Er du alenemor/far?

[AnonymBruker]

Er det noen alenemødre/fedre der ute?

Jeg blir å ende dette forholdet ganske så kjapt, men det er et fryktelig vanskelig valg å ta, fordi jeg er fortsatt glad i mannen. Jeg bare elsker han ikke lenger.

Det er en lang historie og det ligget mange krangler og uenigheter bak som jeg ikke orker gå inn på akkurat her.

Poenget er at jeg bare lurer på om noen har en historie eller to å dele, ang å bli alene med barn?

Vi blir nok antagelig å ha 50/50% med sønnen vår, jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal la han være med guttungen sin.

Men det kommer til å bli en fryktelig tung og vanskelig tid fremover, det er jeg klar over. Og jeg vil på en måte bli så forberedt som mulig før jeg forteller samboeren min det og flytter ut.

Så, hva kan jeg forvente? Hvordan ble hverdagen din etterpå? Var det vanskelig? Hvordan takle hverdagen og det å må ha kontakt med et menneske man egentlig er glad i, men bare ikke passer sammen med?

Det kommer til å gjøre vondt. Ikke minst det når han får ser ny kjæreste en gang i fremtide, det kommer til å såre veldig. Selv om jeg er klar over at det vil skje, og siden det er jeg som gjør det slutt så har jeg egentlig ingen rett til å føle det. Men man kan jo ikke styre følelsene sine alltid.....

Noen som har noen erfaringer/tips å dele?

[Gjest gjest]

Er det noen alenemødre/fedre der ute?

Jeg blir å ende dette forholdet ganske så kjapt, men det er et fryktelig vanskelig valg å ta, fordi jeg er fortsatt glad i mannen. Jeg bare elsker han ikke lenger.

Det er en lang historie og det ligget mange krangler og uenigheter bak som jeg ikke orker gå inn på akkurat her.

Poenget er at jeg bare lurer på om noen har en historie eller to å dele, ang å bli alene med barn?

Vi blir nok antagelig å ha 50/50% med sønnen vår, jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal la han være med guttungen sin.

Men det kommer til å bli en fryktelig tung og vanskelig tid fremover, det er jeg klar over. Og jeg vil på en måte bli så forberedt som mulig før jeg forteller samboeren min det og flytter ut.

Så, hva kan jeg forvente? Hvordan ble hverdagen din etterpå? Var det vanskelig? Hvordan takle hverdagen og det å må ha kontakt med et menneske man egentlig er glad i, men bare ikke passer sammen med?

Det kommer til å gjøre vondt. Ikke minst det når han får ser ny kjæreste en gang i fremtide, det kommer til å såre veldig. Selv om jeg er klar over at det vil skje, og siden det er jeg som gjør det slutt så har jeg egentlig ingen rett til å føle det. Men man kan jo ikke styre følelsene sine alltid.....

Noen som har noen erfaringer/tips å dele?

Om du fortsatt er glad i han, så behold ham. husk at livet er en dans på roser, men roser har og torner... det finnes 1 ås kriser, 7 årskriser, midtlivskriser osv,,, men jobber man for det kommer man seg gjennom de.. dere har satt et barn til verden, la han slippe å oppleve ett turbulent liv med samlivsbrudd og kjærester som kommer og går,,,

[AnonymBruker]

Om du fortsatt er glad i han, så behold ham. husk at livet er en dans på roser, men roser har og torner... det finnes 1 ås kriser, 7 årskriser, midtlivskriser osv,,, men jobber man for det kommer man seg gjennom de.. dere har satt et barn til verden, la han slippe å oppleve ett turbulent liv med samlivsbrudd og kjærester som kommer og går,,,

Nå vet du ikke så mye om hva som er grunnen til at jeg vil avslutte.

det ligger mye krangling og tull bak alt dette. i tillegg tror jeg at følelsene mine er på tur bort. Jeg er GLAD i han, men tror ikke på den samme måten som før.

Jeg skrev en tråd for noen dager siden på Samliv siden om at jeg har en lat og tiltaksløs mann, dette er noe som også tærer på meg og er noe jeg faktisk ikke orker et sekund lenger. Vi må avslutte nå, også får vi se om han skjerper seg. Hvis han gjør det så kan det hende at jeg kan se en framtid sammen med han igjen en gang.

