Avliving av katt

[AnonymBruker]

Har en 10 år gammel katt som har vært mye syk de siste par årene. Inn og ut hos dyrlegen, som oftest for kontroll og blodprøver. Vi gir han kortison hver dag som vi knuser, blander med vann og gir via sprøyte i munnen. Han har hatt det tålig greit tror jeg.

Nå kan det se ut som om han har fått diabetes i tillegg. i verste fall betyr det enda mer medisiner, som for så vidt kan gi han et OK liv i noen år til.

Men jeg merker at jeg synes dette tar på, både for kattens liv og for vår lommebok. Vi har brukt tusenvis av kroner på dyrlegebesøk og medisin de siste årene, og nå blir det enda mer. Vi kan ta oss råd, men jeg begynner å tenke at nok er nok. Pus er redusert til en utgiftspost som har det OK, men som ikke har det samme livet som før han ble syk.

Hele familiens frihet er også innskrenket pga dette. Vi kan ikke reise bort lenger enn én overnatting, da vi ikke kjenner noen som er villig til å gi ham medisin mens vi er borte.

Dyrlegen vi bruker har en veldig høy terskel for å avlive dyr unødig. Han vil gjerne prøve ALT før dette blir et tema. Derfor nøler jeg med å ta opp temaet, er redd for å få en skyllebøtte av typen "Du skaffet deg katten og han er ditt ansvar bla bla bla".

Ja, vi har egentlig råd til det. Og ja, katten har det tålig greit.

Men: Jeg synes katten skal få slippe mer medisinering. Jeg synes vi skal få slippe flere gedigne dyrlegeregninger. Og jeg har lyst til å planlegge aktiviteter med min familie uten å konstant ta kattens medisinering med i beregningen.

Vi er selvfølgelig veldig glad i katten, men føler ærlig at han er redusert til en utgiftspost og en byrde.

Når er det greit å be om avliving?

[Blod]

Jeg synes du har en god nok grunn til å avlive katten.

[Gjest Consensio]

Syns avlivning er et godt alternativ i denne saken.

[Gjest Lille-pus]

Kortison har noen stygge bivirkning; vektøkning, redusert "våkenhet" (livsglede ?) og nedstemt humør, samt pjuskete, fet pels.

Får jeg spørre om hvorfor pus går på kortison ?

- det hender faktisk at kortisonen blir gitt i beste mening fordi vetrinæren ikke har spesialistkompetansen eller spesialutstyr som må til for å avdekke den bakenforliggende diagnosen.

Diabetes hos katt gjør at dere må ta en avgjørelse, og den må være enderlig;

Enten starte med behandling (vær da oppmerksom på at insulin er en ganske så dyr medisin)

Eller avslutte kattens liv.

Diabetes hos katt (eller hund) kan kontrolleres, men det krever ganske mye av eier. Dette er noe dere må ta en alvorlig diskusjon med vetrinæren rundt.

Avveiningen bør fokuseres på spørsmålet om katten deres vil kunne gis et fullverdig katteliv hos dere slik situasjonen nå ser ut, eller om det mest humane (av hensyn til katten) er å la pus få sovne inn for siste gang i fanget til noen som (fremdeles) er glad i ham.

Endret 4. november 2011 av Lille-pus

[Søster K]

Gå til en annen dyrlege. Avliving høres absolutt ut som det beste både for dere og katten. Dersom min katt hadde måttet gå igjennom det samme, ville jeg også latt den få slippe. har vanligvis høy terskel for avliving av kjæledyr.

[Fanta Exotic]

Avlivning er hardt for oss eiere, men jeg tror det er det beste for dyret i mange situasjoner.

