Hvordan skal jeg komme meg ut av denne situasjonen?

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, er i jobb og tjener ca. 16 000 i måneden. Bor sammen med mamma som er arbeidsledig og broren min som også er i jobb.

Mamma er psykisk syk, har PTSD og bruker et to år gammelt sammenbrudd som unnskyldning for å ikke finne seg vanlig jobb. Hun er manipulerende, og får meg alltid til å føle skyldfølelse når det er snakk om penger. "Neida, ikke tenk på meg, kan bo på gata, er ingen som bryr seg om meg uansett." Hun er veldig flink til å lyve, hun kan komme seg ut av hvilken som helst situasjon uten å blunke en gang. Hun har til og med gått så langt at hun har truet med selvmord.

Blir så utrolig, utrolig sliten av å bo her, ikke minst deprimert. Jeg har så veldig lyst til å komme meg ut av denne situasjonen, men jeg har ingen anelse hvordan. Også er jeg som sagt 20 år gammel, jeg må jo få lov til å ha et eget liv - jeg føler meg rett og slett fanget sånn som det er nå.

I tillegg har jeg en eldre bror med alvorlige raseriproblemer, så han hjelper ikke til med økonomien selv om han er i jobb han og.

Hver måned er det jeg som er nødt til å betale all mat og diverse regninger, men slipper heldigvis å betale husleie. I tillegg framover nå er jeg nødt til å betale julegaver til hele familien og alt som kommer med jula, skatt fordi jeg fikk baksmell og ikke har hatt nok penger slik at beløpet har steget, inkasso på mobilregning, forskjellig inkasso til mamma, bytting til vinterdekk, mammas gjeld, og så videre, og så videre.

Kan forresten nevne det at ingenting jeg har er mitt. Telefonabonnementet mitt står i hennes navn, min regning går på hennes faktura, jeg har FORTSATT ungdomskonto på hennes bankkonto. Hun skal også være med meg OVERALT - på møter, for eksempel, for å passe på at jeg ikke snakker "dritt" om henne.

Hva skal jeg gjøre? Ikke kan jeg snakke med henne, det ender alltid opp i storkrangel, ting flyr veggimellom, masse tårer. Ikke er det å "bare flytte", for det går ikke. Jeg føler ansvar fordi hun er min mor, hun har trossalt forsørget meg og broren min helt fram til sammenbruddet, og hun er så UTROLIG flink til å få skyldfølelsen fram. Jeg kan ikke bare ignorere det.

Jeg er 20 år, den yngste i familien, det går vel ikke an at jeg skal måtte ha det sånn her?

Og vær så snill, ikke angrip meg. Jeg har sikkert rotet meg opp i dette selv, men hovedsaken er at jeg trenger HJELP til å komme meg ut av denne situasjonen.

[AnonymBruker]

Jeg ville ha flytta til et annet sted. Bare søk jobber og fortell at du har tenkt å flytte. Begynn evt å studere, da kan hun ikke tyne penger av deg.

Du har ikke satt deg i denne sitasjonen selv, og du skal ikke ha det slik! Du må rett og slett ikke ta til deg det hun sier.

[AnonymBruker]

Hun vil ikke ende på gaten om du flytter. Hun vil innse at hun ikke kan leve av barna sine og kanskje få orden på livet. Du burde rett og slett flytte selv om det ikke er det du vil høre, du har ikke noe økonomisk ansvar for moren din. Føder man, så skal man ordne så barna får vokse opp med klær og mat, det ansvaret har ikke du for et voksent menneske. Si at du er der for henne om hun trenger støtte for å komme seg på bena.

[Lutetium 71]

Kom deg uuuut, ts!

Ingen fortjener å ha det sånn.

[AnonymBruker]

Så grusomt! Føler meg deg. Har vært i lignende situasjon, men ikke så ille som deg.

Du må rett og slett si til henne at DU kan ikke bruke DIN lønn på hennes regninger, og at broren din MÅ betale litt for seg hjemme.

Det er ikke rettferdig at du skal ha det slik, det håper jeg du forstår!

Gå til fastlegen og fortell hvordan du har det.

Vær sterk og stå imot moren din. Vær streng og sett hardt mot hardt. Moren din må få hjelp av noen profesjonell!

Lov meg å bestill time hos fastlegen din imorgen, og vis fastlegen gjerne dette innlegget ditt i denne tråde. Den beskriver så mye.

[AnonymBruker]

Kjæe, kjære deg. Er det ingen som kan hjelpe deg? Jeg forstår veldig godt at det er vanskelig for deg å bryte en så destruktiv relasjon - for det er det det er.

Jeg støtter forslaget om å prøve fastlegen i første omgang. Har du noen andre familiemedlemmer? Far, tante, mormor, noen? be fastlegen om forslag til hjelpere i kommunen hvis ikke. Det du beskriver er ikke normalt men det er i alle fall bra at du selv er klar over det.