Men her tror jeg han må han miste alt for å skjønne alvoret. og ser derfor desverre ingen annen utvei enn å gjøre nettop dette.

Forventer ikke at han forandrer seg, men gjør han det så er det en mulighet at ting kan forandre seg etterhvert.

[cherioo21]

Hverdagen min ble utrolig enkel. Nå ble det slutt pga han var utro gjentatte ganger og jeg fant ut at han gikk på dop. Så det var ikke så vanskelig å gjøre det slutt egentlig.

Jeg holdt meg opptatt med ungene og de dagligdagse tinga, jeg sørga vel egentlig ikke noe over at det ble slutt.

Men det som ikke gjorde ting lett var at han ble sur, trua med å ta fra meg ungene, tok opp rettsak, kom på døra dritings og sånne ting. Politiet kom ut noen turer for å få han vekk fordi han nektet å gå.

Det er tungt å ha kontakt med en person du er ganske glad i når alt forrandrer seg, men det går seg til etterhvert.

Nå er jeg hvertfall veldig glad for at han har ny dame, og vi lever hversitt liv.

Er lite kontakt vi har nå, for han valgte å flytte ett stykke unna, så vi ser han nesten ikke lenger heller.

Dumt for ungenes del.

Bare husk på at det blir bedre og bedre etterhvert som tia går.

Og om du virkelig vil ut av forholdet så kommer du aldri til å angre på at du dro.

[Sign]

Om du velger å gå eller bli er noe du selv må finne ut av og jeg vet jo ikke hvilket forhold du og din evt fremtidige eks vil få. Men jeg kan gi noen tilbakemeldinger på hvordan jeg hadde det og hvordan jeg etterhvert har fått det.

Det bakenforliggende for mitt samlivsbrudd var et jeg oppdaget at min samboer og mine barns far var utro. Kort fortalt lovet han å avslutte forholdet og satse på oss. Etter noen måneder oppdaget jeg at det var løgn, han holdt på med elskerinna for fullt. Det var et vondt og opprivende brudd og dette gjorde at samarbeidet og forholdet mellom oss som foreldre var vanskelig og til tider turbulent.

Siden bruddet ikke var mitt valg og jeg følte meg kassert var det spesielt vondt å miste den daglige kontakten med ungene. Vi har ikke 50/50 deling, men ikke langt ifra. Det var forferdelig vondt når de dro til faren, de første måneden kollapset jeg fullstendig hver gang de dro. Jeg lå hjemme og gråt, gikk på jobb og gikk hjem og gråt mer. Bare tanken på at den tiden jeg mistet med ungene fikk "hun" - den forhatte elskerinna var helt uutholdelig.

Etterhvert har dette gått seg til. Det har snart gått 2 år og det er nå helt greit at ungene drar til faren. Jeg erfarer at jeg bruker så mye energi på dem mens de er hos meg at jeg virkelig trenger noen dager for seg selv. Da tar jeg igjen på jobb, jeg ordner litt i huset, jeg besøker venner, forsøker å få trent litt, går litt ut osv. Har verken planer eller hast med å få meg ny mann, men har etterhvert fått tilbake nok selvtiilit til at det ikke er helt utelukket med litt flørt eller dating.

Når det gjelder økonomien er den grei. Selvsagt er den strammere enn tidligere, jeg har nå et boliglån som jeg betjener alene. Men jeg er flink med penger og med god planlegging og et aktivt forhold til budsjett går det greit. Jeg har en ekstra barnetrygd og skatteklasse 2. Ingen bidrag fra barnas far. Tidligere måtte jeg "innfinne" meg med min eks' innkjøp og det jeg mente var sløsing. Nå har jeg full kontroll på økonomien og klarer meg bra.

Rent arbeidsmessig synes jeg at jeg har det bedre enn før! Nå har jeg kun 2 barn å holde styr på.... Da vi bodde sammen gjorde jeg ca 95 % av husarbeidet og hans manglende innsats påvirket ungene. Hvorfor skulle de rydde etter seg og bidra i huset når faren ikke gjorde det? Nå er vi enige om at alle 3 må bidra og det fungerer fint. Jeg kan innrede akkurat slik jeg vil, jeg har system i sakene og slipper å lete tulling etter ting fordi noen andre roter det bort. Selvsagt er det innimellom arbeidsoppgaver som er uvante og tunge og som han pleide å gjøre, men jeg har ennå til gode å ikke klare det. Det er booster for selvtilliten!

