Mistet hunden min...

[AnonymBruker]

Jeg er helt knust. Hunden min er borte. Død, borte. Kommer aldri til å få klemme han igjen. Hatt han over halve livet og vil bare gi han en klem.

Noen tips som kan gjøre det litt lettere?

jeg savner han så.

snufs

[Gjest badeand1]

så trist! =(

Hvil i fred.

[Gjest otrivin]

Så trist. Har hund selv, men kan ikke forestille meg hvordan det er å miste en. Må være helt jævlig!

Kondolerer og klem til deg!

[Antlers]

Det er viktig at du lar deg selv sørge over tapet. Det er lov til å ha det fryktelig vondt en stund. Det er en prosess du skal gjennom, og det er helt naturlig å sørge når man mister noen som står en nær. Folk får mene hva de vil om det, men for meg og mange andre er hunden en del av familien, og det føles uvant og skummelt når et familiemedlem plutselig ikke er der lenger.

Etterhvert vil du føle deg bedre. Når du har sørget ferdig (men selvsagt ikke glemt), vil det være mer rom for gode minner om de fine stundene dere hadde sammen, uten smertene du føler nå. Et hundeliv er ikke langt sammenlignet med et menneskeliv, noe vi vet når vi velger oss en liten kamerat, men det er veldig lett å skyve tanken på dette fra seg. 10-15 år - det er da så lenge til. Ofte kommer avskjedens time brått på, selv når det gjelder en gammel hund, men det er naturens gang, og vi kommer oss gjennom det, akkurat som når vi mister besteforeldre, og etterhvert foreldre. Vondt, men naturlig, og vi må rett og slett ta tiden til hjelp.

Jeg vet ikke med deg, men jeg velger å tro at det finnes en himmel som er åpen for både mennesker og dyr. Et vakkert sted hvor hundene jeg har måttet gi slipp på venter på meg. Jeg ser for meg at det er fullt av deilig mykt gress å rulle rundt på, bekker med friskt vann å drikke fra, spennende ting å oppdage, og trygge hule trestammer å gjemme seg inni. Selv om jeg savner mine gamle hunder aldri så mye, vil jeg heller at de skal være der og ha det fint, enn å være hos meg med de smerter og plager det innebærer.

Det er en klisje å si at tiden leger alle sår, men det er også sant. Noen arr må vi regne med, men de står til slutt igjen som tynne, nesten usynlige streker. Det er ikke alltid lett å se ting i perspektiv så kort tid etter, men jeg lover deg at det vonde åpne såret var verdt det, når jeg nå fikk alle disse gode minnene i bytte.

[Teriyaki]

Stor klem til deg

Jeg vet dessverre godt hvordan det er å miste hunden sin. Jeg er en person som blir utrolig sterkt knyttet til hunden, så for meg har sorgen etter pinscheren til meg og samboeren min vært dyp. Har enda ikke kommet over det. Han døde på for meg, en traumatisk måte for litt over et år siden. Var på en av de ukentlige joggeturene onsdag ettermiddag. På kvelden hadde han litt vondt i nakken, så lot han sove på badet i stedet for i buret sitt. Da jeg stod opp så jeg at noe var alvorlig galt, da han bare lå der, og hadde tisset på seg selv..Hentet våtfor for å se om han ville ha, han prøve, men fikk ikke til. Fikk lirket han over på et håndkle, han rørte seg ikke. Tok noen fler håndklær og la dem i bilen, tok han med meg og la han i passasjersetet for å dra til vetrinæren. Snakket og strøk på han hele tiden mens jeg kjente etter pulsen regelmessig. Den ble borte. Så på tannkjøttet hans rett før vi var fremme. Det vat blekt. Fikk totalt panikk, ropte og skreik. Samboeren min møtte meg utenfor vetrinærkontoret, løftet han opp og løp inn med han. De prøvde å gjenopplive han men til ingen nytte. 2,5 år gammel.

Tenker enda på han hver dag, og hadde senest i natt en ekkel drøm hvor jeg kjente på dårlig samvittighet for at vi har fått ny hund.

Men for det meste tenker jeg fine tanker. Tenker på hvor glad jeg er i han, hvor glad han var i joggeturene våre, hvor kosen han var og hvor flott han var. Det gjelder å ta vare på de fine minnene. Prøve å ikke tenke så mye på de dårlige, og for min del gjelder det dødsdagen hans. For det var rett og slett en traumatisk opplevelse for min del.

