Voldsom mot barnet

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg her og er i villrede på hva jeg skal gjøre. Vi har ett barn som er i verste trassalderen, og som får skikkelige trasseanfall når h'n ikke vil noe. Det er kjempeslitsomt, og som de fleste mødre har jeg til tider lyst til å riste ungen, men man gjør det jo ikke. Man tar til tider tak i ungen, men jeg klarer jo å begrense meg..

Mannen min skulle klippe neglene til barnet i dag, og det hater barnet. Så hysterisk anfall nesten med engang, men neglene må jo klippes. Barnet går i barnehage, og for lange negler kan jo være negativt mot de andre (tenker på kloring) så det må jo taes. Situasjonen ble vanskelig, og mannen holdt barnet fast mens han klippet. Så blir ting verre, og barnet kaster seg rundt. Da rister han barnet. Kraftig. Jeg bryter inn, men han virker ikke til å forstå at noe er galt, blir bare sint for at jeg bryter inn når han bare har noen negler igjen. "Stopp! stopp nå!" sier jeg, får tak i barnet som er helt hysterisk. H'n vil ikke roe seg på stua og gråter så voldsomt.. Må gå vekk med barnet for å roe ned..

Nå sitter jeg her og er så sint. Den ristingen var å gå for langt. Jeg skjønner at man mister fatningen, for det har jeg også gjort mange ganger. Trassalderen kan være kjempetøff, men dette gikk for langt. Og jeg har alltid sagt at dersom noen blir voldelig mot meg eller barna så skal jeg gå. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette dette i kategorien voldelig, men voldsomt var det absolutt. Han sa unnskyld til barnet etterpå, men jeg syns dette var fælt.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Denne siden av mannen skremte meg skikkelig. Vi har vært gift i ti år, og jeg har ikke sett ham som dette før. Han har alltid hatt temperament, men jeg har som oftets fint kunne "tøyle det" om dere skjønner.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg gå allerede? Han har ikke slått, men ristet. Finnes det noen kurs han kan gå på, men hvordan han takler barnets sinne?

Jeg er så sint, så sint, og så lei meg. En del av meg vil be han sove hos foreldrene i kveld, men så blir jeg usikker på om jeg bare overreagerer..

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsestasjonen og hør om din kommune har noe veiledning å gi. Mange kommuner har i dag psykologer som kan gi veiledning, men det er også mange flinke familieveiledere på helsestasjoner og familievernkontorer rundt om kring.

Jeg tenker at det toppet seg for din mann, og han gjorde noe han ikke skulle. Men vi er mange som en gang går et hakk for langt (ikke nødvendigivis i forhold til barn) men da kan vi lære av det, reflektere over det og finne nye måter å handle på neste gang. Jeg ville latt din mann få tid til å roe seg ned og tenke over det han gjorde, men om du bare angriper ham vil han fortsette å bare være i forsvarsposisjon slik at han ikke får tid til å dra kunnskap ut i fra det som skjedde. Om han ikke er villig til å få veiledning, at dere sammen får veiledning, ville jeg heller startet med å tenke på hva som var veien videre.

[AnonymBruker]

Uff jeg håper det aldri skjer igjen for det er skadelig for barnet. Man bør ikke holde de fast med makt for å klippe negler heller, barnet får sår i sjelen hver gang man gjør det.

Kan dere ikke heller snakke med barnet, fortelle rolig hva som skal skje? vise barnet at mamma og pappa sine negler også må klippes og at det ikke gjør vondt? Det er slik man gjør ting, man bruker ikke makt....

Jeg har forståelse for at det "klikket" for mannen din, men han har gått over en strek. Virkelig.

[AnonymBruker]

Gå fordi han for første gang har klikka i trassalder? Aldri.

Kan forresten ofte klippe mens de sover, evt være to personer.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke heller snakke med barnet, fortelle rolig hva som skal skje? vise barnet at mamma og pappa sine negler også må klippes og at det ikke gjør vondt? Det er slik man gjør ting, man bruker ikke makt....

Det er prøvd. Prøver det hver gang, men akkurat negleklipping blir aldri godtatt. Jeg pleier bare å ta de jeg får til før anfallet kommer, men i dag ble alt bare feil..

