Mobberens foreldre

[Chiffon]

Jeg så nettopp et program om mobbing og har i tillegg lest tråden om mobbeofferet som ikke vil invitere sine mobbere i bursdagsfeiringen sin, og som de fleste andre (vil jeg tro) får jeg jo utrolig vondt av de stakkars barna som blir mobbet. Undersøkelser viser jo at det kan ødelegge utrolig mye for et menneske å bli mobbet..

Så mener jo mange at mobberens foreldre må involveres dersom mobbingen skal ta slutt, og jeg tror også absolutt at sakens kjerne ligger der - men så oppgir så utroolig mange mobbeoffer + foreldre til mobbeoffer at mobberens foreldre enten ikke bryr seg eller ikke tror på anklagene.

Jeg har selv et barn men hun er ennå så liten at slikt ikke er en problemstilling, men jeg håper da virkelig at jeg har innsikt nok til å ta tak i det hvis hun noen gang i sitt fremtidige liv skulle bli anklaget for mobbing.

Nå mener jeg ikke at man skal tro blindt på anklager rettet mot eget barn for å unngå å være for naiv, dette blir jo en balansegang som jeg ser for meg er utrolig vanskelig, og jeg håper virkelig at jeg aldri som forelder må forholde meg til noe sånt. Men man vet jo aldri....

Dere som er foreldre, har dere noen gang opplevd at barnet/barna deres har blitt anklaget for mobbing? Hvordan reagerte dere da? Dere som ikke har opplevd det, hvordan tror dere at dere ville ha reagert? Kjenner dere andre foreldre som har opplevd dette, hvordan reagerte de?

For min egen del kan jeg jo svare at jeg _håper_ jeg ville klart å ta det opp mitt barn på en god måte, og dersom anklagene stemte håper jeg at mine handlinger som forelder til mobberen ville bidratt til at mobbingen tok slutt.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke opplevd at mine barn mobber. Aldri fått tilbakemelding på det fra skole, andre foreldre e.l. Og jeg håper virkelig vi slipper det. Men vi snakker uansett veldig mye om hvordan man skal oppføre seg mot andre, hva som er å holde noen utenfor, hvordan løse konflikter osv. Det er ikke til å unngå at barn kommer i konflikt med andre barn. Og da er det viktig at de vet hvordan de skal løse det. Vi hadde akkurat en episode der niåringen min ble slått av en annen gutt, og derfor trakk seg unna og ikke ville være med denne gutten. Det skapte litt frustrasjon i vennegjengen fordi andre barn igjen følte det ble vanskelig å gjøre noe sammen hele gjengen. Følte de måtte velge side. Da valgte vi å ta en prat, en av foreldrene til denne gutten, guttene og jeg. De fikk forklart og sagt unnskyld og endte opp med å leke sammen resten av ettrmiddagen. Jeg tror det er viktig at man tar tak i små konflikter raskt dersom de ikke løser seg av seg selv.

Ellers leste jeg en undersøkelse om at det går bedre med mobbeofrene enn med mobberne når de blir voksne. Det er jo en slags trøst.

[Elensire]

Da valgte vi å ta en prat, en av foreldrene til denne gutten, guttene og jeg. De fikk forklart og sagt unnskyld og endte opp med å leke sammen resten av ettrmiddagen. Jeg tror det er viktig at man tar tak i små konflikter raskt dersom de ikke løser seg av seg selv.

Ellers leste jeg en undersøkelse om at det går bedre med mobbeofrene enn med mobberne når de blir voksne. Det er jo en slags trøst.

Jeg synes du har en veldig god tilnærming til konfliktløsing med barna dine. Det er veldig bra at de lærer seg å ordne opp og det på en skikkelig måte, før de begynner å ty til baksnakking, etc. Nå har ikke jeg barn selv, men jeg håper virkelig og velger å tro at jeg virkelig hadde satt pris på å bli kontaktet av en annen forelder for å løse konflikter barna i mellom på den måten.

Men, den siste kommentaren din er jeg ikke helt enig i. Det er i beste fall, for mobbeofferet, en veldig bitter trøst at det går bedre med de senere i livet. Selv om jeg kan se at noen av de verste mobberne mine ikke har det helt bra i dag, så gir det meg slett ingen trøst. Jeg kan fortsatt ikke tenke på barndommen uten å enten blokkere ut alt som har med skole og venner å gjøre, eller å bli trist til sinns. De 7,5 årene jeg ble mobbet unner jeg ingen, og jeg føler ikke det er noen trøst at de som mobbet meg muligens klarer seg dårligere enn meg i dag. Selv ikke mobberne mine unner jeg å bli mobbet.

Selv husker jeg veldig godt hvordan det var som barn å oppleve at foreldrene til mobberne ikke tok det på alvor. Hvordan de satt der flere stykker og forsvarte ungene sine. De vrei på en måte kniven om i hjertet på meg. For meg var de voksene noen jeg trodde jeg kunne stole på, noen som skulle beskytte barn. Men de hadde ingen interesse av å innse at englebarna deres hadde feil, eller kunne gjøre noe stygt mot andre. Enkelte av lærerne var og likegyldige til hva som skjedde, og syntes det var enklere å ta mobberne sin side.

Jeg syns derfor det er veldig viktig at foreldre tør å ta slike ting med barna sine. Jeg mener ikke at en skal uforbeholdent tro på beskyldninger, men at en heller ikke skal tro uforbeholdent at barnet ens er perfekt. Barn må læres hva som er rett og galt, og det er tross alt foreldrene sin jobb å formiddle hva som er hva. Ingen barn lærer hva som er gal oppførsel hvis ingen forteller de at det er det.

Det som har gitt meg en liten trøst i ettertid er derimot noe som skjedde nylig. Det ble arrangert reunion for barneskolen, og jeg ble kontaktet via sms med invitasjon. Jeg sendte tilbake svar og sa at for å være ærlig så var dette slett ingen god tid for meg, og at jeg ikke ønsket å treffe igjen flere av mobberne. Hun som arrangerte det spurte om hun kunne få forklare hvorfor jeg ikke kom. Det var egentlig helt ok for meg. like etter reunionen var jeg selv på byen med noen venner. og der traff jeg igjen flere av mobberne, samt andre fra barneskolen. Jeg skulle til å snu da jeg så de, men flere av de kom bort og ba om unnskyldning for mobbingen. Noen sa ingenting, men flere ba om unnskyldning. Det er noe jeg kan trøste meg med! Her har tydeligvis foreldrene likevel gjort noe med det, og de har guts nok til å innrømme feil.

[AnonymBruker]

Ikke direkte mobbing siden det var et enganstilfelle, men jeg fikk en gang en telefon fra en far som fortalte at min sønn hadde stoppet og plaget datteren hans når hun skulle hjem fra skolen, han hadde sagt en del dumme ting som enkelte filter-løse ti-åringer kan finne på å si. Vi avtalte at han skulle be om unnskyldning på skolen neste dag, faren troppet opp sammen med datteren og han fikk gjort opp for seg før skoledagen startet, og det gjentok seg ikke så vidt jeg vet om.

Veldig greit når de voksne kan snakkes seg i mellom på et ordentlig vis for å bli enige om hva man gjør med ting og tang.