å føle at en mestrer noe...

[LilleMika]

Jeg har et enormt behov etter å føle at jeg mestrer alt. Jeg liker å tro at jeg er et supermenneske som takler alt kjempebra. Jeg liker å tro at jeg er smartere og bedre enn alle andre.

Jeg blir kjempemisunnerlig på folk som tar ting på en god måte, på folk som er utstyrt med en naturlig godhet og respekt mot alt og alle. Jeg misunner mennesker som er åpne for hva som helst. Beundringen min ovenfor andre mennesker blir overskygget av misunnelse... =NEGATIVT!!

Har dere det på samme måte??? Hva er det med meg som gjør at jeg føler dette så sterkt??? Jeg vet jo så godt at det ikke er naturlig å takle alt like bra. Det finnes ingen supermennesker. Allikevel streber jeg etter å bli et. Jeg kommer til å dø av stress...

[ElleVille]

Hei LilleMika.

Jeg kjenner meg litt igjen i dette her....

Og det er kanskje den egenskapen jeg liker minst ved meg selv.

For meg er det en selvfølge at jeg fikser ting. Tror jeg er en forholdsvis god vinner, men en fryktelig dårlig taper!

Det fungerer slik at om jeg får til ting, så er det bare slik det skal være, og jeg føler meg ikke spesielt ovenpå av den grunn. Om det går dårlig derimot... Da klarer jeg ikke alltid å glede meg over de som faktisk fikser det.

De som når lengre enn meg, og slår meg.

Det er kanskje litt forskjell på områdene vi to sliter med

Ettersom jeg forstod så er det mer det å takle andre mennesker i seg selv du gjerne vil gjøre på en bedre måte?

Og jeg må klare mer konkrete oppgaver - være best i det jeg gjør.

Men det er vel likevel litt av det samme, tror jeg.

Jeg virkelig hater denne siden av meg - det er den verste Løve-egenskapen (snakker astrologi) jeg har, men det holder i massevis!

Tar gjerne imot noen tips for å unngå dette forferdelige konkurranse-instinktet - fra noen av dem jeg og LilleMika beundrer så mye at vi ikke klarer å være glad på deres vegne... Huff, dette er jo ikke sunt.

Men du - jeg pleier å trøste meg med at jeg iallefall er klar over dette, om ikke annet.

Dårlige egenskaper man ikke er klar over er enda verre. Dårlig trøst? 12

[LilleMika]

Takk for svar!!!!!!

Jah... tror det er sånn cirka samme greia. Jeg hater det. Er kanskje det jeg hater mest med meg selv!! Har du hørt om noe mer egoistisk?? Fysjom.

Har du noen tips til hvordan jeg kan moderere dette litt??? Jeg orker ikke tanken på å være sånn resten av livet. Folk blir sikkert drittlei... Æsj!

[waco]

Jeg visste ikke at damer hadde den type selvinnsikt som dere to presterer å si nå.

Jeg er mektig imponert!

Har alltid trodd at alle damer er sure og vanskelige fordi dem likte det. At dem hadde et slags medfødt grettenhet hvis dere forstår hva jeg mener(?)

Men nå forstår jeg at jenter også har den samme evne til å betrakte seg selv, akkurat slik de er så flinke med å undersøke sine medmennesker.

Dere burde hyllest!

Waco

*litt glad og fornøyd på kvinners vegne...*

[LilleMika]

Takk Waco!!!!! Nå ble jeg glad!!!

...for er det noe jeg savner, så er det selvinnsikt på et litt høyere nivå enn der jeg befinner meg på dette tidspunkt. Kanskje det er håp for meg også, da???

klemmer fra LilleMika (som snart heter Kid-a fordi noen har registrert seg som LilleMille. IRRITERENDE!!!)

[waco]

Ja det er kjipt at noen vil (mis)bruke navnet ditt, det er nesten som om en skulle ha en nesten lik kjole som deg på ballet....

[Nelle]

For meg går det greit å skille mellom LilleMika og LilleMille, så du trenger ikke skifte nick Mika!

Klem,

Nelle

[Kid-a]

Synes bare det ble for likt. Har allerede blitt misforstått... har allerede skiftet (ser dere vel). Det går sikkert strålende.

Ha en fortreffelig dag!!!

[LucidLunacy]

Jeg kjenner meg så godt igjen, men jeg har heldigvis klart å endre meg noe.

Jeg skulle mestre alt hvilket er, mildt sagt, et ganske slitsomt mål.