Vi hadde en katt engang som fikk brystkreft, og etter operasjonen så klarte hun å rive opp operasjonssåret (selvom hun hadde krage). Vi tok henne med tl dyrlegen som sydde igjen, og da vi kom hjem skjedde akkurat det samme. Vi tok henne med til dyrlegen enda en gang, og han mente vi da måtte sy med ståltråd (!). Det hadde jo gått noen dager, og man kunne tydelig se at katten hadde det vondt, så vi valgte å la henne slippe. Jeg er sikker på at hun kom til et bedre sted da, enn det hun fikk her med oss og all smerten. Det var selvfølgelig kjempetrist, men det beste valget.

Mange veterinærer anbefaler ofte operasjoner o.l fordi de tjener mer på det enn avlivning, og det er kanskje derfor din veterinær "vil prøve alt". Synd, men sant..

[Brunhilde]

Det er greit å si at nok er nok og avlive katten nå. I siste ende er det faktisk du og ikke dyrlegen som bestemmer, det må dyrlegen akseptere.

Lykke til.

[Tralla la]

Kortison har noen stygge bivirkning; vektøkning, redusert "våkenhet" (livsglede ?) og nedstemt humør, samt pjuskete, fet pels.

Får jeg spørre om hvorfor pus går på kortison ?

- det hender faktisk at kortisonen blir gitt i beste mening fordi vetrinæren ikke har spesialistkompetansen eller spesialutstyr som må til for å avdekke den bakenforliggende diagnosen.

TS her.

Han har en kronisk betennelse i tannkjøtt og slimhinner, som vi har greid å holde i sjakk med kortison. Tilstanden har aldri helt forsvunnet, men det har gått litt opp og ned. Innimellom blusser det veldig opp og vi øker dosen i samarbeid med veterinæren, og deretter trapper vi ned igjen. Han er testet for alle mulige sykdommer uten resultat, så tilstanden har ikke noen åpenbar årsak.

Når alt er i balanse går det greit, men av og til har tilstanden forverret seg. Da er det vondt å se på at katten prøver å spise, men spytter ut maten og skriker fordi det gjør vondt å tygge. Det tar fort et par dager da før han kan spise greit igjen, fordi vi først må innom veterinæren for kontroll og for å sjekke hvor stor dosen skal være.

[Gjest Lille-pus]

Dette hørtes ubehagelig kjent ut !

Her var det FORL, og det gikk lang tid før en ung vetrinær våget seg til å henvise oss til en annen klinikk...

Gutten ble undersøkt og operert a.s.ap. og med umiddelbar vikning tatt av kortison.

I følge kirurgen skal han ikke ha en dråpe depomedrol mer i sitt liv, og etter operasjonen har han tre tenner tilbake i munnen, men er igjen en gutt met et strålende humør, leker og koser seg og har god matlyst.

Så til konstruktive tanker; har han fått tatt tannrøntgen ?

Han tennene han blitt undersøkt med hensyn på FORL ? Han må nok legges i narkose for å få det til.

Send PM om du vil vite hvor vi opererte, og hvem som opererte

Har ikke lyst til å dele bostedet mitt med "hele verden" i åpent forum

Edit: lagt link på FORL

Edit 2: Les denne fantastiske bloggen, og se om noe kan høres kjent ut.

Endret 4. november 2011 av Lille-pus

[Jade]

Det er deres katt, og dere som vet hva som er best for katten (og dere). Ikke la noen andre fortelle dere hva som er riktig eller feil valg her. Bestem dere for om dere skal avlive eller ikke, og evt. bestill time for avliving. Hva dyrelegen måtte synes om det er revnende likegyldig, og det kan han bare holde for seg selv. Det er tungt nok for dere, om dere ikke skal få legens personlige meninger slengt i fleisen i den tunge stunden. Prøver han å protestere, så si at dere har bestemt dere, og at dere ikke ønsker å diskutere det. Evt. gå til en annen dyrelege.

[Tralla la]

Dette hørtes ubehagelig kjent ut !

Her var det FORL, og det gikk lang tid før en ung vetrinær våget seg til å henvise oss til en annen klinikk...

