Hvis man går fra hverandre...

[Gjest Survival]

Men hvordan er det å bryte opp to hunder som har levd sammen da?

Det kan gå fint og det kan gå dårlig. Jeg har sett eksempler på begge deler. To hunder som ble tatt fra hverandre etter 5 år sammen, den ene ei tispe som var "sjefen" og den eldste av de to, og den andre en hanne. Etter de ble tatt fra hverandre sleit tispa veldig. Gikk rundt i hele huset for å lete etter hunden, stod ved døra og ventet, spiste dårlig, og generelt virka lite tilfreds. Hannen derimot tok ikke skade av det i det hele tatt. Han begynte å spise mer, og ble mye tryggere i hjemmet. Jeg tror det er et resultat av at han ikke lenger har ei dominerende tispe sammen med seg. Så for han var det mer enn greit.

[AnonymBruker]

Den hunden vi allerede har leter etter sambo hvis han jobber overtid eller lignende. I dag var han innom et bilverksted på vei hjem fra jobb og da satt hunden på dørmatten og så ut glasset i døren fra nøyaktig den tiden han vanligvis er vant til at han kommer. Kan dette evt. bli et problem om en av oss beholder hunden da (han blir på samme måte med meg hvis det er han som er hjemme)?

Han flyr også rundt og leter etter den delen av oss som ikke er med på ettermiddag/kveldstur også.

[Bringebærjenta]

Vi kjøpte hunden sammen, men det var jeg som tok meg av den. Eksen var hard mot den lille tassen og ikke særlig knyttet til den. Da jeg bestemte meg for å gå nektet han meg hunden siden den sto registrert på han. Han visste at jeg aldri ville kunne skille meg fra hunden og ville ta "hevn". Siden han hadde stjålet en god slump penger fra meg sa jeg at "jeg tar hunden, uten å betale deg ut, ellers betaler du meg det du stjal og betaler meg ut (jeg visste at han ALDRI ville ha råd til det). Dessuten truet jeg med å anmelde han for tyveriet, da jeg hadde bevis.

Jeg fikk hunden, og jeg elsker den mer enn jeg kan klare å uttrykke med ord.

[Casall]

Hvis det blir slutt, er katten min. Samboeren min er ikke så interessert i han, så det er vi enige om.

[Brukernavn]

Det er vel greit å avklare det på forhånd.

Hos oss er det "mannen sin hund" selv om vi har kjøpt den sammen og er sammen om å ta vare på den. Ved et eventuelt brudd ville det være absolutt mest naturlig at mannen får beholde hunden.

[AnonymBruker]

Hos oss vil begge to ha begge hundene like mye. PROBLEM!

[Capricorn]

Vi har aldri snakket om det, men katten blir hos meg.

Det blir over mitt lik at jeg noen gang gir fra meg pusen min og det tror jeg er klinkende klart for han.

Hadde hund med eksen min og da fikk han den fordi han hadde best forutsetninger til å ta vare på den.

[AnonymBruker]

Her er faktisk husdyret ført opp på en av oss i samboerkontrakten..

[Rainbow]

En venninne av meg kjøpte hund med samboeren, men de avtalte på forhånd at hun hadde hovedansvaret, mens han hadde delansvar. Så da det ble slutt flytta hunden til henne, men han har samværsrett, så han har hunden i flere helger, noen uker på sommeren og passer henne når det trengs. Det samme gjør hans foreldre, som også ble knytta til hunden da forholdet varte. Virker som det funker veldig bra!

[Gjest Badabing]

Vi ble enige på forhånd hvem som skal stå som eier.

[Athene]

Når man bor sammen bør man ha en samboeravtale, her bør også fordeling av husdyr være regulert.

Eierskapet til kattene var regulert i vår samboeravtale. Da vi ble gift opphørte automatisk denne, men vi har nå en muntlig avtale om fordeling av disse. Etter over ti år sammen uten en større konflikt/krangel tviler jeg på at kattene noen gang blir skilsmissekatter, derfor er det ikke avtaleregulert lenger, men dersom noe slikt skulle skje regner jeg med at tidligere samboeravtale er tungtveiende.

Endret 12. november 2011 av Atheene

[Leo]

En venninne av meg kjøpte hund med samboeren, men de avtalte på forhånd at hun hadde hovedansvaret, mens han hadde delansvar. Så da det ble slutt flytta hunden til henne, men han har samværsrett, så han har hunden i flere helger, noen uker på sommeren og passer henne når det trengs. Det samme gjør hans foreldre, som også ble knytta til hunden da forholdet varte. Virker som det funker veldig bra!

Omtrent slik ble det praktisert her også og det fungerte helt fint fra bruddet da hunden var omtrent et halvt år gammel til den døde nesten fjorten år senere.

[AnonymBruker]

Jeg syns det kanskje blir litt feil å lage en kontrakt, fordi her vil jo begge ha hundene like mye og begge er mest knyttet til meg. Men jeg syns det blir feigt om jeg skal ha begge... Men samtidig har jeg ikke så lyst å bryte de opp heller siden de trives så godt med hverandre. Dessuten kan jo mye skje frem til det evt. blir slutt - for alt vi vet kan jo det hende en av oss er i rullestol lam fra nakken og ned eller kanskje en er blind... Haha, det vet man jo ikke.