Frihet vs barn

[AnonymBruker]

Barn eller frihet?

Du med barn...når føler du deg bundet og hvorfor?

Du uten barn...når føler du savnet og hvorfor?

[Gjest Sevastra]

Jeg har ikke barn, og føler fortsatt at jeg har alt for mye å gjøre og masse jeg vil oppleve. Nå er bare jeg 20 da... Men vil ikke ha barn før jeg blir i slutten av 20 årene, tidligst.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn. Er en kvinne i 30-årene, med samboer og stedatter i tenårene. Jeg er i stor grad tilfreds med livet som det er i dag, men ønsker likevel sterkt å få et barn.

Jeg kjenner på savnet etter et barn når jeg ser forholdet mellom stedatteren min og hennes foreldre. Jeg har et godt forhold til henne selv, men det kan aldri måle seg med båndet mellom barn og foreldre.

Vi har vært prøvere lenge og venter nå på utredning. I perioder har jeg vært nære ved å gi opp babyplanene og tenkt at det er jo mange fordeler ved å ikke ha barn også. F.eks. den friheten ts nevner. Stedatteren min blir jo stadig mer selvstendig, vi trenger å gjøre stadig mindre for henne. Det gir jo en behagelig tilværelse der vi voksne har mye tid til oss selv og hverandre. Om få år er stedatteren min på vei til å flytte for seg selv, og da åpner mulighetene seg for samboeren min og meg til å kunne reise mer uten å ta hensyn til samværshelger/uker osv.

Men det tar aldri lang tid før jeg innser at disse tankene er trøstetanker jeg plukker fram for å dempe savnet etter et eget barn. Hvis skjebnen ikke vil at vi skal få et barn sammen så har jeg altså trøstetankene klare. Mer frihet, og mer penger å bruke på seg selv istedet for et barn. En fattig trøst, men man klamrer seg til det man har.

For ti år siden var jeg helt bestemt på at jeg aldri skulle ha barn. Den gangen fikk tanken på ansvaret for et barn i minst 18 år og tilhørende innskrenkelse av egen frihet meg til å grøsse. Så jeg forstår også godt dem som velger å ikke få barn. Den følelsen har jeg hatt, den har bare endret seg med årene.

[micromaya]

Jeg har på en måte hatt barn "hele livet", så jeg kjenner egentlig ikke hverdagen uten. Fikk førstemann da jeg var 19 (det er 19 år siden nå..), og to tette omtrent ti år etter.

De to siste endret egentlig ikke livet jeg allerede hadde, det var helt klart "han første" som utgjorde de største endringene. Jeg var fast bestemt på å få meg en utdannelse uansett, og det gjennomførte jeg. Men jeg hadde drømmer om å studere i utlandet, gjerne bo utenlands i flere år. De måtte naturlig nok skrinlegges. Så var jeg alene med ham i mange år, og det var ikke bare-bare å være ung alenemor på singelmarkedet .

Så; uten barn hadde jeg nok reist langt mer, og uten 3 barn hadde selvfølgelig økonomi og generell frihet til å gjøre som man ønsker vært bedre.

Nå har jeg i tillegg fått 3 bonusbarn, så jeg får vel nesten bare gjenta at jeg egentlig ikke kjenner hverdagen uten .

Trives godt med vår hektiske turbohverdag - og setter desto større (enormt stor!) pris på den tiden vi får alene, bare jeg og kjæresten. Det skjer ikke ofte, men da vet vi å utnytte den til fulle

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn på 1,5 år og stortrives som mamma!

Den friheten jeg hadde før jeg fikk barn har jeg aldri savnet, all den tid jeg stort sett satt hjemme om kvelden og kjedet meg alikevel.

Mannen min er stort sett hjemme han også, så hvis det er noe jeg vil er jeg fri til å dra ut. Har også en familie som nermest trygler oss om å reise bort en helg i ny og ne for at de skal passe ungen.

Så jeg føler meg kjempe heldig, som kan kose meg masse med barnet og alikvel føle at jeg har tid til meg selv:)

Det eneste må vel være at det er mye mer kaotisk å dra på ferie med så små¨barn, så det blir ikke mye avslapping...

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg aldri barn og følte aldri noe savn. Etter at jeg likevel fikk barn har jeg følt meg bundet og fastlåst hele tiden. Andre synes barn er selve livet og opplever visstnok nye dimensjoner når de får barn, men det er ikke i nærheten av hva jeg føler. Barn er helt greit, men jeg kunne fint levd uten...

