Alvorlig sykt barn

[AnonymBruker]

Helt ut av det blå ble min datter på 13 år veldig syk og har fått en alvorlig diagnose som i verste fall er dødelig. Nå venter vi på svar som beskriver alvorlighetsgraden og behandling.

Det har vært noen forferdelige dager, de verste i mitt liv.

Nå svever jeg i en tilstand av redsel, utilstrekkelighet og uvirkelighet. Tro om livet noen gang blir normalt igjen?

Er det noen som har vært der jeg er nå - og kommet godt ut av det?

[Gjest Purple Haze]

Så forferdelig! Jeg har ingen erfaring med dette, men vil bare gi deg en og ønske dere lykke til fram over.

[Gjest badeand1]

Må være forferdelig.. :/

Hvilken diagnose er det? Hvis du vil svare, da. skjønner hvis du ikke vil det.

Klem til deg!

[Mamma1]

Uff, stakkar dere. Håper virkelig at prognosene er gode.

En venninne av meg har en datter som fikk leukemi som 8åring. Det var tøffe tak, men det virker som at apparatet rundt var veldig bra. Det gikk heldigvis bra og hun ble friskmeldt etter noen år.

Lykke til, en god klem til både deg og datteren din. Og husk, dere skal mase på leger og sykehus, få fortgang i ting, ring og krev svar. Det er slitsomt, men det er de som skriker høyest som får fortest hjelp.

[Gjest Gjest]

Kjære deg! Vet ikke hva jeg kan si til deg, men vil gi den en klem

Jeg har opplevd at sønnen min ble veldig syk da han var 5 år. Jeg kan jo skrive litt om det, hvis du er interessert i å vite hvordan jeg opplevde det. Den sykdommen kom også helt plutselig. Det var 80% sannsynlighet for at han kom til å overleve. Men jeg hang meg opp i at det var 20% sannsynlighet for at han kom til å dø. Prøv å hold fast på overlevelsesprosenten istedet.

Jeg syntes det hjalp å få kunnskap om sykdommen. Jeg leste masse og hadde mange spørsmål. Jeg fikk ærlige og informative svar fra en lege som fulgte opp sønnen min. Han forsto at jeg ønsket å vite, uansett om sannheten var skremmende.

Noen dager var han så dårlig at han bare lå helt stille i senga, tilkoblet EKG og intravenøse infusjoner. Det var helt uvirkelig, som et mareritt. Etterhvert orket han å se på film. Da hadde han TV med dvd på rommet. Da så vi masse filmer sammen. Og etterhvert orket han å sitte i rullestol. Da kjørte vi rundt både ute og inne. Det var godt både for han og meg å få litt andre impulser.

Det gikk bra med sønnne min. Han fikk oppfølging på barneavdelingen i 2 år. Det han husker best er favorittlegen og favorittsykepleieren, og at han kunne bestemme selv hva han ville spise. Etterhvert som han orket å spise ble det mye pannekaker og is, og alle ble kjempeglade fordi han orket å spise litt is. Det husker han.

Jeg sender dere mange varme tanker.

[Miranda16]

Mulig det finnes en støtteforening eller en eller annen forening som kan hjelpe deg. De har god kunnskap.Hør med en sosionom på sykehuset hva du kan få av støtte og hjelp.

[sommermor]

Jeg vil bare gi deg en god klem. Dette har jeg ingen erfaring fra.Jeg ønsker dere riktig lykke til fremover.

Dette må være alle foreldres mareritt.

[Potetnesen]

Huff.. sender varme tanker og håper på en bedring!

[Gjest henriett3]

Så forferdelig! Ønsker dere det beste.