Føler meg mindre verdt

[AnonymBruker]

Først og fremst skriver jeg dette som AB fordi jeg ikke ønsker å bli koblet til bruker navnet mitt dersom noen skulle kjenne meg igjen.

Hele livet mitt har jeg følt meg som "den stygge andungen" eller "det sorte fåret" i familien på pappa sin side. Alle tantene mine og onklene mine på den siden er så veldig sammensveiset. Og de er alltid så hyggelige mot mine kusiner og fettere, men aldri mot meg (sånn jeg føler det). De kommenterer og kommer med så masse positivt til mine søstre men aldri får jeg noen gode ord. Alle de andre er tynne og pene (både tanter og kusiner/søstre) mens jeg skiller meg kanskje litt ut ved at jeg er litt større.

Når vi blir invitert i bursdager til noen på den siden så er jeg så og si aldri med fordi jeg ikke føler meg vel der. Føler jeg blir oversett og er som et spøkelse ingen legger merke til..

Nå venter jeg og samboer barn og vi skal snart gifte oss og har kjøpt oss hus. Jeg ville ikke fortelle de noe fordi jeg ikke ville få noe kommentarer bare pga av det. Jeg vil jo at de skal snakke med meg fordi de vil og ikke fordi de føler de må gratulere osv.

Men pappa fortalte det og nå har det kommet masse tlf, sms og meldinger på facebook.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men var veldig deilig å bare få det ut. Men om noen har noen gode ideer så setter jeg stor pris på det.

[Gjest Avocado]

Ønsker man at noen skal kommentere må man gi dem noe å kommentere. Hva ønsker du egentlig fra dem, og gir du det samme til dem?

[AnonymBruker]

Ønsker man at noen skal kommentere må man gi dem noe å kommentere. Hva ønsker du egentlig fra dem, og gir du det samme til dem?

Det er alt fra sånne småting som hvordan det går på skolen, hvordan det går ellers og sånne småting. Og veldig ofte på facebook hvor de alltid kommenterer hvor pene og fine bilder alle andre har (alt fra tanter til kusiner og søstrene mine) uten at jeg får noe som helst. Vet det kanskje høres teit ut, men det gjør at jeg føler meg litt utenfor. Jeg tar kontakt og prøver å sette i gang samtaler osv, men det blir liksom aldri noe ordentlig tilbake.

[Gjest frøken am]

Forstår tankegangen din.

Vår familie er nå veldig splittet (selv om INGEN prater om elefanten i rommet), tanten min har baksnakket meg til mormor ang. meg og min forrige kjæreste

De hadde visst en lang gående samtale, hvor ingenting av dette skulle komme frem for lyset.

Og når vi sees er tanten min "kjeeempe"glad for å se meg.

Min ANDRE tante er alltid misfornøyd med mamma.

Mamma har sagt ifra at hun synes noe av det mormor driver med er ute på viddene, og da får hun SÅ MYE DRITT av de andre tre søsknene sine fordi de på liv og død må stå opp for mormor.

Vi har en slitsom og sær familie, og det er vel vi (mamma, pappa, lillesøster, jeg og sambo) som har tatt litt avstand.

Mormor er verdens største offer og leker alltid martyr. Vi orker ikke det, og er det ikke alltid vi gidder å komme.

Hun er meget barnslig og slenger gjerne av røret når hun prater med mamma i tlf., og ikke faan om HUN ringer opp igjen, for HUN ble jo fornærmet. Mamma skal strekke ut sin hånd først.

Vi venter nå barn, og jeg har hatt MINIMAL kontakt med alle sammen.

Det kjennes plutselig rart å skulle leke "happy family" med denne gjengen, så det er noe vi bare ikke gidder...

De er vanskelig å forholde seg til og alle vet at alle er irritert, men ingen sier noe.

Kjenenr meg godt igjen i det å ikke ville eller klare å involvere de i noe av det som har med babyen deres å gjøre.

Jeg føler jeg plutselig ikke har noe å prate med dem om

Det er bare kleint og jeg synes hele flokken er dritkjedelig.

De er bare på overflaten, og det som kjennetegner dem ALLE er at de ALLTID skal være så forbanna kjappe med å peke finger og moralisere.

