Innmari verpesjuk

[AnonymBruker]

Heisann! Jeg er en innmari verpesyk 22 år gammel student. Jeg tenker på å bli gravid veldig ofte, titter innom babyforumet her på KG og titter på andres babyer på facebook.

Jeg og samboeren har vært sammen i et år og noen måneder, og det er jo egentlig ikke så grusomt lenge. Dessuten er vi studenter begge to, og ca. jevnaldrende. Men jeg føler meg likevel så klar! Det burde jo gå bra å skrive master og ha baby samtidig. Litt mer arbeid, men mye mer motiverende tror jeg.

Men han vil ikke ha barn ennå. På spørsmål om hva han tenker om barn i framtiden svarer han "ikke nå, i hvert fall". Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde samvittighet til å "glemme" p-pillene, men det har jeg jo ikke...

Vil bare ikke være en karrierekvinne som får barn etter fylte 30 fordi det "aldri passet". Jeg vil være ung og sprek når jeg får barn! Egentlig hadde det passet fint å få barn til sommeren for min del. Vi bor i en passe stor leilighet, og økonomisk vil vi nok få det til å gå rundt selv om det ikke blir noe luksusliv.

Jaja. Bare noen tanker. Noen andre som føler/har følt det på samme måte?

[Gjest Avocado]

Hallo kjære deg! Ja, jeg føler det på samme måten..

Har ikke vært sammen med kjæresten lenge nok, og om vi hadde det så er heller ikke tingene rundt på stell. Jeg ville opprinnelig være ferdig med barn innen fylte 30, men slik livet går bortover ser jeg at det ikke kommer til å skje. Ja, det er en sorg det også!

Trøster meg med kvinneguiden når det gnager som verst, og fisker så mye informasjon jeg kan ut av venninner som er i gang. Prøver å glede meg over det, men klarer det ikke uten å samtidig synes synd på meg selv.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke var så forsiktig i den alderen jeg kunne skylde på "ung og dum". Jeg tenker at da hadde ting sikkert blitt vanskelig der og da, men jeg hadde i hvert fall sittet igjen med noen små herlige gleder som resultat selv om forholdet røyk. I stedenfor sitter jeg igjen med ingenting annet enn traumer etter diverse forhold som har gått fyken, og en biologisk klokke som tikker imot min vilje.

Synes fremdeles det er riktig å vente til alt er på stell, så vennligst ikke ta dette som et råd om å sette igang. Jeg vil bare få ut litt jeg også, og fortelle at det er flere som har det slik.

Det er ikke så gøy!

[Ninnin86]

Heisann! Jeg er en innmari verpesyk 22 år gammel student. Jeg tenker på å bli gravid veldig ofte, titter innom babyforumet her på KG og titter på andres babyer på facebook.

Jeg og samboeren har vært sammen i et år og noen måneder, og det er jo egentlig ikke så grusomt lenge. Dessuten er vi studenter begge to, og ca. jevnaldrende. Men jeg føler meg likevel så klar! Det burde jo gå bra å skrive master og ha baby samtidig. Litt mer arbeid, men mye mer motiverende tror jeg.

Men han vil ikke ha barn ennå. På spørsmål om hva han tenker om barn i framtiden svarer han "ikke nå, i hvert fall". Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde samvittighet til å "glemme" p-pillene, men det har jeg jo ikke...

Vil bare ikke være en karrierekvinne som får barn etter fylte 30 fordi det "aldri passet". Jeg vil være ung og sprek når jeg får barn! Egentlig hadde det passet fint å få barn til sommeren for min del. Vi bor i en passe stor leilighet, og økonomisk vil vi nok få det til å gå rundt selv om det ikke blir noe luksusliv.

Jaja. Bare noen tanker. Noen andre som føler/har følt det på samme måte?

Hei!!

Ja, jeg har hatt det på samme måte som deg veldig lenge, så du er i alle fall ikke alene

Jeg begynte på en bachelor i 2008, og da hadde jeg og min samboer vært sammen i 1,5 år ca. Jeg var kjempeklar for å få barn, men det var ikke han.. Men selv om jeg var klar, hadde jeg i bakhodet at det hadde vært greit å bli ferdig med skolen først.. Og det er jeg nå veldig glad for at jeg gjorde! Jeg tror ikke jeg hadde klart det siste året med alle eksamener og oppgaver hvis jeg hadde hatt en liten krabat tuslende rundt her! hehe Men det skal man jo ikke si helt sikkert heller, da, for alt går jo! Men nå er vi begge veldig veldig klare! Har kasta pillene (for å normalisere kroppen etter 7 år) og begynner å prøve etter bryllupet i februar!! Får vel bruke gummi frem til da hehe.

Hvor lenge har du igjen å studere? Og hvor lenge har din samboer igjen?

En liten tanke med økonomien er at du må ha hatt fast jobb på et sted i 6 av de 9 mnd du er gravid for å få permisjon med full lønn! Dette var noe av det som holdt meg tilbake.. Men når dere begge er studenter får dere vel en del mer penger enn hvis den ene er i full jobb?

[AnonymBruker]

Vi er flere ... Etter over seks års forhold ble det slutt mellom meg og mannen min (vi var gift). Det er selvsagt en sorg å måtte gi opp et forhold man har vært en del av i over 6 år, men det var så mye mer enn HAN jeg mistet. Før det begynte å gå skikkelig nedover med oss snakket vi masse om barn, og begynte til og med å prøve sånn forsiktig ... Å "miste" barnet - for selv om jeg (heldigvis på de aller fleste måter) ikke ble gravid var det allikevel et slags barn - et drømmebarn, så veldig etterlengtet. Nå ble jo det slutt, og det var til det beste for oss begge - i dag er vi begge i nye forhold (skikkelig digresjon det her, men NÅ kommer jeg til poenget). Iallefall - jeg har jo ikke noe mindre lyst på barn nå! Jeg VET at jeg ikke vil bli gravid nå, vi har vært sammen altfor altfor kort, vi har så mye å oppleve bare oss to, jeg må bli ferdig med utdannelsen min og så videre. Men allikevel gir det meg klump i halsen å se en barnevogn langs veien, og jeg kjenner det rykker til i hjertet når jevnaldrene venninner blir gravide. Jeg ønsker det jo så veldig jeg også, men så vil jeg ikke få oppleve dette på lenge lenge enda. Det er faktisk litt tøft til tider!

Sorry ... Dette ble eviglangt og usammenhengende som bare det

[Gjest Heloise]

Jeg er verpesjuk i bølgedaler!

Jeg er 27 og kjæresten er 22. Han har allerede sagt til meg at "Vi burde nok få barn innen 5 år ellers er du for gammel!" (haha!) og jeg har aldri villet ha barn før jeg er 30 (fordi jeg føler meg veeeldig ung!) og han vil ikke være en gammel pappa, men en sprek og ung pappa som kan løpe høyt og lavt med ungene sine. Så sånn sett passer det jo bra for oss med denne aldersforskjellen!

Det var han som begynte å "planlegge" når vi skulle få barn og når det passet best for oss aldersmessig, ikke jeg! Det syntes jeg var litt morsomt

Så hvis alt går bra med oss så er det vel et par-tre år til så kanskje! En del av meg håper tiden går veldig for, en annen side håper den går sakte!