[Gjest Madelene1]

Nå sitter jeg her og er i villrede på hva jeg skal gjøre. Vi har ett barn som er i verste trassalderen, og som får skikkelige trasseanfall når h'n ikke vil noe. Det er kjempeslitsomt, og som de fleste mødre har jeg til tider lyst til å riste ungen, men man gjør det jo ikke. Man tar til tider tak i ungen, men jeg klarer jo å begrense meg..

Mannen min skulle klippe neglene til barnet i dag, og det hater barnet. Så hysterisk anfall nesten med engang, men neglene må jo klippes. Barnet går i barnehage, og for lange negler kan jo være negativt mot de andre (tenker på kloring) så det må jo taes. Situasjonen ble vanskelig, og mannen holdt barnet fast mens han klippet. Så blir ting verre, og barnet kaster seg rundt. Da rister han barnet. Kraftig. Jeg bryter inn, men han virker ikke til å forstå at noe er galt, blir bare sint for at jeg bryter inn når han bare har noen negler igjen. "Stopp! stopp nå!" sier jeg, får tak i barnet som er helt hysterisk. H'n vil ikke roe seg på stua og gråter så voldsomt.. Må gå vekk med barnet for å roe ned..

Nå sitter jeg her og er så sint. Den ristingen var å gå for langt. Jeg skjønner at man mister fatningen, for det har jeg også gjort mange ganger. Trassalderen kan være kjempetøff, men dette gikk for langt. Og jeg har alltid sagt at dersom noen blir voldelig mot meg eller barna så skal jeg gå. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette dette i kategorien voldelig, men voldsomt var det absolutt. Han sa unnskyld til barnet etterpå, men jeg syns dette var fælt.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Denne siden av mannen skremte meg skikkelig. Vi har vært gift i ti år, og jeg har ikke sett ham som dette før. Han har alltid hatt temperament, men jeg har som oftets fint kunne "tøyle det" om dere skjønner.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg gå allerede? Han har ikke slått, men ristet. Finnes det noen kurs han kan gå på, men hvordan han takler barnets sinne?

Jeg er så sint, så sint, og så lei meg. En del av meg vil be han sove hos foreldrene i kveld, men så blir jeg usikker på om jeg bare overreagerer..

Om jeg ikke tar helt feil så kan risting være skadelig for barnet.

Altså, han kunne ha skadet ungen.

[hulaboer]

Var dette første gang noe slikt skjedde?

[Gjest badeand1]

Nå sitter jeg her og er i villrede på hva jeg skal gjøre. Vi har ett barn som er i verste trassalderen, og som får skikkelige trasseanfall når h'n ikke vil noe. Det er kjempeslitsomt, og som de fleste mødre har jeg til tider lyst til å riste ungen, men man gjør det jo ikke. Man tar til tider tak i ungen, men jeg klarer jo å begrense meg..

Mannen min skulle klippe neglene til barnet i dag, og det hater barnet. Så hysterisk anfall nesten med engang, men neglene må jo klippes. Barnet går i barnehage, og for lange negler kan jo være negativt mot de andre (tenker på kloring) så det må jo taes. Situasjonen ble vanskelig, og mannen holdt barnet fast mens han klippet. Så blir ting verre, og barnet kaster seg rundt. Da rister han barnet. Kraftig. Jeg bryter inn, men han virker ikke til å forstå at noe er galt, blir bare sint for at jeg bryter inn når han bare har noen negler igjen. "Stopp! stopp nå!" sier jeg, får tak i barnet som er helt hysterisk. H'n vil ikke roe seg på stua og gråter så voldsomt.. Må gå vekk med barnet for å roe ned..

Nå sitter jeg her og er så sint. Den ristingen var å gå for langt. Jeg skjønner at man mister fatningen, for det har jeg også gjort mange ganger. Trassalderen kan være kjempetøff, men dette gikk for langt. Og jeg har alltid sagt at dersom noen blir voldelig mot meg eller barna så skal jeg gå. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette dette i kategorien voldelig, men voldsomt var det absolutt. Han sa unnskyld til barnet etterpå, men jeg syns dette var fælt.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Denne siden av mannen skremte meg skikkelig. Vi har vært gift i ti år, og jeg har ikke sett ham som dette før. Han har alltid hatt temperament, men jeg har som oftets fint kunne "tøyle det" om dere skjønner.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg gå allerede? Han har ikke slått, men ristet. Finnes det noen kurs han kan gå på, men hvordan han takler barnets sinne?

