Jeg elsker henne så høyt!

[AnonymBruker]

Noen andre foreldre som av og til føler at dere elsker barnet deres så mye at det nesten gjør vondt?

Får av og til sånne "stikk" i meg, og kan faktisk begynne å gråte bare av å tenke på hvor glad jeg er i jenta mi (3 år).

Lurer liksom på hvor dette skal ende.. Hehe.

Skjønner iallefall uttrykket "I would die for you".

Hun har bursdag i disse tider så jeg er gjerne ekstra sentimental.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men kjenner igjen følelsen ja

[Zoë Castillo]

Sånn har jeg det også. Føler det spesielt for 3-åringen hvis jeg har vært urimelig mot henne, og for den nyfødte når jeg ikke klarer å trøste ham godt nok. Deilig og vondt er det, for en blir så bevisst på hvor skjøre og umistelige de er!

[~white lady~]

Ja kjenner til den følelsen, både godt og vondt på samme tid.

Kan sitte og se på når han sover og det føles som om hjertet svulmer opp til dobbel størrelse...

Er nok sånn mors (og fars) kjærligheten er ment å være.

[Sugerøret]

å ja,mammafølelsen (eller pappa) En så spesiell og herlig følelse

Godtevondt og tårene kan strømme.

Elsker barna mine

[Mamma1]

Ja, for alle barna mine, men kanskje spesielt 2-åringen min.

[AnonymBruker]

Jeg elsker såklart barnet mitt, men får ikke slike følelsesmessige utbrudd så ofte. Jeg tenker mest at hun er nå nydelig og det mest dyrebare i livet mitt, men jammen er det strevsomt å ha småbarn også. Men jeg angrer selvsagt ikke på at jeg fikk henne. Men om det var den beste dagen i livet mitt, og om jeg gråt av lykke da hun ble født? Nei.

Huff, hørtes nesten litt fælt ut, men jeg er nok ikke så romantisk anlagt, mer en prosaisk og praktisk person.

[Capricorn]

Har ikke barn (kan ikke få), men kan vel skjønne følelsen. Elsker foreldrene og mannen min så høyt at jeg fatter ikke at det er mulig å elske noen høyere. Er redd for at det skal skje dem noe og ser med gru på den dagen det gjør det.

Vet ikke om jeg hadde orket å elske noen høyere...... Hadde vel rablet for meg av bekymring hvis jeg hadde fått et barn....

Jeg kan jo ha lyst til å fotfølge katten min for at det ikke skal skje han noe liksom. Sikkert litt skrullete med de jeg er glad i

[AnonymBruker]

Jeg elsker såklart barnet mitt, men får ikke slike følelsesmessige utbrudd så ofte. Jeg tenker mest at hun er nå nydelig og det mest dyrebare i livet mitt, men jammen er det strevsomt å ha småbarn også. Men jeg angrer selvsagt ikke på at jeg fikk henne. Men om det var den beste dagen i livet mitt, og om jeg gråt av lykke da hun ble født? Nei.

Huff, hørtes nesten litt fælt ut, men jeg er nok ikke så romantisk anlagt, mer en prosaisk og praktisk person.

TS her. Ja jammen er det strevsomt, og jeg river meg i håret i ren frustrasjon i blant. Tror det er naturlig. Men er den gode følelsen som gjør alt verdt det:)

[makkapakka]

ja, det får jeg, om ikke så voldsomt så kommer det i bølger. Avogtil jeg bare må klemme han til han nesten skriker..

[stammis]

Jeg og sambo har for tiden pause og når jeg kommer tilbake til ungene etter en uke fra dem har jeg tårer i øynene i flere timer.. Mens vi sitter rundt bordet, mens de bader, når de skal legge seg Så JA, i know the feeling!