Du har lov til å gråte så mye du bare vil. Ikke alle forstår at sorgen over en hund kan være så dyp, men det betyr ikke at det ikke er lov å sørge fordeom. For mange av oss er en hund mye mer en bare en hund.

Antlers: Vet ikke om du har sett den, men søk på yourube "the rainbow bridge". Beskriver ganske godt det du beskriver om en felles himmel. Veldig fin, og veldig trist/rørende.

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Stooooor klem fra meg til deg. <3

[Rainbow]

Så grusomt!! Sender deg en stor klem. Jeg mista hunden vår (familiehunden som hadde vært hos foreldrene mine og meg siden jeg var ni år) for sju og et halvt år siden. Det er fortsatt trist å tenke på, men jeg sørger ikke lenger. Tenker på hvor fint det var å ha ham, ikke hvor vondt det var å miste ham. Så det blir bedre. Og jeg vet han hadde det vondt, og at det var riktig. Det hjelper faktisk litt når man er midt oppi det.

Men jeg skjønner det er helt vanvittig grusomt. Jeg vet at jeg en dag kommer til å miste hesten min, og bare tanken er en jeg ikke helt kan være til stede i uten å få en "bunnløst hull"-følelse. Skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal overleve det når det skjer.

Men jeg antar at jeg kommer til å komme meg ut på andre siden også da.

Håepr du har noen å snakke med om det, noen som forstår. For meg var det til veldig stor hjelp å snakke masse om hunden med familien, om fine minner og tanker rundt alt. Hjalp også at vi hadde bisettelse for ham ved å begrave urna hans i hagen. Hadde noen rare fysiske reaksjoner også, som å få voldsomme migreneanfall, bli kjempekvalm plutselig og lignende. Så man må vel på en måte være forberedt på alt, og akseptere at alle reaksjoner er lov.

Huff, jeg synes synd på deg!!

[fruBeist]

[Gjest Jytte]

føler masse med deg.

[AnonymBruker]

Stakkars, stakkars deg! Jeg mistet hunden min forrige uke, og jeg sørger og gråter stadig vekk fortsatt.

Det er så forferdelig tomt her, og jeg venter hele tiden på å høre tasselydene fra hunden min.

Synes også at vi må få lov til å sørge. De fleste som har hatt hund vet hvor vondt det er å miste dem. For oss er de jo et familiemedlem. Sorgen blekner heldigvis litt etter hvert, men de første dagene var helt grusomme. Sender deg noen gode tanker

[Pentu]

Det viktigste du gjør er å la deg sørge, la deg kjenne på hvor mye du savner hunden din og hvor uendelig glad du har vært i h*n i de årene du har delt livet ditt med h*n. Jeg mistet min bestekompis gjennom 12 år for et år siden og jeg savner han sterkt fremdeles. De første dagene lå jeg på sofaen og gren mye, etter hvert så begynner du å finne en rytme i din nye tilværelse uten bestevennen din, men savnet vil alltid være der sammen med de gode minnene. Tenk hvor fantastisk flott dere har hatt det

[Lucky Strike]

Så trist!

Greier ikke engang forestille meg hvor vondt det må være å miste hunden sin. Selv har jeg hund og han er den beste vennen jeg har i hele verdenen, gruer meg virkelig til den dagen han går bort.. Det er helt utrolig hvor sterkt båndet man knytter til en hund er! Eneste rådet jeg har å gi deg er at du tar vare på de gode minnene. Du har all rett til å både sørge og gråte, og det vil jo selvfølgelig ta en lang stund før du kommer over et slikt tap! Hunder er menneskets bestevenn.

Sender deg en klem.

[Teriyaki]

Jeg tror det er viktig å snakke med noen som vet hva det å ha hund/dyr innebærer og hvor sterke bånd man får til dem. Det er vanskelig å sette seg inn i hvor sterkt knyttet man blir til dem med mindre man har opplevd det selv. Dermed kan man fort sitte igjen med en følelse av å ikke få forståelse eller anerkjennelse for den sorgen man føler. Jeg har i alle fall merket forskjell på hvordan de som har hund/opplevd å miste hund og de som ikke har det, reagerte da jeg fortalte at hunden var hadde dødd så brått og uventet.

[Minya]

Det er noe drit med disse kjæledyrene våre; vi blir så fordømt glade i dem og så forferdelig triste når de faller bort :/

Undulaten vår tok kvelden i jula og selv om han som regel var en sær kjiping som alltid satt inni buret sitt, var dum som et brød og sprø som en havrekjeks, savner jeg den lille tassen enda. Til og med katta vår savnet ham, selv om hun alltid var redd ham.