Gutten ble undersøkt og operert a.s.ap. og med umiddelbar vikning tatt av kortison.

I følge kirurgen skal han ikke ha en dråpe depomedrol mer i sitt liv, og etter operasjonen har han tre tenner tilbake i munnen, men er igjen en gutt met et strålende humør, leker og koser seg og har god matlyst.

Så til konstruktive tanker; har han fått tatt tannrøntgen ?

Han tennene han blitt undersøkt med hensyn på FORL ? Han må nok legges i narkose for å få det til.

Send PM om du vil vite hvor vi opererte, og hvem som opererte

Har ikke lyst til å dele bostedet mitt med "hele verden" i åpent forum

Edit: lagt link på FORL

Edit 2: Les denne fantastiske bloggen, og se om noe kan høres kjent ut.

Vi har virkelig prøvd alt, også røntgen. Han har ikke FORL. Tennene er helt OK i seg selv, det er tannkjøtt og slimhinner som reagerer på "noe". Veterinæren har sett dette før, og noen ganger finner man rett og slett ikke noe. Ikke noe som enkelt kan behandles. Vi kan bare holde det i sjakk slik at katten får i seg mat og ikke går rundt og har vondt.

[Gjest Lille-pus]

Vi har virkelig prøvd alt, også røntgen. Han har ikke FORL. Tennene er helt OK i seg selv, det er tannkjøtt og slimhinner som reagerer på "noe". Veterinæren har sett dette før, og noen ganger finner man rett og slett ikke noe. Ikke noe som enkelt kan behandles. Vi kan bare holde det i sjakk slik at katten får i seg mat og ikke går rundt og har vondt.

Måtte bare spørre siden sykdommen ofte ikke forstås helt av mange vetrinærer.

Utifra det du forteller, kombinert med en katt som har blitt en "senior" så ville jeg også tatt den alvorlige samtalen med vetrinæren.

En forstandig vetrinær vil også forstå din situasjon, og kunne bidra med en vetrinærfaglig evaluering av den prognose og sykdomsutvikling som vil følge.

Det er godt at vetrinærer ikke vil ty til avlivning som løsning nr. 1, men kattens nåværende tilstand og fremtidige tilstand må vetrinæren også være i stand til å se.

Og en fremtid med stadige smerter ved matinntak, og med bivirkningene ved langtidsbruk av kortison, tilsier vel at det kan være tiden for å la pus sovne stille inn. Også mens dere fremdeles er glade i pus, og katten ikke kun har blitt en irriterende utgift og en "klamp om foten".

[Aurora M.]

Dette er ekstremt vanskelig, og jeg føler virkelig med deg. Jeg har selv begått den feilen å holde en katt i live for lenge. Gamlepusen min fikk en stoffskiftesykdom da han var 15. I starten regulerte jeg det greit med medisiner, men etterhvert begynte det å tære på både nyrer og annet. Han sluttet så og si å spise, og jeg matet han med sprøyte. Det var ikke snakk om tvangsforing for han slikket det i seg selv, men likevel.. Han var langt ifra den katten han en gang var.

Det første året hadde han hadde det "ok" som du sier en del av tiden, men ikke "ok" mye av tiden. Det siste året tror jeg dessverre det var mer lidelse enn glede i livet hans. Det er så rart med det, når en lever med et kronisk sykt dyr (eller menneske for den saks skyld), så blir en så "vant" til det at det unormale blir det normale så og si. En blir så opptatt av å holde i live, sjekke prøver, medisinere og stå i, at en "glemmer" å se det store bildet, hvordan det egentlig står til med livskvaliteten.

Midt i det hele ble jeg selv alvorlig syk, og jeg hadde egentlig mer enn nok med meg selv. Dagene dreide seg om å overleve for egen del (med store smerter) og samtidig holde pus i live. Jeg fikk han til vår faste veterinær som anbefalte avliving. Jeg ba om å få det gjort hjemme, og vi avtalte tid. Jeg tok farvel med pus, og det føltes riktig. Men da dagen kom, ringte veterinæren og sa at det var kommet noe i veien..