Et av vendepunktene for meg var at en god venninne sa at "du har jo aldri problemer du, du klarer liksom alt. Det gjør at du blir fjern." Klokt menneske det der. For midt i all min perfeksjonisme så var jeg jo innmari ensom og fylt av nederlag som jeg var dømt til å møte med de mål som jeg satte for meg selv. Så for å komme ut av min svært destruktive sirkel så begynte jeg forsiktig å dele mine vonde ting med mennesker jeg stolte på. Det hjalp! Jeg skjønte også etterhvert at perfeksjonisme og totalt mestring er den beste vei til nederlag. Man er jo bare dømt til å mislykkes.

Jeg har også skjønt i ettertid at mitt behov for å mestre alt var egentlig en frykt for ikke å bli likt eller at noen var glad i meg.

Jeg er fremdeles en perfeksjonist og har et ønske om å mestre det meste, men det er nå mer en positiv kraft enn en negativ. I og med at jeg er leder for en del mennesker har jeg nå lært meg bl.a. å delegere. Gud som jeg led de første gangene, for det ble jo ikke gjort helt "riktig" og oppgaver som ligger utenfor min kapasitet, vel de klarer jeg nå å si "at det kan jeg ikke" uten å få sammenbrudd av det.

Gevinst: mine venner er nærmere enn noen gang og de liker meg enda bedre. Mine ansatte er mer selvstendige og ikke minst fornøyde. De mestrer. Og jeg, vel jeg klarer å like meg selv langt bedre enn før og er mye flinkere til å gi meg selv et godt klapp på skulderen enn før. Dessuten, at noen klarer noe som jeg ikke kan; det er mer en inspirator enn noe annet. Det er heller ikke alt jeg har lyst til å kunne ... så det så.

Lykke til på veien mot realistiske mål : )12

[ElleVille]

Hei igjen Kid-a,

jeg vet, det er utrolig egoistisk. Å ikke kunne glede seg på andres vegne - helt på trynet spør du meg.

Heldigvis er det ikke i alle tilfeller jeg er slik, men ofte nok. For ofte.

Vet ikke om jeg har noen virkelig gode tips til deg - da hadde jeg jo ikke vært sånn selv

Men jeg tror kanskje det hjelper litt å slutte å måle seg selv opp mot andre hele tiden.

Å være bevisst at din verdi ligger i hva du gjør, tenker og hvordan du handler i seg selv - og ikke hvor godt det er i forhold til andre.

På samme måte er det med alle andre rundt deg - alt de gjør, må måles opp mot individet som person, hennes egenskaper og bakgrunn som påvirker hva resultatene blir. Ikke mot deg og meg.

Da flytter vi fokus bort fra konkurranse, og over til et mer individ-orientert syn.

Jeg vet ikke om jeg fikk frem hva jeg mente her på noen OK måte. Men.

Du sier at du tror folk er drittlei - jeg tror jeg er ganske flink til å "skjule" det.

Ikke på en slik måte at jeg gliser folk opp i trynet når jeg har mest lyst til å dra til dem fordi "jeg vil være best" (gud, noe så barnslig ) men jeg vil så gjerne bestandig kunne gi et ekte smil og si "jeg er så glad for din skyld".

For jeg er faktisk alltid glad på andres vegne (det er sikkert du også innerst inne? Det er jo derfor vi misunner dem)- det er bare på enkelte områder (eller i visse situasjoner) som jeg mer enn noe annet tenker mer på hvorfor i alle dager JEG ikke klarte det samme, enn at denne personen har oppnådd et mål - og at det er en god ting.

Og Waco - takk... tror jeg?

_________________

~Amanda~1212[ Dette Innlegg er endret av: Amanda den 2002-05-20 06:15 ]

[Gjest gjest1]

Vær glad for konkurranseinstinktet ditt, Amanda. Jeg er også ekstremt konkurranseinnstilt, og det har ført meg langt på mange måter. Men det er klart, jeg har jo også områder hvor jeg ikke streber etter å være best, noe som gir meg det nødvendige pusterom for å kunne slappe av innimellom.

Tenk så kjedelig det hadde vært hvis du skulle kapitulere hver gang du følte du ikke mestret noe. Jeg velger å se på konkurranseinstinktet som en form for mestringsevne.12

[ElleVille]

Matahari, det du snakker om handler for meg om stå-på-vilje og viljestyrke.

Det har jeg heldigvis også, og det setter jeg stor pris på. Kommer veldig godt med.

Konkurranseinstinktet mitt derimot, handler om at jeg setter meg selv opp mot andre.

Det kommer det ingenting godt ut av.

Jeg blir deppa om jeg er dårligere (i visse situasjoner), og det er bare patetisk, ingenting annet.

Dessverre!12

[Ada=)]

Hei!

