Fysisk og psykisk vold i hjemmet

[AnonymBruker]

Er ei jente på 20 år som har strevd med fysisk og psykisk vold i hjemmet siden slutten av 5te klasse, etter at jeg flyttet. Har foreldre som har et stort hus (villa), tre biler og to hytter. De holder alltid på med noe arbeid, stresser mye og belaster mye på meg og mine søsken. De fokuserer mye på autoritet, stolthet og i hovedsak hvordan de ser ut ovenfor andre.

Min far har et veldig godt rykte fra plassen jeg bor på nå, siden han er oppvokst her. De er veldig nøye med at dette skal holdes innad i familien. Noe jeg forstår.

Både min far og min bror er maktsyke, og de mener hele tiden at det er de som har rett, uansett hva. De truer med vold, og har brukt det før. Det skremmer meg ganske mye, siden det har skjedd mange ganger før. Min mor har opptil flere ganger holdt meg igjen og latt dette skje.

Foreldrene mine tjener godt. De har krav de vil at jeg og mine søsken må oppfylle. Slik som å gå allmenn i tre år. Jeg byttet linje etter første året. Jeg ble mer og mer utstøtt. I flere år har jeg vært "problembarnet" i familien. Jeg prøver bare å bli godtatt hjemme, men det er vanskelig.

Har også igjennom tiden opplevd og bli mobbet på skolen, at jeg hadde anoreksi og bulimi. Ne jeg ikke hadde. Men og få høre dette fra dine foreldre og storebror i tillegg. Når du vet det ikke er sant. Og få høre at du ikke er bra nok, at du er stygg, at jeg kommer til å havne på sosialen, at jeg er ubrukelig osv osv. gjennom barndommen av både mobberne og dine foreldre og storebror setter sine spor. Ble også på den tiden dolket i ryggen av min bestevennine pga sjalusi. Gruet meg til å dra på skolen, gruet meg til å dra hjem. Var en periode jeg satte på doen på skolen og spiste matpakken og hørte på musikk. Og når jeg kom hjem, dro jeg som regel rett ut etter jeg hadde lagt fra meg skolesakene og møtte de vennene jeg hadde utenfor skolen på samme alder.

Gjennom tiden har problemet med å takle dette bare blitt større og større. Har bare blitt kaldere og kaldere, slipper et fåtall innpå. Har mange venner, og ikke noe problem med å bli kjent med nye mennesker. Noe jeg har begynt og innsett er blitt et stort problem etter at det ble slutt mellom meg og eks'en min på to år, for sju måneder siden er at jeg har alltid taklet problemene mine med å bruke alkohol, eller og ha sex. Med fast partner. Er smart nok til å ikke ligge rundt fordi om jeg har det ganske vondt. Jeg har det ganske artig når jeg er ute på byen med venner, blir i formen og bare slapper av. Merker mer og mer, at jeg ikke klarer å slappe nok av og tenke på andre ting enn det jeg sliter med når jeg ikke er ute på fest eller møter partneren min.

Vurderer faktisk og gå til psykolog nå, siden ei venninne nesten har overtalt meg. Er redd for at psykologen ikke skal lære meg og takle disse problemene.

I tillegg til alt dette så har foreldrene mine alltid prøvd å styre hvilke venner jeg skal ha, hvordan de skal se ut. Og om de ikke ser slik ut som de vil, så har de det inntrykket av de er narkomane ol. Nå sier jeg ikke at de er slik, men man skal jo ikke basere et vennskap etter utseendet! Har en vennekrets som er bra for meg, går på høyskole eller jobber. Noe de strever med å innse. De har også tatt alt for mye del i hvem jeg skal være sammen, hvordan den personen skal være, se ut ol. Noe som i bunn og grunn ødela det siste forholdet mitt på to år.

Det er så mye mer jeg kan si, men det tar en evighet og skrive. Vil gjerne ha litt tips på å takle dette inntil jeg får den hjelpen jeg trenger av sosiale tjenester, og har fått meg en ordentlig jobb, slik at jeg kommer meg bort.

[AnonymBruker]

Det gjør meg vondt å lese hvordan du har, og har hatt det.

Mitt beste tips er: flytt langt vekk fra familien og stedet du bor. Flytt gjerne til et annet land, der du kan få en helt fersk start med mennesker som ikke vet noe om deg fra før av, og du kan på en måte starte livet på nytt. Eller en ny start iallfall. Du kan jo for eksempel studere?

En kompis av meg gjorde dette. Han flyttet til Canada, og han sier det er det smarteste han noengang har gjort. Han fikk en helt ny start på livet, og for ham er det lite aktuelt å noensinne vende tilbake.

Det er selvfølgelig drastisk, men når du har den familien du har, og ingen partner her som du føler du må bli for, så hvorfor ikke bare hoppe i det!?

I tillegg burde du selvsagt gå i terapi en stund for å få hjelp til å bearbeide denne første delen av livet ditt, som er helt ekstrem. Det kan være godt å få hjelp av noen som kan det, til å få sortert tanker og følelser litt.

Ønsker deg masse lykke til, og håper du kommer deg vekk fra familien din umiddelbart.

[AnonymBruker]

Det gjør meg vondt å lese hvordan du har, og har hatt det.

Mitt beste tips er: flytt langt vekk fra familien og stedet du bor. Flytt gjerne til et annet land, der du kan få en helt fersk start med mennesker som ikke vet noe om deg fra før av, og du kan på en måte starte livet på nytt. Eller en ny start iallfall. Du kan jo for eksempel studere?