Da orker jeg dem ikke.

Og jeg har IKKE dårlig samvittighet!

Bare ta vare på deg, mannen og babyen. Du skylder de jo ingenting

Edit: leif

Endret 10. november 2011 av frøken am

[AnonymBruker]

Du må bare komme over det. Enten det er noe du innbiller deg, eller det er reellt. Bli fornøyd med ditt eget liv og slutt å være obsessed med hva andre synes, tenker og mener. Du er voksen, vil du ikke ha et godt liv?

Hvis du er fornøyd med deg selv og er avslappet, vil de fleste like deg uansett. Tror neppe at noen tenker at de vil holde deg utenfor fordi du er litt større eller andre lignende grunner. Men det kan jo være de ubevisst gjør det hvis du virker innesluttet, komplisert, vanskelig, bitter, selvopptatt eller misunnelig. Kanskje du stråler ut noe som gjør dem usikre og tilbakeholdne. Men dette må du bare gi blaffen i. Seriøst.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har det på mange måter likt, og føler meg utenfor i min egen familie. Det har ført til at jeg har trukket meg litt unna og heller lever et godt liv sammen med samboer, stebarn og utrolig gode venner. Har et bedre forhold til samboers familie enn til min egen.

Jeg tror i mitt tilfelle at jeg kom skjevt ut fordi jeg var litt annerledes enn de andre på mange områder. Jeg har vært overvektig siden jeg var et lite barn, jeg har alltid (så lenge jeg kan huske) hatt holdninger og verdier som de andre har oppfattet som rare, og jeg har ikke delt deres humor. Det førte til at jeg i tenårene følte meg som et utskudd og hadde mange vonde følelser i forhold til familiefølelse og samhold. Jeg hadde et nært og godt forhold til mamma, men hun lever ikke lenger. Resten av familien føler jeg rett og slett at jeg ikke har noe felles med.

Jeg tror ikke det er noen som mener noe vondt med det. Og mye av avstanden mellom oss handler jo nettopp om at jeg har valgt å trekke meg unna. Jeg trives godt med det og klager ikke. Om jeg hadde valgt å være mer åpen og tilstedeværende for familien så hadde ting kanskje utviklet seg annerledes. Det er ikke lett å ta kontakt med en person som trekker seg unna.

[makkapakka]

Livet er urettferdig... du vil ha oppmerksomhet men får det ikke. Må du takke pent for alle hilsene du får fra slektningene da. Høflighet gjør ikke noe uansett hvor lite populær du er.

[Gjest dundra]

Jeg forstår deg godt. For jeg har det litt slik selv. Ikke slik at jeg føler at de ikke liker mg da... tror nok de er glad i meg og.. men føler at jeg ikke er like interessant som mange av mine kusiner, fettre og søsken.

Kommer fra en familie der de er tynne, pene og vellykkede hele gjengen.

Jeg har klart meg greit i livet jeg også, grei jobb og god utdannelse.. selv om jeg ikke er medisinstudent slik som mange ( tuller ikke) av de vakre søskenbarna mine.

Men, jeg er svært overvektig og ikke så pen som de andre.

Men vet du..... du har helt sikkert mange positive egenskaper... dersom de ikke ser det så får du være stolt av det. vær stolt av deg selv og ser ikke de det så er det deres tap..

... men en liten ting... ofte som kan man skape større problem og grave seg ned i slike ting dersom en grubler på det. Du har et valg. Vil du la overvekten og utseendet hindre deg i å leve det livet du ønsker? Aldri velg bort ting du ellers ville gjort fordi du føler deg ufresh! Overvekten en et hinder (som en kan få hjelp med) men ikke lag det til et større hinder enn det som det trenger å være.

Tenker på deg.

Hilsen 105 kg dama

[AnonymBruker]

Får du bekreftelse fra andre steder? Venner, kjæreste, hobbyer du mestrer bra, er du flink i språk, en fysisk aktivitet du liker godt?

Når en får bekreftelse og mestring fra mange andre steder så får en positiv selv tillit og tro på seg selv uten å være avhenging av familie for den biten.