Jeg er så sint, så sint, og så lei meg. En del av meg vil be han sove hos foreldrene i kveld, men så blir jeg usikker på om jeg bare overreagerer..

Syns du overreagerer ved å sende han hjem til foreldrene.

Såklart skal man ikke riste en unge, men kan skjønne at han mista fatningen. da er det ikke lett å holde igjen, uansett hva det er. Unnskylder han ikke, men jeg forstår han.

Er dette første gangen så hadde jeg latt det passere.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er rart du reagerer på at han ristet ungen, men det er viktig å prøve å være konstruktive her. Hvis situasjonen blir hisset opp og vanskelig å kommunisere om, tror jeg sjansen er mindre for at han greier å jobbe med saken. Jeg er i hvert fall sånn at om jeg er frustrert i utgangspunktet, og blir møtt med bare negativ kritikk (selv om det er greit med klar tilbakemelding), så synes jeg det er vanskelig å gå ordentlig inn i problematikken og få bedre selvinnsikt. Dere bør finne en løsning på hva han kan gjøre før han blir så frustrert at han er så fysisk mot barnet.

Når det er sagt kan jeg godt forstå at man mister fatningen av trassete unger, men både for sin egen del og barnets er det jo best å finne bedre måter å gjøre det på.

[Gjest Gjest]

Hvordan i allverden kan man ikke få en unge å høre etter, lurer nå jeg på?

Man skal ikke gi ungen valg. Man skal ikke måtte trygle ungen om å få 'lov' å klippe neglene'.

Man sier at det skal gjøres, men man legger dette frem på en rolig måte. Og om ungen 'klikker' så forholder man ser like rolig. Jeg tror at om forelderen er stressa/nervøs/ol så blir ungen enda verre....og de merker fort om man er det.

Du må få overtaket over ungen, uten å være fysisk. Måten du ordlegger deg på, blikkontakt, og at du er bestemt og at ungen vet at han/hun ikke har noenting de skulle ha sagt.

[Gjest sjoko]

Hvordan i allverden kan man ikke få en unge å høre etter, lurer nå jeg på?

Man skal ikke gi ungen valg. Man skal ikke måtte trygle ungen om å få 'lov' å klippe neglene'.

Man sier at det skal gjøres, men man legger dette frem på en rolig måte. Og om ungen 'klikker' så forholder man ser like rolig. Jeg tror at om forelderen er stressa/nervøs/ol så blir ungen enda verre....og de merker fort om man er det.

Du må få overtaket over ungen, uten å være fysisk. Måten du ordlegger deg på, blikkontakt, og at du er bestemt og at ungen vet at han/hun ikke har noenting de skulle ha sagt.

Ja, i en ideell verden. Men alle som har hatt en skikkelig trassunge vet at det er ikke riktig så enkelt, faktisk. Noen unger er mer bestemte enn andre også. Og foreldre er slitne av og til, og da klarer man ikke å være så rolig og kontrollert hele tiden.

Til TS: jeg hadde også reagert kraftig på dette, for det er en ting å bli sint, men noe ganske annet å bli så fysisk som mannen din ble. Det er ikke bra for ungen, og ikke bra for dere. Så jeg ville tatt en alvorsprat og fortalt hvor ille jeg syns det var, men på en rolig måte som gir han en sjanse til å reflektere og foreslå en annen måte å takle trassen til ungen deres på. Det fins sikkert en annen måte å få til negleklippingen på også, kanskje dere kan gjøre det mens h*n sover, eller finne noe som distraherer h*n nok til at dere rekker å gjøre det ferdig. Håper dere finner ut av det, på en eller annen måte :-)

[AnonymBruker]

Man skal såklart ikke riste et barn, men i noen ssituasjoner så tar frustrasjon og sinne over, selvom det ikke fins noe unnskyldning for vold mot barn, men om han aldri ha gjort noe lignende tideligere så syns jeg ikke du skal gå ifra han av den grunn, men heller siifra om hva du syns!

