Det føles så urettferdig

[AnonymBruker]

Må bare få syte bittelitt. Nettopp piiint meg gjennom familieselskap der svigermor viser bilder av sitt eneste barnebarn på tv. Vi snakker sikkert 200-300 bilder, som vi alle har sett fra før. Pluss videoer. Og jeg gjemmer meg innerst i sofaen av skam. Føles ut som jeg bygger opp et større og større "hat" til både tanteunge, og svigerforeldre pga all den oppmerksomheten 2-åringen får. Selv sitter vi her barnløs. 1 MA, og en SA, som har blitt helt hysjet ned og ikke snakket om. Kun en mnd siden SA, og jeg sitter inne med så masse tanker og følelser. Er jeg stokk dum som føler dette mot mitt eget tantebarn? En slags hatfølelse fordi besteforeldrene er SÅÅÅÅ stolt, mens våre tre engler blir ikke nevnt... I tillegg denne skamvonde følelsen som bare velter innover meg når jeg hører om andre som er gravide eller nettopp har født. Jeg klarer knapt å se en baby uten at tårene renner, og livet føles så forferdelig urettferdig.

Flere som føleler det slik? Hvordan overlever dere?

Jeg har INGEN venner jeg kan snakke med, heller ingen nær familie. Og samboer dekker liksom ikke snakkebehovet mitt helt...

[Gjest badeand1]

dere sitter der barnløse men deres tre engler blir ikke nevnt? *skjønner ikke*

[AnonymBruker]

Ja, altså. Det at jeg har mistet to ganger. (De er jo mine engler selv om de aldri kom til verden)

[Gjest Vampen]

Jeg vil bare sende deg en stor klem! Selv har jeg mistet en gutt i dødfødsel, og jeg forstår følelsene du sitter med. Det jeg kan si er at det blir bedre. Om du akkurat har mistet, så er følelsene fortsatt ferske og rå. Gi deg selv tid, det er lov å føle det du gjør.

[Gjest badeand1]

Ja, altså. Det at jeg har mistet to ganger. (De er jo mine engler selv om de aldri kom til verden)

Oi.visste ikke at du hadde mistet. :/ Beklager.

[katinkatinka]

Du har lov til å føle det sånn. Det er ikke riktig å "hysje ned" temaet bare for å gjøre det behagelig for seg selv, og svigermoren din burde snakket med deg om det. Selvsagt skal hun få lov til å være stolt av sitt barnebarn, men å gjøre din opplevelse til et ikke-tema er ganske råttent, syntes jeg.

[Gjest Vettel]

Det er nok helt vanlige følelser.

Jeg kan til og med føle sjalusi på fremmede mennesker som er blitt gravide.

Må si jeg synes svigemoren din er litt ufølsom, om hun vet om dine SA da.

[AnonymBruker]

Hun vet om min ene SA. Svaret jeg fikk da jeg fortalte at vi hadde mistet tvillinger var bare "Åja". Også har det ikke blitt nevnt i ettertid. Det svir litt, for det hadde jo vært godt med litt støtte Men nå har vi ikke et særlig nært forhold lengre, jeg og svigermor, så jeg kan vel ikke forvente særlig støtte

[Wesla]

Hvis det er noe trøst så er du ikke alene om disse følelsene, jeg har selv en englejente og to litt tidligere SA. Du må regne med at følelsene kommer og går. Har fremdeles store nedturer og det er over et år siden senaborten. Det hjelper å prate med venninner om dette, men noe forstår de rett og slett ikke. Kanskje du burde prate med en på sykehuset, jeg vet det er hjelp å få, angrer selv på at jeg ikke tok i mot dette.

[AnonymBruker]

Jeg følte det også sånn. Hadde 3 SA og en graviditet utenfor livmoren før jeg (endelig) hadde et vellykket svangerskap

[AnonymBruker]

Jeg har ikke prøvd å få barn og er ung nok til at dette foreløpig ikke er noe hastverk med, men jeg forstår veldig godt hvordan du har det likevel. Min bror fikk plutselig en hel familie over natta når han gjorde dama gravid før de omtrent hadde rukket å møte hverandre. Jeg er for all del glad i barnet hans, men jeg begynner å bli så lei av all oppmerksomheten det skal få og på mange måter litt sjalu ettersom mitt liv er totalt uviktig så lenge det er en hjerteknuser i familien. For min del har jeg valgt å heller la min misnøye gå utover broren min (og til dels resten av familien) i stedet for utover barnet hans som ikke har gjort noe galt.