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig med AB over. Ønsket meg heller aldri barn, men så møtte jeg drømmemannen og fikk fast jobb, fin bolig etc, og alt lå liksom til rette for det, og vi ble gravide på første forsøk.

Fikk barn da jeg var i slutten av 30-årene, og er virkelig glad for at vi rakk å gjøre så mye først - reise mye, utvikle hobbyer og karriere, og oppleve festliv og sosiale studentår.

Nå er jeg mamma og ville ikke vært det foruten, men jeg ser fram til småbarnsfasen er over, barna klarer seg litt mer selv, og jeg kan være meg selv litt mer igjen.

Jeg kunne også levd fint uten akkurat NÅ, men ville ikke risikere å være ulykkelig om 10 år pga at jeg ikke gikk for det, og det tror jeg nok jeg ville ha blitt om jeg ikke fikk barn nå.

[Gjest Annaires]

Har et barn, men føler meg ikke bundet på noen måte.

Vi er to om barnet og har den friheten til å gjøre hva vi vil alikevel.

[Rainbow]

Jeg er 30, har samboer og ingen barn. Helt ærlig - jeg føler aldri savnet. Tror jeg mangler et gen eller noe, men etter å ha diskutert det litt her inne har jeg i det minste funnet ut at det finnes flere som har det sånn.

Jeg føler meg helt fremmed for tanken om å være mamma, om å passe på en unge, om å føde og om å være gravid. Føler meg altfor ung og som om alle andre har skjønt en mening med livet jeg ikke klarer å se. Synes barn er skumle i flere settinger, blir usikker og anspent rundt dem og vil helst ikke måtte ta noe ansvar for dem. Liker tantebarn og vennebarn som jeg kan tilbringe tid med (med moren til stede, vel og merke) og så gi dem tilbake etterpå.

Heldigvis føler min kjære det på samme måte!

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på ett år, og innrømmer at det første året har vært beintøft. Å få barn var en stor krise for parforholdet, og jeg følte meg en periode helt fullstendig låst i et ekteskap jeg ikke var sikker på om jeg kunne være i resten av livet. Heldigvis lovet vi hverandre før barnet kom, at vi i hvert fall ikke skulle gå fra hverandre i løpet av det første året (hadde hørt mange steder at dette året er tøft), og i dag har vi det mye bedre sammen.

Jeg var 25 da jeg fikk sønnen min, han var planlagt og veldig ønsket, men jeg tror, med det jeg vet i dag, at jeg skulle ønske jeg hadde ventet noen år. Samtidig vet jeg at alt jeg ønsket meg før han kom, var barn. Jeg hadde ikke vært lykkelig og tilfreds uten. Skulle vel ønske jeg hadde skjønt at jeg burde satt mer pris på den friheten og de mulighetene vi hadde før han kom, selv om livet med barn er timillionergangerbedre enn livet uten. Bare fordi han er han!

[Gjest Heloise]

Spørsmålet "Barn eller Frihet" er det som har plaget meg. Jeg vil ikke miste friheten min til noe eller noen, men alikevel vil jeg ikke gå resten av livet uten å få barn heller (om jeg kan få barn, selvsagt.)

Jeg har ikke barn enda, og føler ikke noe savn - Enda.

[Gjest Nuppa_]

Jeg har to barn, men føler meg ikke fanget av den grunn. Man får somregel gjennomført det man vil, selvom man har barn, så lenge det er normale tig som lar seg gjennomføre.

[Gjest Stellinax]

Jeg er 28, har to små barn.

Har et ønske om å flytte utenlands for å jobbe, dette er en helt annen prosess nå som jeg har barn enn det ville vært uten. Kan heller ikke bare reise på spontane turer eller hva det skulle være, alt må planlegges.

Men- det er så uendelig verdt alt ekstra strevet å ha disse små skjønningene i livet mitt!! Jeg føler meg så heldig, og tenker på det hver gang jeg kjenner jeg kunne tenke meg en dag eller to med fullstendig fri:)

[makkapakka]

Kun om kveldene når barnet har lagt seg og jeg ikke kan forlate huset.

Ellers er jeg en av dem som liker å ha barnet i hælene når jeg skal noe uten for husets 4 vegger eller pusler med ting.