Vi hadde det like problematisk rundt neglklipping her også, med hyl og skrik som ikke ligner grisen. Samboeren var den av oss som ikke bli sint og kjefte pga det, men skjønte etterhvert at det kun skaper mer frustrasjon og reddsel. i en liten periode ga jeg fotbad, tente stearinglys og ga fotmassasje etter neglklippingen for å gjøre litt "gøy" ut av det, nå går det som en drøm.

[makkapakka]

Vel, du har sinne du også?

Jeg skjønner det er galt å riste barnet, men det var jo litt av en kinkig situasjon. Målet var å bli ferdig med neglklippingen og mannen din skjønner ikke hvorfor ungen skal bli så forbanna hysterisk ut av det. Det er fortvilende å ville gjøre, men ikke få ungen til å hverken høre eller forstå at det blir gjort "til beste" for ungen.

Jeg har vært igjennom hysterik neglklipping helt til min var 5 år. Gikk ikke an å forklare på forhånd, eller prøve å få han til å forstå. Det ble krig hver eneste gang, inntil han ble så stor og forsto at dette måtte gjøres, og dette kom han ikke unna.

[Gjest Gjest]

Hvordan i allverden kan man ikke få en unge å høre etter, lurer nå jeg på?

Man skal ikke gi ungen valg. Man skal ikke måtte trygle ungen om å få 'lov' å klippe neglene'.

Man sier at det skal gjøres, men man legger dette frem på en rolig måte. Og om ungen 'klikker' så forholder man ser like rolig. Jeg tror at om forelderen er stressa/nervøs/ol så blir ungen enda verre....og de merker fort om man er det.

Du må få overtaket over ungen, uten å være fysisk. Måten du ordlegger deg på, blikkontakt, og at du er bestemt og at ungen vet at han/hun ikke har noenting de skulle ha sagt.

Hrrrmmmm......hvor mangeunger har du egentlig?

Jeg har personlig oppdratt 4 av dem og jeg kan love deg at det er slett ikke vanskelig "å få en unge til å IKKE høre etter"!!! I dag er de skikkelige, veloppdragne normale voksne, men det var de slett ikke alltid i diverse trassaldre nei!

Og det uansett om moder´n forholdt seg stein rolig, var konsekvent eller ble grumpy og gikk noen hakk for langt i ny og ne. Riktignok aldri mer en en klaps på baken i ny og ne, men dog. Man skal jo liksom ikke gjøre sånt for barn kan jo ta skade av det må vite!!

Jeg er enig i at dette var en reaksjon langt over forsvarlig grense, men jeg mener seriøst at det er helt unødvendig å tenke på alt barn kan ta psykisk skade av!

Og at man eksploderer når barn oppfører seg utidig, det har de slett ikke vondt av, så lenge det ikke ernormalen. Barn må kunne se at voksne faktisk kan gå av skaftet i blant

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det beste er å ta en samtale med mannen, som helt sikkert skjønner at han gikk over streken. Og bare få det bekreftet, at han er lei seg og vet at det ikke er akseptabelt å riste en unge slik. (Hvis han ikke gjør det, kan du heller bli sint)

Men jeg har få råd når det gjelder negleklipping. Det ender alltid med skrik og hysterisk sinneanfall her i huset også. Vi har prøvd med makt i lang tid (en gang skrek hun så mye at hun kastet opp), lokke og lure. Nå har vi begynt å gi henne noe godt (yoghurt, rosiner, el l) under negleklippinga, og vi må alltid være 2 personer. En til å klippe kjapt og resolutt og nøyaktig (jeg), en til å avlede og friste med lokkemidler. Men jeg kvier meg for hver klippeøkt.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg har ikke hatt egne barn, nei.

Men jeg har roet ned barn i trassalderen der foreldrene har gitt helt opp (barnet gir seg ikke). Også blir foreldrene overrasket over at jeg klarte det.

Tror det bunner ut i at ungen ikke eier respekt for foreldrenes autoritet, rett og slett.

Kan være ting barnet har lært seg fra barnet var bitteliten, hvordan man manipulerer foreldrene.