Min beste venninde sliter litt med dette hun også, vi snakket faktisk om det i går, og for henne er det en redsel for å ikke være god nok. Hun må derfor alltid hevde seg og bevise for andre (og seg selv ikke minst) at hun er flink, morsom, osv. Hun liker å fortelle om glimrende eksamensresultater og samtidig påpeke hvor lite hun gjør. men siden jeg kjenner henne veldig godt, så gir jeg henne ikke anerkjennelse for sånne "billige triks" -jeg liker henne for den hun er og ikke for alt det hun gjør.

Er det dette det bunner i hos dere også? En redsel for ikke å være god nok? Det å alltid ville være best er i hvert fall i min supre venninde sitt tilfelle bare symptomet på et underliggende problem.

[ElleVille]

Nå er jo dette egentlig Kid-a's tråd, men jeg svarer litt likevel jeg...

For meg er det ikke akkurat som din venninne, Ada.

Det er ikke overfor andre jeg må hevde meg - men overfor meg selv.

Jeg går ikke rundt og snakker om meg selv slik venninnen din gjør, det er følelsen jeg har i meg når jeg egentlig skulle vært glad når andre gjør det bedre enn meg, som jeg sliter med.

Du har sikkert rett i at det bunner i at vi "må" være gode nok. Å hevde seg, nå opp i konkurransen...

Følelsen av å være dårligere (= taper) takler jeg ikke. Selvsagt ikke på alle områder - jeg går ikke rundt og furter over at andre har tjener mer penger enn meg for eksempel (da hadde jeg slitt! ) men områder som betyr noe for meg, områder der jeg veldig gjerne vil være flink.

Hva med deg Kid-a, henger du med? 12

[Kid-a]

Problemet mitt ligger også i det å mestre ting for min egen del. Hvis andre gjør det bedre enn meg i ting som betyr noe for meg, blir jeg deppa. Jeg føler meg som et null... og noen ganger synes det jo utenpå.

Hvis det er folk jeg ikke liker (fælt å si det), klarer jeg absolutt ikke å glede meg på deres vegne. Da synes det. Men hvis det er gode venner, blir jeg glad på deres vegne. Samtidig som jeg føler meg dårlig inni meg og tenker: hvorfor klarte ikke jeg det?? Hva har de som ikke jeg har???

Det bunner nok i en redsel, eller frykt, for ikke å være god nok. Jeg vil så gjerne være et supermenneske. Jeg vil takle alt like bra, glede meg åpenhjertig over andres medgang... ikke halvveis fordi jeg er misunnerlig på dem!

Ja, det er for meg selv jeg må bevise det. Hele tiden. Jeg tror (og håper) ikke jeg går og skryter. Jeg trekker meg inn i meg selv, blir sinna... fordi jeg reagerer som jeg gjør, OG fordi jeg ikke klarte det som andre gjorde. Ganske slitsomt!

Dette er noe jeg skammer meg over. Jeg tør ikke å snakke med psykologen min om det engang. Jeg vet jo så godt at jeg reagerer helt feil. Fornuften min sier noe helt annet enn følelsene...

Jeg tror vi er ganske like på akkurat dette her, Amanda??!!

*klemmer alle sammen*

Kid-a (LilleMika)

[Gjest gjest1]

Jeg syns du er akkurat bra nok som du er jeg, da!

Ingen er perfekte selv om man skulle tro det.

Jeg er ganske skadefro noen ganger, og det irriterer meg!

Syns du har god selvinnsikt som du har. Og de negative sidene dine overstyrer ikke de positive! Men hvordan du føler det er selvfølgelig din sak, og om du føler deg utilpass med det er det jo bare du som kan gjøre noe med det!

*Klemmer Kid-a masse og forteller henne at hun mestrer akkurat det hun skal, og at hun er verdens beste venninne!*

12

[Kid-a]

Takk.

Jeg beundrer deg, Hope. For du klarer faktisk å tenke på hvordan andre har det. Du er utstyrt med en naturlig godhet. Vær stolt av det!!

*klemmer deg forsiktig*

[Ada=)]

Jeg skrev: "bevise for andre (og seg selv ikke minst)"

Med dette mente jeg: å bevise for seg selv at hun er god nok ved å få anerkjennelse fra andre.

Uttrykte meg feil hvis dere oppfattet dette som skryt, det er det langt i fra. Det er å skulle være best til det meste og dette høster man anerkjennelse for, og klapper derfor seg selv på skulderen.. De aller fleste jeg kjenner pleier å si hvordan det har gått etter eksamen -det er liksom en standard ting å spørre om også. "Hvordan gikk det med deg på onsdag?" -regner med at dere skjønner hva jeg mener.