[AmandaLille]

Det høres ut som en utrivelig situasjon - om ikke desperat passer bedre. Skjønner at det er vanskelig for deg å leve ditt eget liv, når du har så mange hindringer rundt deg. Alt det du nevner er ting som stjeler masse energi fra en.

Jeg må si meg enig med de som har svart tidligere: flytt ut og kom deg bort fra det der!

Kom deg litt på avstand, ta over ansvaret for konto og abonemang selv. Bruk penger på deg selv og dine behov. Vi bor i Norge og mora di blir nok ikke uteligger selv om hun ikke får alt på sølvfat.

Kanskje du kan skrive et brev til henne? Da kan du skrive ned alt du mener og føler uten at hun kan avbryte deg. Så kan du la henne få litt tid for selg selv. Da bør hun se din side av saken bedre.

Om hun rett og slett ikke bryr seg eller ikke klarer å forbedre seg så virker det ganske håpløst. Du er 20 år og det er en fin alder til å "forlate redet" og oppleve litt på egenhånd. Foreldrene skal ikke alltid være der. Si det til henne. Hun bør forstå.

Kanskje dere blir bedre venner med litt avstand mellom dere? Det vet dere ikke før dere har prøvd =)

Om hun ikke går til noe for å få hjelp, så kan kanskje det være en mulighet. At hun besøker en lege, prykolog eller liknende, slik at hun føler at hun får hjelp. Kanskje det er hennes måte å reagere på når hun føler seg hjelpesløs og alene.

Håper det ordner seg for deg! Vær sterk og stå på for deg selv

[Gjest damen]

Ikke forvent deg at din mor skal forstå, for det kommer hun aldri til å gjøre.

Det du med sikkerthet kan forvente deg er at hun kommer til å bli mye værre, mer sutrete, mer manipulerende, spille mer på samvittigheten din etter at du har "sagt ifra".

Du kan trenge noen som støtter deg i denne tiden, for det er beintøft å stå imot manipulatoren. Hun kommer til å sette alle ressursen inn på å få deg til å føle deg som en sviker.

Men når du har flyttet ut så vil du se at hun klarer seg helt fint på egenhånd. Hun har bare ikke måttet gjøre det før, for da har jo du vært der og ordnet opp.

Om du har mulighet så burde du flytte såpass langt at hun ikke bare kan stikke innom, for da har du bare et nytt problem.

Jeg tenker at både Familievernkontoret og fastlegen kan hjelpe deg.

Lykke til, og hold oss gjerne oppdatert.

Og du har rett; det er ikke sånn som dette det skal være. Du fortjener å ha ditt eget liv

[Gjest Gjest]

Ta en tur i banken slik at du får egen konto. Sørg for at lønn og slikt kommer på en konto hun ikke har oversikt over. Akkurat det trenger ikke hun å vite før etterpå, du er jo tross alt voksen.

Er enig med de over som sier at det er på tide å flytte.

[Lumpelure]

Du må flytte og skape ditt eget liv. Kanskje må du også kutte kontakten en stund for å beskytte deg selv.

[AnonymBruker]

Du må prøve å få flytta.

Jeg hadde drit dårlig samvittighet når jeg flytta hjemmefra, og vurderte å flytte hjem igjen. Men det gikk seg til, og jeg er veldig glad for å ikke bo hjemme lenger.

Når du får ting litt på avstand er det lettere å takle, og du kan gå hjem, lukke døra og slippe å bli blanda inn i allslags dritt som måtte komme.

Om du ikke kan ha mobil abonnoment på deg selv så gå over til kontantkort heller en periode.

Skaff deg din egen konto, og gå til legen å få noe hjelp.

[Gjest Gjest]

Du tjener 16 tusen i mnd og så bor du hjemme??

[Gjest sola]

det er egentlig bra for deg at alt av regninger og inkasso er i din mors navn. dvs at du ikke får økonomiske problemer og belastninger pga henne.

1. gå til baken og ta kontroll over lønna di

2. flytt ut!

3. moren din får egne penger fra NAV så hun må bruke disse pengene på seg selv og ikke leve på deg.

4. ta kontakt med NAV selv og fastlege

[AnonymBruker]

TS her... Tusen takk for alle svar og gode råd! Fikk ordnet meg bankkonto i dag, så jeg er i hvertfall på vei i riktig retning

Angående om jeg har andre som kan hjelpe til, er det mange. En hel haug med folk, til og med nære venner av mamma, som mener at jeg må komme meg vekk fordi det synes selv om de problemene vi har ikke snakkes om. Men det er ingen som tør å prate med henne, nettopp fordi hun er psykisk syk, og det gjør hele saken litt verre.