Selv om jeg opplevde et vondt brudd og jeg var forferdelig såret over måten han sviktet på, opplever jeg i dag at jeg har det bedre uten han. Vi samarbeider nå greit med ungene, henting/bringing er uproblematisk og vi veksler noen ord når vi møtes. Utenom det var vi null kontakt, hovedsakelig mitt valg.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva som skjer. Du kommer til å klare deg helt fint!

Endret 6. november 2011 av Sign

[Herr Langbein]

Hei,

Så, hva kan jeg forvente? Hvordan ble hverdagen din etterpå? Var det vanskelig? Hvordan takle hverdagen og det å må ha kontakt med et menneske man egentlig er glad i, men bare ikke passer sammen med?

det er ikke lett, men det går som alt annet.

Kort oppsummering av min historie: 12 år sammen, 2 barn. Et forhold jeg trodde var trygt og godt. Så i sommer: "Jeg elsker deg ikke lenger" etterfulgt en knapp uke senere av: "Jeg er forelsket i en annen, og vi har holdt på i noen måneder".

De første ukene deretter og hvordan jeg håndterte den tiden er ikke så interessant, men nå har jo hverdagen etterhvert dukket opp igjen.

Rent praktisk fungerer det helt greit. Henter og leverer i barnehagen, lager middag, legger barn og får dem opp om morgenen.

I helger og når jeg har tid til å bruke med barna er jeg mer initiativrik enn før. Jeg savner dem selvfølgelig når de er hos mammaen sin, så når de er hos meg setter jeg ekstra stor pris på å gjøre ting med dem.

Huset er gjerne ryddigere enn det pleide å være, for plutselig må jeg fylle tomheten med aktiviteter.

Barna selv takler bruddet som om dette var det mest naturlige i verden, men nå har jeg også hatt som et klart utgangspunkt gjennom de siste månedene at det som skjer i voksenverdenen ikke skulle skade dem. Så jeg har en mage full av kameler, men de er akkurat like trygge og glade som før.

I forhold til kontakt med eksen, så er det som nevnt ikke helt lett.

I begynnelsen var det mye sinne som boblet opp når jeg så henne, så det ble heller korte møter i forbindelse med bytting av barn. På et tidspunkt tok jeg tak i meg selv og minnet meg selv om hva som er viktig: Barna.

Og for dem er det fint om mamma og pappa kan være venner. Så sånn har det blitt.

Vi kommer over på kaffe av og til i helgene hos den andre. Vi prater en del når vi møtes. Vi hjelper hverandre med praktiske ting om nødvendig, og vi er fleksible på samvær hvis noen må noe.

Det koster en del, men samtidig er det givende. Jeg er fortsatt glad i henne, selv om kjærestekjærligheten forsvant. Hun er en god venn, og den voksenkontakten vi har spiller en rolle i livet mitt fortsatt. Men det hender fortsatt at jeg må gå ut av rommet for å få kontroll over sorg eller sinne, når hun er på besøk.

Nå er det snart 4 måneder siden det ble slutt, og det blir lettere hele tiden.

[makkapakka]

Etter mye tull og krangler og mer, var det egentlig enkelt å flytte ut og starte på nytt. Jeg fikk alt i struktur ganske fort, i og med at jeg hadde planlagt hvordan det skulle være før jeg flyttet. Så hverdagen i seg selv var enkel.

Sønnen min hadde det ganske så tøft, han var for liten til å skjønne og uansett hvor mye jeg forklarte så ville han ikke forstå hvorfor vi ikke kunne være mamma og pappa sammen for han. I barnehagen er mamma og pappa veldig viktige personer for små barn og de engasjerer hverandre i hvem som skal hente levere og hva de skal gjøre.

Meg og eksen hadde det veldig vanskelig etter bruddet, og det måtte vi bare ta tiden til hjelp for å ordne opp i. Nå er vi blitt venner og har lagt forholdet og kranglene bak oss. Kan feire jul/bursdag og begivenheter med sønnen vår.

