktisk å se på at gutten blir dårlig behandlet fordi pappaen har en dårlig dag.

Det ender med at pappaen blir sint på meg også og gutten søker meg mer og mer.

Hvordan løser dere andre slike uenigheter?

Synes det er veldig vanskelig. Selvfølgelig er vi enig km det grunnleggende i en barneoppdragelse, men jeg nekter forsvare urettferdighet og dårlig humør fra pappaens side.

[Gjest Annaires]

Vi snakker om dette når jenta vår ikke er der.

Har det nemmelig likt som hos dere. Ei overaktiv frøken, og en pappa som blir fort sint og oppgitt. Det fører ofte til å jeg blir helt i andre enden av skalaen.

Noen ganger klarer jeg ikke la være å blande meg, men som oftest spiser jeg i meg ordene, og tar det seinere når hun ikke hører.

[Gjest Annaires]

Dobbelt....

Endret 12. november 2011 av Annaires

[Gjest happy_me]

Har du prøvd å snakke med faren til gutten utenom de gangene han klikker på sønnen sin? Og diskutert med ham, under rolige omstendigheter, om hvordan dere skal gjøre det når gutten er urolig og vill?

Det hjelper ingenting å prøve å ta det opp når faren allerede er grinete på grunn av guttens tempo. Da ser han nok noe negativt på de fleste ting vil jeg tro. Og jeg synes heller ikke at du skal gripe inn og ta guttens parti i konfliktene deres, da dette er noe mellom far og sønn, og de må ordne opp selv. Gutten kan ikke læres opp til at noen alltid kommer og redder ham liksom. Det bli noe annet om ungen ble mishandlet på noe slags vis. Slått o.l.

Nå er jeg klar over at psykisk mishandling på mange måter er verre enn fysisk, men det er vel ikke mishandling det er snakk om her, kun problemer med kommunikasjonen mellom far og sønn.

Ta det først opp med far. Så sønn. Dette kan dere kun løse sammen.

[Gjest NozMonster]

jeg synes du og faren skal finne ut i fellesskap hvordan dere skal handle når slike situasjoner gjentar seg i fremtiden.

det blir veldig dumt og mamma er den snille og pappa den strenge hver gang.

det kan gutten lett utnytte og spille på.

unger er smarte sånn sett!

det blir veldig dumt om pappan har sagt en ting til ungen, og du viser foran ungen at dette var du uenig i. det er viktig at er sammen om å sette grenser og hvilken oppdragelse dere skal bruke, og eventuelle konsekvenser det vil medfølge om ungen ikke hører på dere.

[CeeCee]

Man skal ALDRI undergrave den andre foreldrens autoritet foran ungen! Ta det opp med far når ungen ikke er der. Dere må kompromisse og finne løsninger som fungerer for dere begge. Det viktigste er at dere gjør likt og har stort sett like grenser, og støtter hverandre. Er feil hvis ungen skal komme grinende til deg hver gang far setter grenser fordi 6-åringen vet at du gir etter og han får gjøre det han ville allikevel.

PS.: Kanskje far føler at han MÅ være strengere enn han egentlig vil for å kompensere for at du er for ettergiven?

Endret 12. november 2011 av CeeCee

[Zoë Castillo]

Jeg og mannen min er også veldig ulike. Vi prøver å ta diskusjonen under 4 øyne, og biter i oss uenigheten og støtter den andre i situasjonen. Men vi blir ikke enig på generelt grunnlag, da mannen er streng, mens jeg "føler på barnets vegne". Vi er konsekvente begge to, men legger altså lista ulikt. Sånn vil det nok forbli,for det er bare sånn det er. 3-åringen ser ut til å godta det, og det funker ikke å løpe til meg når jeg vet at pappa har sagt nei. Ta en prat og bli enig om kjøreregler!

[makkapakka]

Jeg og barnefaren er to vidt forskjellige personer og vi gjør ting på forskjellig måte. Jeg syns dette har vært veldig slitsomt at vi ikke kan samarbeide om hva som er grensene for barnet.

Det har endt opp med at sønnen vår (6år) har begynt å behandle oss veldig forskjellig. Han vet at mamma er slik, og det hjelper ikke å prøve seg, selv ikke å bruke "jammen pappa gir meg lov".

Så istedenfor å slite hverandre ut som på å bli enige, så la forskjellene dere i mellom være der. Det kan være grunnen til surmulingen fra mannen din, han kjemper sin verden mot sønnen, men kommer ingen vei når du hele tiden legger deg opp i det og tar sønnen i forsvar mot faren.