Jeg kontaktet en annen veterinær som kom hjem til oss. Akkurat mens han var her, våknet pus litt "til live" og en stakket stund så han ikke så ille ut. Denne veterinæren mente godt vi kunne vente.. Egentlig visste jeg med hele meg at det var feil å la dette fortsette, men samtidig: Hva slags dyreeier er det som motsier veterinæren når denne mener dyret kan få mer tid..? Man er jo usikker og sårbar i en sånn situasjon. Og hva om veterinæren hadde rett, og jeg skulle gå der og angre på at jeg hadde tatt livet av pusen min før det egentlig var nødvendig?

Allerede neste dag fikk han problemer med å gå, begynte å sjangle, og til slutt lå han nesten bare der, på gulvet med siden inn mot veggen. Det surklet når han pustet, og han var så tynn, så sliten og så slapp.. Det var en resignasjon i øynene hans som nok hadde vært der lenge, men som nå var så total.

Jeg kontaktet samme veterinær som hadde sett på han sist, og fortalte alt dette, men han var like fullt klar på at han ville vente og se det an. Så forverret min egen sykdom seg, og de siste ukene for pus orker jeg den dag i dag ikke å tenke på engang.

Da veterinæren endelig kom, var han iferd med å sovne inn på egen hånd etter å ha lidd altfor lenge.

Det var som om jeg "våknet opp" den første natten uten han, og forsto hva jeg hadde utsatt han for så lenge. Derfor ringte jeg veterinæren og ba om å få han sendt til obduksjon (jeg måtte vite hvor ille det egentlig var). Resultatet var nedslående. Leveren var helt gåen og nyrene var så små som rosiner (bortimot helt ikke-fungerende. Lungene var fulle av vann grunnet hjertesvikt (det var derfor han lå støttet opp til veggen- fordi han ikke fikk puste ellers!) Han har brukt lang tid på å bli så syk som dette.

Når jeg endelig fikk meg denne oppvekkeren, ble jeg så fylt av skylfølelse at det holdt på å klikke for meg rett og slett. Alle disse årene hvor jeg har passet på pus som en smed (skikkelig hønemor), sørget for han på alle tenkelige og utenkelige måter for at han skulle ha et så godt liv som en pus kan ha. Og så skulle det ende slik. Èn ting er en påkjørsel, en akutt sykdom med volsomme smerter i noen timer/dager og så død. Men 2-3 år hvor jeg selv har vært med på å opprettholde lidelsen. Nei, det er ikke til å holde ut å tenke på. Jeg følte (og føler) at jeg sviktet totalt. Det kan bli så galt, selv om viljen er så god så god..

Den eneste trøsten er at jeg har lært. I en situasjon med akutt skade eller kurerbar sykdom kan en drøye. Lidelsen kan være stor en periode, for så å snu, og katten kan leve frisk i mange år til. Men når det kommer til kronisk sykdom som krever medisiner med bivirkninger må en som eier være årvåken!

Mitt motto nå når jeg står overfor lignende situasjoner, er at om det er færre dager med livskvalitet og glede, enn det er dager med lidelse og sorg, så er tiden inne for å la de få slippe, og vårt ansvar å slippe taket.

Jeg tror egentlig en innerst inne vet det selv når en er kommet dit. Og så er det bare om å gjøre å stole på seg selv, og ikke gjøre samme feilen som jeg gjorde.

Er du veldig i tvil og føler du må ha en veterinær med på laget for å få fred med deg selv, så er det ikke noe i veien for å få en second opinion hos en annen veterinær. Som min historie viser, så kan det være svært så ulike meninger ute og går..

Beklager langt innlegg, men det kom rennende her. Natten er som kjent en tid til ettertanke..

[CathFoto]

Aurora: huff, det var trist lesning. Stakkars deg.