En kompis av meg gjorde dette. Han flyttet til Canada, og han sier det er det smarteste han noengang har gjort. Han fikk en helt ny start på livet, og for ham er det lite aktuelt å noensinne vende tilbake.

Det er selvfølgelig drastisk, men når du har den familien du har, og ingen partner her som du føler du må bli for, så hvorfor ikke bare hoppe i det!?

I tillegg burde du selvsagt gå i terapi en stund for å få hjelp til å bearbeide denne første delen av livet ditt, som er helt ekstrem. Det kan være godt å få hjelp av noen som kan det, til å få sortert tanker og følelser litt.

Ønsker deg masse lykke til, og håper du kommer deg vekk fra familien din umiddelbart.

Tusen takk for snille ord! Setter pris på ethvert tips og råd.

Har vurdert ganske mye og flytte til Stavanger og ta ingeniørgrad innenfor petroleum, maskin eller prosessindustri. Siden jeg har utdanning innen fagene fra før. Utlandet, har også blitt tatt opp ganske høyt i vurdering.

Å lese at kompisen din flyttet til Canada og fikk det betydelig mye bedre motiverer ganske mye til å stå på, tjene penger, fortsette med utdanningen og bryte all kontakt. Tusen takk

[MilesToGo]

Selv om min situasjon ikke er den samme har vi noen ting felles. Jeg har vokst opp med en maktsyk far. Han er utrolig streng, og moren min er litt for snill. Dette førte til mye krangling hjemme hos oss, og til slutt at foreldrene mine gikk fra hverandre. 4 år senere fant de sammen igjen og det kunne ikke vært et verre mareritt for min del, for alt jeg husket var familiekrigen. Da de var "skilte" bodde jeg til begge 2 annenhver uke. Og jeg gruet meg ofte til å dra hos pappa.

Det jeg prøver å få frem er, at jeg har alltid hatt et veldig komplisert forhold til faren min. Han var aldri typen som jeg kunne sitte i fanget på, gi en klem eller et kyss slik som jeg gjorde til mamma. Så han har aldri vært noen kjærlig pappa. Men av en eller annen rar grunn så jeg alltid opp til han og var alltid en pappajente.

Fra jeg og lillesøsteren var liten av har han brukt frykt for å få oss til å høre etter, ja til og med da vi var små å vi bare ikke ville legge oss. Han brukte vel aldri fysisk vold, men han kunne være VELDIG skremmende, og HARDHENDT (det var vel det mest skremmende), og han har en kraftfull og mørk stemme som selv den mest voksne kar kunne blitt redd av. Han er altså veldig aggressiv.

Streng er han også, han er ikke typen man kan spørre om litt penger, skyss et sted eller ikke engang klær.

Hver gang jeg spurte han om noe svarte han alltid strengt og alltid NEI. Så moren min var vel alltid den jeg og søsteren min gikk til til slutt.

Han kan også være veldig frekk, jeg ble bl.a kalt en feit gris da jeg var liten, kanskje rundt 11-12 år. Og jeg har lenge slitt med vekta, så det var jo hyggelig å høre av sin egen pappa. Han er også veldig frekk mot andre, folk han ikke kjenner, hvis han feks ser en litt småtjukk mann på gata begynner han å le eller forteller meg hvor stygg han ser ut. Så han kan være utrolig frekk. Har følt meg mye mobbet av min egen far for å si det sånn. Det som har såret meg mest er måten han har fått meg til å føle. Jeg har aldri følt at jeg kan spørre om noe, eller kreve noe. Han hjalp meg aldri med lekser, var aldri interessert i det jeg gjorde, satt aldri pris på det jeg gav ham(tegninger o.l), jeg spurte aldri om penger, klær, mat osv. Men idag når jeg først spør om en liten ting, er jeg den største masungen i verden. Jepp sånn er livet mitt, jeg lever et liv i frykt for å spørre om noen ting.

Jeg sliter mye depresjon og angst idag. Går på en DPS i nærheten og får psykologisk hjelp. Det jeg har opplevd rundt hjemme har vel skyld i en liten del. I tillegg til mobbing av andre har jeg følt meg mobbet i mitt eget hjem. Jeg har en stor trang til å unngå mennesker og steder som tidligere har gjort meg vondt, utenom pappa, fordi jeg elsker pappaen min uansett, og noen ganger har jeg lurt på om han elsker meg. Et barn skal aldri tvile på foreldrenes kjærlighet til dem. Det har jeg aldri gjort med moren min, jeg vet at hun ville gjort alt for meg og søstrene mine, men faren min har jeg alltid tvilt på. Denne kompliserte mannen har gjort mye mot meg, han er skyld i mye av mine vonde tanker om meg selv, hvor udugelig jeg har følt meg hver gang jeg "maset". Jeg har aldri vært noen kravstort barn, jeg har vært snill og pliktoppfyllende.

Så fort jeg begynner på Høgskole, kommer jeg til å flytte, langt langt unna, og han kommer aldri til å høre fra meg igjen.

[AnonymBruker]

TS:

Skjønner akkurat hva du mener. Desverre så er det beste alternativet å komme seg bort fra personen(e). Og aldri se seg tilbake. Har erfart at man aldri skal ta de på ordet, de kommer alltid til å gå tilbake til gamle vaner, uansett hvor mye de vil skjerpe seg. Når det først har skjedd så er det ingen vei tilbake, da har personen allerede satt frykten i deg og den får du aldri bort.