Syns jeg er "bundet" mer til regler nå som barnet er begynt på skolen, kan liksom ikke ta en uke ferie uten søknader og div.. slik det var i barhagetiden. Dessuten også i forhold til å flytte til annen by, eller annen bydel, så er ikke det så enkelt som før.

[AnonymBruker]

Jeg er student, uten barn, men med en samboer som jeg har vært sammen med i mange år. Det merkes godt at vi begynner å nærme oss en fase i livet hvor folk begynner å bli interesserte i når vi har tenkt å få oss barn. For oss er dette allikevel nokså langt fram i tid, jeg ser for meg at vi begynner å prøve når jeg er sånn ca. 27 år.

Har helt klart lyst på barn, men føler egentlig ikke et savn. Klarer ikke å savne noe jeg ikke har hatt. Men jeg føler av og til et ønske om barn, ja, og det ønsket er som regel sterkest når vi har de beste periodene. Altså når ting går knirkefritt på studiet, når vi har det kjempekoselig i forholdet vårt og ikke krangler, når alt ser ut til å falle på plass. Skal også innrømme at jeg har lett for å bli "babysyk" når jeg ser på sånne "kjernefamilier" på TV.

Samtidig har jeg aldri vært den typiske babypersonen. Synes ikke babyer er spesielt søte, har aldri skiftet en eneste bleie, ser ikke fram til graviditet og fødsel og ser helst at ungen kommer når den har blitt 4-5 år, det er unger i den alderen jeg liker best.

[Mamma1]

Har alltid hatt barn, fikk første da jeg var 18, så 22 også 31. Følte meg bundet de første årene, til jeg innså at det jeg hadde lyst til kunne jeg også gjøre med barn. Reise, bo i utlandet, studere osv. Føler meg så og si aldri bundet, og jeg er alenemamma. Det kommer en tid i livet da de tingene man må gjøre uten barn, ikke betyr noe lenger.

[AnonymBruker]

Når barna mine var mindre så savnet jeg først og fremst søvn!

Nå kan det være en dag nå og da som jeg ønsker å gjøre noe spontant unna barna. Ellers så har vi det fint, jeg angrer så absolutt ikke.

Barna er med på det meste vi gjør, noe som er lærerikt for både dem og oss.

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor til 2 barn, far stiller ikke opp og jeg har ikke familie. Så til tider er sefølgelig dette tøft. Men samtidig kunne jeg ikke tenke meg et liv uten barna, jeg har det jo helt fantastisk med de. Og jeg er kommet i den alderen at løpe på byen og sånn ikke er så gøy lenger.

Men det jeg synes er verst er at jeg skulle gjerne så bodd noen år i utlandet for å få studere det jeg virkelig vil. Men faren til barna lar meg ikke ta de med å reise. Selv om han uansett ikke ser de mer enn en gang i året.

Men man gjør det beste ut av det, så jeg tar et relevant studie til det studiet, så tar jeg de årene av det studiet som jeg kan ta her i landet etter det. Så kan jeg da ta de siste årene i utlandet den dagen barna er voksne.

[Redbull]

Jeg har barn og er fri som bare det! Vi har en "enkel" baby, jeg har en mann som er mye med babyen, og vi har tre sett med besteforeldre som helst vil passe hver eneste dag! Så frihet savner jeg absolutt ikke

[AnonymBruker]

jeg er 30 og har ikke barn. de eneste gangene jeg føler trangen til å få barn er når foreldre rundt meg er gravide eller vi diskuterer oppdragelse. at jeg ønsker et barn som jeg kan peke på å si "sånn skal det gjøres" er jo ikke akkurat en grunn for å få barn. i tillegg er aldri ønsket der ellers. liker ikke barn under 6-7år eller frekke/slemme barn, å de synes jeg det er altfor mange av. jeg er uendelig gla i venners barn, selv om jeg ikke liker de fleste av de heller, men av en eller anna grunn elsker barn meg. jeg er selvfølgelig både respektfull, hyggelig og kjærlig mot barna, men jeg har f.eks klare regler i egen leilighet.

jeg føler at jeg er mye mer bundet av at jeg ikke har bil enn om jeg hadde hatt barn tror jeg. har 11 dyr, så jeg kan uansett ikke dra avsted plutselig uannsett.