Når alt det er sagt. Alenemor blir ganske fastlåst hjemme, men jeg ser du vurderer 50/50 da får du masse fritid og frihet, det har ikke jeg. Familiene rundt der vi bor og i barnehage og nå på skole går sammen når de er familier og alenemødre blir ikke inviterte i sammenkomster, blir liksom et utskudd, men det er i vårt område. Vet ikke om det vanlig alle andre steder.

Gå ut av forhold når du har bestemt deg er lett med engang, men det kommer tider som er tunge som må bearbeides likevel. Det må du bare ta med deg.

[Gjest imli]

Å bli åleinemor var som å kome til himmelen for min del... Var åleinemor i praksis før eg blei det på papiret, så ikkje store forskjellen der. Forskjellen var at eg slapp og leva med rusmisbruk, krangling, elendig økonomi og mann som aldri var heime eller tok seg av ungane sine.

[AnonymBruker]

TS her:

Hjertelig takk for alle svar!

Det er godt å høre andres historier, føles litt lettere da når jeg vet at det er flere som har greid det før meg. Og at jeg får det nok ikke vanskeligere enn alle andre som har gått igjennom det sammen som det jeg skal få oppleve nå fremover.

Det er likevel en vanskelig avgjørelse å ta.

Det letteste er å bare bli. Og la det gå. "Det ordner seg etterhvert", tenker jeg hele tiden. Men det gjør ikke det. Jeg kan ikke leve på denne måten, og jeg tror heller ikke at samboeren min vil leve slik heller.

Han var min drømmemann, nå er han ikke det lengre. Og det er mest sannsynlig fordi han greide å fremheve de gode tingene med han i begynnelsen slik at de negative ble glemt. Nå er han nok blitt så trygg på meg at han ikke har noe problem med å vise hans virkelige personlighet. Det er nok ganske vanlig i forhold. Men jeg har egentlig hatt en litt dårlig magefølelse på denne mannen lenge nå, og tror ikke den tok feil. Vi fikk barn bare etter et år, noe som er alt for tidlig. Men det skjedde. Og jeg er glad for at jeg har ungen min såklart,men skulle gjerne ønsket at pappaen var en annen. Eller, at pappaen var den mannen jeg ble kjent med.

Jeg tenker mye på det at hvis vi ikke hadde hatt barn så tror jeg ikke at vi hadde vært sammen den dag i dag.

Det er kanskje et tegn på at det er på tide å dra før det går for langt....?

[AnonymBruker]

Jeg gikk i fra mannen min av diverse grunner, men jeg var fremdeles veldig glad i han når jeg gjorde det. (og er fremdeles glad i han, 5-6 år etter bruddet, jeg med ny forlovede og han med ny kone)Det var vondt og tøft når han fant en ny, selvom jeg selvsagt egentlig ønsket at han skulle finne en ny å være glad i ,jeg hadde jo tross alt brytt ut av ekteskapet. I dag, noen år etter, er vi gode venner og samarbeider om datteren vår går veldig bra. Vi har 60/40% deling av datteren vår.

Det er klart det blir ekstra tøft å bli alene, hvis du feks. av diverse grunner ikkke har en sikker økonomi, er syk ol. Tøffere er det uansett. Det kommer jo også ann på hvordan kontakt du og mannen din vil ha etterpå, hvor mye bitterhet det ligger hos han feks. Samarbeider dere godt, og gir det litt tid, så tror jeg de aller fleste som er innstilt på at ungen/ungene skal ha det best mulig, klarer å samarbeide ettervært, når ting har lagt seg litt. Lykke til, uansett, det er ikke en lett avgjørelse du har fremfor deg!

[AnonymBruker]

Hei,

det er ikke lett, men det går som alt annet.

Kort oppsummering av min historie: 12 år sammen, 2 barn. Et forhold jeg trodde var trygt og godt. Så i sommer: "Jeg elsker deg ikke lenger" etterfulgt en knapp uke senere av: "Jeg er forelsket i en annen, og vi har holdt på i noen måneder".

De første ukene deretter og hvordan jeg håndterte den tiden er ikke så interessant, men nå har jo hverdagen etterhvert dukket opp igjen.

