Depresjon av mangel på dyr?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har vært uten dyr i to år, etter å ha hatt forskjellige dyr gjennom hele livet. Jeg føler rett og slett at jeg begynner å bli ordentlig nedfor av å ikke ha dyr. Jeg tenker på det absolutt hele tiden, og kan ikke vente meg å få meg dyr. Er det vanlig å bli så "besatt" fordi man savner å ha dyr rundt seg? Føler meg ikke akkurat normal, her jeg sitter og googler dyr dagen lang... Skal heldigvis skaffe meg hund eller noe, så fort som mulig, men må ordne opp i bosituasjonen min først.

Noen som har hatt det likt? Rett og slett vært deppa av mangelen på dyr? Tips, vær så snill? :O

[johoo]

har ikke hatt det likt men hadde definitivt følt meg slik om jeg ikke hadde hatt dyr. Ser ikke for meg at jeg hadde klart det en gang:P

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har vært uten dyr i to år, etter å ha hatt forskjellige dyr gjennom hele livet. Jeg føler rett og slett at jeg begynner å bli ordentlig nedfor av å ikke ha dyr. Jeg tenker på det absolutt hele tiden, og kan ikke vente meg å få meg dyr. Er det vanlig å bli så "besatt" fordi man savner å ha dyr rundt seg? Føler meg ikke akkurat normal, her jeg sitter og googler dyr dagen lang... Skal heldigvis skaffe meg hund eller noe, så fort som mulig, men må ordne opp i bosituasjonen min først.

Noen som har hatt det likt? Rett og slett vært deppa av mangelen på dyr? Tips, vær så snill? :O

Kan du ikke melde deg frivillig på hjelpesenter om du har lokal organisasjon i nærheten?

[AnonymBruker]

Kan du ikke melde deg frivillig på hjelpesenter om du har lokal organisasjon i nærheten?

Problemet er at samboeren min er VELDIG allergisk mot katter, så jeg det hadde skapt store problemer om jeg dro dit et par ganger i uka og kom hjem igjen, uten å skifte og styre i mellom... Huff.

TS

[MockingJay]

Den kjenner jeg meg igjen i!

Har hund, men den kunne ikke være med å studere.

Vi brukte å trene hverdag. Ser ikke vits i turer uten den.

Kontakt dyrebeskytelsen, de bruker å ha kattehus og diverse.

Da kan du komme dit å sosialsere dyrene som er sky.

Du kan også få et slags "ansvar".

Som foreksempel at hver onsdag er det du som skal komme å være me dyrene, det er ingen som bestemmer hvor lenge og det ingen som blir sint om du ikke kan en dag.

Alt dyrevern aktig drives frivillig, hjelp til, du å !

[MockingJay]

Problemet er at samboeren min er VELDIG allergisk mot katter, så jeg det hadde skapt store problemer om jeg dro dit et par ganger i uka og kom hjem igjen, uten å skifte og styre i mellom... Huff.

TS

Så ikke denne før du svarte.. Det blir litt værre da!

[Gjest Ronjja]

Hei.

Jeg har vært uten dyr i to år, etter å ha hatt forskjellige dyr gjennom hele livet. Jeg føler rett og slett at jeg begynner å bli ordentlig nedfor av å ikke ha dyr. Jeg tenker på det absolutt hele tiden, og kan ikke vente meg å få meg dyr. Er det vanlig å bli så "besatt" fordi man savner å ha dyr rundt seg? Føler meg ikke akkurat normal, her jeg sitter og googler dyr dagen lang... Skal heldigvis skaffe meg hund eller noe, så fort som mulig, men må ordne opp i bosituasjonen min først.

Noen som har hatt det likt? Rett og slett vært deppa av mangelen på dyr? Tips, vær så snill? :O

Mange katter er jo gratis Godt selvskap er de også ^.^

[fink]

Vet akkurat hvordan du har det. Har hatt dyr hele livet, men har nå flyttet sammen med kjæresten som er allergisk mot pelsdyr. Blir kjempefortvilt når jeg tenker på at jeg mest sannsynlig ikke kan anskaffe pelsdyr noen gang.

[AnonymBruker]

Problemet er at samboeren min er VELDIG allergisk mot katter, så jeg det hadde skapt store problemer om jeg dro dit et par ganger i uka og kom hjem igjen, uten å skifte og styre i mellom... Huff.

TS

Hm, det var jo leit

Men hva med å sjekke ut om det finnes lokal "hundeluftering"? Dyrebeskyttelsen kan muligens henvise deg videre til riktig kontaktperson, så kan du for eksempel stille opp to ganger i uka for turer med en firbeint kamerat? Eventuelt melde deg opp som fosterhjem for hund? Da har du mulighet til å hjelpe en god sak, og du får selskapet du savner, selv om du kanskje ikke er økonomisk/tidsmessig klar for å binde deg til ansvar for hund de neste 15 årene akkurat nå?

Synes forøvrig det er veldig flott at dere tar hensyn til livssituasjon og dyrenes beste og venter til dere er sikre på at dere kan tilby alt et kjæledyr trenger resten av livet, selv om det er ensomt uten dyr nå

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen!

