Nervøs forlovede

[Vagabonda]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2,5 år og bodd sammen i ett år. For en måned siden gikk han ned på kne og fridde på en veldig romantisk måte, og jeg sa ja :-) Nå er i vi i gang med planlegging av bryllup i august neste år, og vi har det veldig bra sammen.

Likevel innrømmer han innimellom at han synes det er litt skummelt med bryllup, og når jeg spør hva som er skummelt, sier han "det å skulle leve sammen resten av livet". Men han sier at han ikke angrer på frieriet og at han gleder seg til bryllupet. Jeg tenker noe av grunnen kan være at han ikke har hatt noen lange forhold før, og at alt nå blir veldig seriøst.

Har noen av dere andre opplevd noe lignende? Er det naturlig å synes det er skummelt å skulle tilbringe resten av livet med èn person? Når jeg tenker meg om, synes jeg jo egentlig det er bittelitt skummelt selv også...

[Skybert]

Jeg synes ikke det er så rart at han er litt redd jeg (vet at helt sikkert en del andre er uenig med meg), men i dagens samfunn er det blitt vanlig å ha mange partnere. Er selv i den små-skremmende tanken om at det kun skal være oss 2 resten av livet.

Tror det viktigste er å ta god tid med planleggingen, og prøve å ikke bli bride-zilla.. (fikk en og annen kommentar at jeg tok litt av med en gang )

Det kommer helt sikkert til å gå seg til, siden alt er veldig nytt akkurat nå

[Thinkerbelle]

Tidligere tenkte jeg at jeg aldri kom til å føle meg 100 % sikker på at jeg gjorde det rette km jeg skulle giftet meg, men når min nåværende mann fridde, så var det nok den saken i verden jeg har vært mest sikker på - noen gang!

Det skal legges til at vi har vært sammen lenge. Hadde han fridd for 3-4 år siden er det ikke sikkert jeg hadde følt det på samme måte.. Dette fordi vi de siste årene på en måte endelg har "funnet oss selv" som par.. Høres kanskje rart ut, men det var liksom plutselig som om alt roet seg og vi visste at det var "oss"..

Vet ikke hvor gamle dere er, men det KAN jo ha noe med hvordan dere føler det:)

[AnonymBruker]

For meg går det litt i bølger med det at jeg synes det er litt skummelt. Det høres sikkert skikkelig fælt ut, men det som hjelper meg er at jeg ser at det faktisk ikke er verdens undergang dersom ekteskapet ikke varer. Foreldrene mine er skilt (og gift på ny), og jeg ser at disse klarer seg fint. Selvfølgelig vil man jo at det skal vare, og bør ikke gifte seg dersom man ikke føler det er rett, men litt nerver tror jeg er veldig vanlig. Det betyr ikke at jeg tviler på forholdet vårt eller ønsker ut på noen som helst måte, men for meg hjelper det faktisk å tenke slik når nervene en sjelden gang kommer, om enn hvor lite romantisk det er. Jeg er kvinne forresten hvis noen lurer