Har jeg låst meg inne, eller er jeg ikke klar?

[AnonymBruker]

Plutselig sto drømmemannen her. Iallefall bort i mot..

Jeg har fortsatt sorgen i meg etter et brudd for 1 år siden. Jeg har det så vanskelig for å knytte meg til noen nå, at jeg ikke greier det. Jeg tror jeg er livredd for å bli såret.. Jeg vil bare vere sammen med ham, men det er det. Jeg orker ikke å tenke på mer.

Er jeg ikke klar? Eller har jeg låst meg inne? Jeg kjenner at jeg aldri vil klare å ville ta ordentlig godt vare på noen. Jeg stoler på ham, men med kjærligheten vet man aldri hvor veien går. Jeg var til og med kjempesjalu før, nå bryr jeg meg ikke et snev nesten. Er jeg totalt følelsesløs??

Han er verdens snilleste, og ville forstått dette. Har ikke anledning til å snakke med ham på en stund pga reise.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom et stygt brudd med barn inne i bildet og har vært på en del dater i ettertid hvor jeg har følt meg fullstendig følelsesløs og kald. Satt med de samme tankene som deg at jeg ikke var klar og at jeg ikke orket tanken på at det eventuelt kunne gå like galt en gang til...

Nå har jeg funnet meg en faktastisk kjæreste - omlag et år etter at det ble slutt med barnefaren. Vi fikk umiddelbart veldig god kontakt, men fra å føle masse gikk jeg over til å føle meg fullstendig tom. Jeg likte han kjempegodt, men klarte ikke å ta det innover meg at han faktisk var en god mann og at han brydde seg om meg... Jeg satt meg ned og analyserte meg selv litt, tenkte at det bare var å satse... Har ikke så mange råd til deg, men ikke kast vekk mannen uten å ha tenkt deg litt om

Lykke til:)

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom et stygt brudd med barn inne i bildet og har vært på en del dater i ettertid hvor jeg har følt meg fullstendig følelsesløs og kald. Satt med de samme tankene som deg at jeg ikke var klar og at jeg ikke orket tanken på at det eventuelt kunne gå like galt en gang til...

Nå har jeg funnet meg en faktastisk kjæreste - omlag et år etter at det ble slutt med barnefaren. Vi fikk umiddelbart veldig god kontakt, men fra å føle masse gikk jeg over til å føle meg fullstendig tom. Jeg likte han kjempegodt, men klarte ikke å ta det innover meg at han faktisk var en god mann og at han brydde seg om meg... Jeg satt meg ned og analyserte meg selv litt, tenkte at det bare var å satse... Har ikke så mange råd til deg, men ikke kast vekk mannen uten å ha tenkt deg litt om

Lykke til:)

Godt å høre Men jeg tenker at han lett vil kunne tru jeg har dårlig selvtillit pga det? Har tenkt å si at jeg har det vanskelig for å forstå at noen vil meg godt igjen på en måte..

[AnonymBruker]

Etter mine erfaringer møter du ikke "Drømmemannen" rundt hvert hjørne. Hvor lenge skal du reise bort? Er nok mange som føler det som deg. Redd for å bli elsket på nytt, og hvorfor vil noen ha deg. Selvtilliten får seg et støkk ved brudd, både den ene og andre veien, og noen ganger varer det en stund.

Du kan jo evt prøve å fortelle han sannheten? Si at du er der hvor du er i livet, og at du ikke helt har styr på følelsene. Ville vel være veldig dumt å avskrive denne personen før han har fått vite hvordan du har og føler situasjonen.