Hun får forresten hjelp, går til psykolog jevnlig og NAV og fastlege, men hun snakker ikke om disse problemene der, nettopp fordi hun ikke mener det er noe problem å snakke om...

Du tjener 16 tusen i mnd og så bor du hjemme??

Leste du innlegget...?

[AnonymBruker]

Hun får forresten hjelp, går til psykolog jevnlig og NAV og fastlege, men hun snakker ikke om disse problemene der, nettopp fordi hun ikke mener det er noe problem å snakke om...

Problemet blir vel mer reelt hvis du flytter ut? Flytt ut. Jeg anbefaler selvstendige 20-åringer med psykisk friske og ressurssterke foreldre å flytte ut også, for den saks skyld, men hvis man i tillegg blir hindret i å være selvstendig OG har en psykisk belastende hjemmesituasjon er det iallfall noe man skal gjøre.

[Gjest Michelle82]

Du har mer enn nok penger til å flytte ut på dagen.

Flytt ut og kom deg vekk fra disse menneskene. Sånne som moren din kan bare bli beskrevet som 'toxic'. De forgifter alle rundt seg.

[ViljaH]

Det er noe som heter å være en enabler på engelsk, altså en som muliggjør en annen persons misere. Folk som spiser seg kjempetjukke fordi de har en enabler som kommer med masse mat til dem. Det disse folkene trenger aller mest, er at den som muliggjør dagens oppførsel, kutter ut og dermed tvinger frem endring.

Idag muliggjør du at din mor står i stampe fordi du ordner opp, betaler alle regninger. Hun trenger ikke å ta seg sammen, hun har deg. Du må slutte å være hennes muliggjører. Start med små skritt for å skaffe deg selvtillit - gå i banken og skaff deg egen konto og bankkort under eget navn. Sørg for at lønna di går til din konto. Begynn å planlegge din retrett, og så flytter du ut. Mulig det blir hardt i begynnelsen, når din mor og din bror må summe seg og finne annen måte å få hverdagen til å gå ihop på. Men det er NØDVENDIG. Din mor trenger det.

Og, hvis det ikke skulle løse seg på en god måte, så finnes det hjelp fra det offentlige. Du skal ikke være hennes eneste ressurs.Du har et eget liv å leve.

[AnonymBruker]

Som du selv skriver, det er ikke "bare" å flytte, men det er faktisk den eneste løsningen dessverre. Det blir ikke lett, men det er livsviktig for deg selv. Og moren din har godt av det også tror jeg. Jeg har selv PTSD og hvis jeg har det vondt går det dessverre fort utover mine, men når kjæresten min sa "nå er det nok"- så var det for min del akkurat det jeg trengte å høre. Ble SKIKKELIG nedfor og ville nesten ikke leve den første tiden, men da jeg hadde sovet på det 1 til 2 netter fikk jeg et nytt syn på ting- og idag har jeg det bedre med meg selv og mine til tross for noen nedturer. Men det jeg trenger der og da er litt omsorg, og noen som gir meg et lite puff bak slik at jeg ikke blir liggende. Nå er det mye mye lengre tid mellom hver "følelsesutbrudd" nettopp takket være min kjæreste som jeg snodde rundt min lillefinger når det kom til småting, som tok mot til seg og trampet litt på meg for sin egen skyld

Mye "meg meg" nå, men hvis DETTE hjelper å lese så var det verdt å være litt "meg meg" i dette innlegget Lykke til. Jeg håper du får mot til å ta et viktig, men tungt steg mot fremtiden

[AnonymBruker]

TS her... Tusen takk for alle svar og gode råd! Fikk ordnet meg bankkonto i dag, så jeg er i hvertfall på vei i riktig retning

Angående om jeg har andre som kan hjelpe til, er det mange. En hel haug med folk, til og med nære venner av mamma, som mener at jeg må komme meg vekk fordi det synes selv om de problemene vi har ikke snakkes om. Men det er ingen som tør å prate med henne, nettopp fordi hun er psykisk syk, og det gjør hele saken litt verre.

Hun får forresten hjelp, går til psykolog jevnlig og NAV og fastlege, men hun snakker ikke om disse problemene der, nettopp fordi hun ikke mener det er noe problem å snakke om...

Leste du innlegget...?

Det er så kjempesynd at folk kvier seg for å prate med mennesker som har kjente diagnoser.. De(vi) er da mennesker vi også! Om jeg tar livet mitt fordi jeg fikk kritikk, så er det ikke personen som ga den som er skyldig- dette er satt på spissen men blir provosert. Mange mennesker som sliter psykisk blir verre av at "alle" behandler deg som glass. Noen som skjønner hva jeg vil ha frem? For dette er feil. Mulig avsporing, så trekker meg ut igjen - og håper noen tenker litt på det jeg skriver.