Det gjelder å være tålmodig. Ungen vil ikke ha neglene klippet? Nei, da får han/hun en konsekvens av det: barnet får sitte aleine, ingen leker,ingen verdens ting. Gjerne se på at de andre barna leker, om du har noen. Om det tar 30 min, 1 time eller 1,5 time er likegyldig. Ikke gi deg. Når barnet prøver å joine de andre så sier man; det går ikke, du må klippe neglene som de andre også måtte gjøre, for å kunne være med å leke. La ungen gruble på det. Om de får et raserianfall så overser du det,men gjør det klart at skriking "for ingenting" i timesvis er uakseptabelt. De gir seg etter hvert for å sitte aleine, eller skrike, er ikke noe gøy i det hele tatt. De går glipp av mye ved å oppføre seg slik,og det vil de på denne måten kunne erfare.

Som sagt; ja det er tidskrevende,men mye mer effektivt enn å la seg provosere og bli rasende over en liten unge.

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke hatt egne barn, nei.

Men jeg har roet ned barn i trassalderen der foreldrene har gitt helt opp (barnet gir seg ikke). Også blir foreldrene overrasket over at jeg klarte det.

Tror det bunner ut i at ungen ikke eier respekt for foreldrenes autoritet, rett og slett.

Kan være ting barnet har lært seg fra barnet var bitteliten, hvordan man manipulerer foreldrene.

Det gjelder å være tålmodig. Ungen vil ikke ha neglene klippet? Nei, da får han/hun en konsekvens av det: barnet får sitte aleine, ingen leker,ingen verdens ting. Gjerne se på at de andre barna leker, om du har noen. Om det tar 30 min, 1 time eller 1,5 time er likegyldig. Ikke gi deg. Når barnet prøver å joine de andre så sier man; det går ikke, du må klippe neglene som de andre også måtte gjøre, for å kunne være med å leke. La ungen gruble på det. Om de får et raserianfall så overser du det,men gjør det klart at skriking "for ingenting" i timesvis er uakseptabelt. De gir seg etter hvert for å sitte aleine, eller skrike, er ikke noe gøy i det hele tatt. De går glipp av mye ved å oppføre seg slik,og det vil de på denne måten kunne erfare.

Som sagt; ja det er tidskrevende,men mye mer effektivt enn å la seg provosere og bli rasende over en liten unge.

Barn hører alltid mer på andre enn på foreldrene sine.

[AnonymBruker]

Uff jeg håper det aldri skjer igjen for det er skadelig for barnet. Man bør ikke holde de fast med makt for å klippe negler heller, barnet får sår i sjelen hver gang man gjør det.

Kan dere ikke heller snakke med barnet, fortelle rolig hva som skal skje? vise barnet at mamma og pappa sine negler også må klippes og at det ikke gjør vondt? Det er slik man gjør ting, man bruker ikke makt....

Jeg har forståelse for at det "klikket" for mannen din, men han har gått over en strek. Virkelig.

Det var dagens!

[Gjest Gjest]

Barn hører alltid mer på andre enn på foreldrene sine.

Hva kommer det av,da tror du?

[La Guapa]

Dere må snakke sammen du og mannen din!

Du må fortelle ham det du skrev i startinnelgget ditt.

At du ikke har sett denne siden ved ham før, at du ble redd for deres barns sikkerhet og at det er noe du ikke under noen omstendighet kan akseptere en gang til.

Han mistet temperamentet og du må tenke på barnet deres i første rekke. Ettersom du var inne på å sende ham ut av huset går jeg ut i fra at magefølelsen din sier deg at dette var et overgrep mot barnet deres. Din mann trenger å få vite at han gikk kraftig over streken og at du må ivareta barnets rettigheter til trygghet selv om det er i trassalderen.

Tilby deg å overta i situasjoner der din mann måtte føle at han kan overreagere.

Det kan være lurt å være to i situasjoer som denne negleklippingen der dere vet at det eskalerer.

Vi har med hell avløst hverandre med våre to.

Man hauser seg ubevisst opp når ungene slår seg vrang, og dette er bensin til barnets sinne.

Ofte virker det svært dempende at en bryter situasjonen med en "ny" voksen å forolde seg til.

Din mann trenger å forstå at barn i sinneutbrudd egentlig trenger trøst. De har ikke kontroll på sinnet sitt og renger å lære å finne roen. Det lærer de ikke ved at vi voksne roper og rister i dem!

Lykke til- dere er normale foreldre som oss andre