Rent praktisk fungerer det helt greit. Henter og leverer i barnehagen, lager middag, legger barn og får dem opp om morgenen.

I helger og når jeg har tid til å bruke med barna er jeg mer initiativrik enn før. Jeg savner dem selvfølgelig når de er hos mammaen sin, så når de er hos meg setter jeg ekstra stor pris på å gjøre ting med dem.

Huset er gjerne ryddigere enn det pleide å være, for plutselig må jeg fylle tomheten med aktiviteter.

Barna selv takler bruddet som om dette var det mest naturlige i verden, men nå har jeg også hatt som et klart utgangspunkt gjennom de siste månedene at det som skjer i voksenverdenen ikke skulle skade dem. Så jeg har en mage full av kameler, men de er akkurat like trygge og glade som før.

I forhold til kontakt med eksen, så er det som nevnt ikke helt lett.

I begynnelsen var det mye sinne som boblet opp når jeg så henne, så det ble heller korte møter i forbindelse med bytting av barn. På et tidspunkt tok jeg tak i meg selv og minnet meg selv om hva som er viktig: Barna.

Og for dem er det fint om mamma og pappa kan være venner. Så sånn har det blitt.

Vi kommer over på kaffe av og til i helgene hos den andre. Vi prater en del når vi møtes. Vi hjelper hverandre med praktiske ting om nødvendig, og vi er fleksible på samvær hvis noen må noe.

Det koster en del, men samtidig er det givende. Jeg er fortsatt glad i henne, selv om kjærestekjærligheten forsvant. Hun er en god venn, og den voksenkontakten vi har spiller en rolle i livet mitt fortsatt. Men det hender fortsatt at jeg må gå ut av rommet for å få kontroll over sorg eller sinne, når hun er på besøk.

Nå er det snart 4 måneder siden det ble slutt, og det blir lettere hele tiden.

Så godt å høre at det går bra å samarbeide, til tross for følelser som fremdelses er der. Lykke til videre til deg.

[Gjest Gjest]

Er det noen alenemødre/fedre der ute?

Jeg blir å ende dette forholdet ganske så kjapt, men det er et fryktelig vanskelig valg å ta, fordi jeg er fortsatt glad i mannen. Jeg bare elsker han ikke lenger.

Det er en lang historie og det ligget mange krangler og uenigheter bak som jeg ikke orker gå inn på akkurat her.

Poenget er at jeg bare lurer på om noen har en historie eller to å dele, ang å bli alene med barn?

Vi blir nok antagelig å ha 50/50% med sønnen vår, jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal la han være med guttungen sin.

Men det kommer til å bli en fryktelig tung og vanskelig tid fremover, det er jeg klar over. Og jeg vil på en måte bli så forberedt som mulig før jeg forteller samboeren min det og flytter ut.

Så, hva kan jeg forvente? Hvordan ble hverdagen din etterpå? Var det vanskelig? Hvordan takle hverdagen og det å må ha kontakt med et menneske man egentlig er glad i, men bare ikke passer sammen med?

Det kommer til å gjøre vondt. Ikke minst det når han får ser ny kjæreste en gang i fremtide, det kommer til å såre veldig. Selv om jeg er klar over at det vil skje, og siden det er jeg som gjør det slutt så har jeg egentlig ingen rett til å føle det. Men man kan jo ikke styre følelsene sine alltid.....

Noen som har noen erfaringer/tips å dele?

Jeg vil påstå at selv om brudd som oftest er tungt, så vil det nesten like ofte være det riktige å gjøre.

Jeg synes også vårt brudd var tungt, men konfliktene relaterte seg i hovedsak til om barna skulle få mulighet til to likeverdige foreldre eller ikke, og det var nok jeg som far som kjempet hardest for å få dette til. Fra det øyeblikk vi ble enig om felles omsorg ble ikke bare de tradisjonelle kranglene borte, men mange av de andre også.

Vær oppmerksom på at dere fortsatt er to personer med forskjellige meninger. Dere vil derefor fortsatt være uenige, men mange av de tunge tankene kan dere begge slippe om dere får til en omsorgsløsning som begrenser konfliktene. Lykke til.

Hilsen far