Det er viktig å huske de koselige og søte tingene, og enda viktigere å ikke glemme dem. Og selv om vi gjerne får nye kjæledyr seinere, er det ingen som kan erstattes. *klem på deg i savne-sorgen*

[AnonymBruker]

Min hund ble påkjørt og drept for ett år siden. Når det skjedde så knakk jeg sammen, jeg bare gråt og gråt. Jeg måtte ringe min bestefar, så kom han å hjalp meg med alt med dyrlege osv.

Jeg bare satt å gråt, hulket og fikk ikke ut et eneste ord. Hunden var jo bare litt over to år.

Noen vil vel muligens si det er dumt/teit å sørge over en hund, men jeg sørget virkelig over han altså. Han var MIN, han var den som gledet seg til jeg kom hjem og når jeg kom hjem hoppet han en meter i høyden av glede! Når det var kaldt ville han ikke ut, akkurat som meg, men vi måtte da ut uansett. Han varmet meg i senga hver natt, og når det var veldig kaldt kom han opp i "halshulen" min. Når jeg var syk, så lå han i armkroken hele dagen.

Og jeg hadde samboer på denne tiden.

Jeg sørget mer over at min kjære hund døde, enn at min kjæreste var utro og slo opp, tro det eller ei.

Det er jo klart man savner det!

Det er vondt og vanskelig, jeg savner fremdeles min hund. Men det går bedre, og jeg vurderer sakte meg sikkert en ny hund. Jeg er ikke klar enda, men jeg blir det nok en dag.

[Skywalker]

Sorgen etter et elsket kjæledyr kan være like sterk som sorgen etter et menneske. Særlig for de som lever alene. Da er et kjæledyr, en hund for eksempel, noe man knytter seg enda mer til. Jeg mistet nylig min egen gode, firbente venn. Han var gammel, og ble brått veldig syk. Heldigvis har jeg en hund til, en som sørger sammen med meg.

Så jeg skjønner deg, kjære TS, og håper at du snart er klar for en ny, firbent venn!

Takk for følget, kjære Buddy!

Endret 15. november 2011 av Skywalker

[Gjest Elyssa]

Jeg har også mistet hunden min, og vet hvordan det er.

Vi hadde hatt ham siden jeg var 5 år, så jeg husker ikke noen tid uten ham..

Da jeg var 17, ble han syk. Han fikk endetarmsbetennelser i ett sett, og gråt og klynket når han var på do. Også begynte han å tisse inne, noe han ikke hadde gjort siden han var liten valp..

Så jeg og pappa bestemte oss for at tiden var inne for å si farvel. Han hadde det ikke godt lenger....

Han var min aller beste venn, og hadde fulgt meg gjennom mange berg og dalbaner opp gjennom barndommen. Og den maidagen holdt jeg ham mens jeg kjente hjertet stoppe å slå..

På mange måter kjentes det ut som om jeg sviktet, men jeg vet jo at det var det beste for ham..

Dagen etter fikk jeg pappa til å grave et hull i hagen, også begravde jeg ham der helt alene mens pappa var på jobb. Tror jeg sto der i flere timer..

Vi gikk en forferdelig tid i møte, både jeg og pappa, og vi gråt masse begge to. Jeg følte at jeg ikke visste hvordan jeg skulle leve uten han..

Men etter hvert som tiden gikk, ble sorgen lettere å bære, jeg klarte etter hvert å tenke på ham uten å falle sammen, og nå klarer jeg å smile. Gutten vår hadde et godt liv, og det hjelper å tenke på det.

3 år etter fikk vi ny hund (da meg og min mann) og jeg tenker ikke lenger på den gamle gode bestevennen min hver dag.

Jeg tror at du må la tiden gå og kjenne på hvordan den kan hjelpe.

Og fokusere på de hyggelige minnene.

En stor klem til deg...

[AnonymBruker]

Ts her.

Det tok noen flere dager/uker etter jeg skrev dette før jeg klarte å gråte.

Ble sikkelig deprimert etter den tiden og er det fortsatt.

Kan det ha en sammenheng?

Jeg pleier bli deprimert ofte, men pleier gå i bølger (litt som manisk) ikke 3 mnd i strekk.. :/

Hunden min

[LovelyMonroe]

Huff... herregud... Klarer ikke sette meg inn i din situasjon... har hund selv, og gruer meg til den dagen der kommer... hvor han er borte. Men viktig å huske på de GODE minnene og at han har det bra nå!! Trøster deg.... mange varme klemmer