Jeg er rundt 30, i den alderen hvor de fleste har slike desperate ønsker om egne barn. Jeg er ikke i fornektelse, men jeg er en av de kvinnene som faktisk IKKE ønske meg egne barn (har forlovede og flere tantebarn, det holder). Jeg har elsket dyr hele livet og ville ha følt et STORT savn dersom jeg ikke hadde dyr, men fordi jeg ikke bruker tiden min på å Google barneklær og amming på nettet, så Googler jeg hundekurver, halsbånd og slikt... Men jeg kjenner også kvinner som har barn som er minst like "fjollete" som meg og kan sitte å Google på hunderaser i flere timer...

Jeg har kun ett dyr nå, men ikke en hund...så savnet etter en hund er gigantisk, og jeg får litt av de desperate "jeg må ha hund NÅ" tankene av og til, og i forbindelse med månedlige hormoner blir tankene ekstra sterke... Venninnen min tuller med meg og mobber barnløse meg litt for dette... Likevel, jeg er fortsatt ikke i fornektelse; jeg vil absolutt ikke ha barn (liker ikke en gang å passe tantebarna mine) men Oh my God som jeg ønsker meg en hundevalp!... Jeg blir også av og til veldig deppa, faktisk på gråten, av tanken på at jeg ikke kan ha hund nå (pga økonomi og noen andre omstendigheter). Klem til deg, TS!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen!

Jeg er rundt 30, i den alderen hvor de fleste har slike desperate ønsker om egne barn. Jeg er ikke i fornektelse, men jeg er en av de kvinnene som faktisk IKKE ønske meg egne barn (har forlovede og flere tantebarn, det holder). Jeg har elsket dyr hele livet og ville ha følt et STORT savn dersom jeg ikke hadde dyr, men fordi jeg ikke bruker tiden min på å Google barneklær og amming på nettet, så Googler jeg hundekurver, halsbånd og slikt... Men jeg kjenner også kvinner som har barn som er minst like "fjollete" som meg og kan sitte å Google på hunderaser i flere timer...

Jeg har kun ett dyr nå, men ikke en hund...så savnet etter en hund er gigantisk, og jeg får litt av de desperate "jeg må ha hund NÅ" tankene av og til, og i forbindelse med månedlige hormoner blir tankene ekstra sterke... Venninnen min tuller med meg og mobber barnløse meg litt for dette... Likevel, jeg er fortsatt ikke i fornektelse; jeg vil absolutt ikke ha barn (liker ikke en gang å passe tantebarna mine) men Oh my God som jeg ønsker meg en hundevalp!... Jeg blir også av og til veldig deppa, faktisk på gråten, av tanken på at jeg ikke kan ha hund nå (pga økonomi og noen andre omstendigheter). Klem til deg, TS!

åå, du har det akkurat som meg du. Bare at jeg er ti år yngre og ikke blir møtt med forståelse fra folk, som bare maser om at jeg ikke må binde meg. Når det er det eneste jeg vil...

Jeg er usikker på økonomi og hund, hvor mye som kreves, da jeg ikke har hatt hund alene før, kun med mindre foreldre. Hvor dyrt vil det være i måneden, etter alt nødvendig utstyr er kjøpt inn? For en middels stor hund, maks 20 kilo... Om du vet Jeg kunne gjort absolutt alt for å få en liten valp i hus...

[Leo]

Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, har hatt dyr så og si hele mitt liv og hadde garantert blitt deprimert av å ikke ha minst ett pelsdyr i huset! Vinteren for to år siden var jeg uten hund i drøyt to måneder og det var et enormt savn selv om jeg hadde en katt å trøste meg med.

Å leve sammen med noen som er allergisk mot pelsdyr vet jeg faktisk ikke om jeg hadde greid. Nå vet jeg jo selvfølgelig at det er noe man ikke kan noe for, at kjærlighetens veier er uransakelige og alt det der, men når den første lykkerusen hadde lagt seg, vet jeg ikke om jeg kunne ha gitt avkall på dyr fordi det er en så stor del av meg. Hadde jeg fått barn som var allergiske innbiller jeg meg at det hadde blitt noe helt annet.

Nå kommer jeg imidlertid aldri til å få barn og følgelig heller ingen allergikere. Etter at det ble helt sikkert, har jeg skaffet meg flere dyr. Noen vil kanskje si at dyrene er erstatning for barn, men det er nok bare delvis sant. Jeg har alltid ønsket meg flere og nå som jeg vet at jeg både har tid og råd til å ha bl.a. mer enn en hund i mange år fremover, så har jeg benyttet anledningen. Jeg vil imidlertid på ingen måte si at dyrene er barna mine, for det er de ikke og blir heller ikke behandlet som det, med de gir meg utrolig mye glede og fine opplevelser.

Ikke savner jeg barn heller og jeg har alltid foretrukket dyr fremfor barn, så kanskje er det like greit at jeg aldri får noen. Barn altså!

[Gjest Survival]

Ja det er normalt! Hvis man har dyr fordi man selv ønsker dyr og har hjerte for dyr, vil jeg tro at man føler seg totalt deppa og ensom når man ikke har dyr rundt seg. Sånn føler jeg det med en gang jeg ikke har hunden min rundt meg. Går og leter etter noe å gjøre selv om at jeg har gjort alt. Føler meg ensom og savner henne noe sinnssykt. Blir like glad for å se henne som hun blir for å se meg!

Jeg hadde aldri klart meg uten dyr.

[Aurora M.]

Siden det er bevist at kjæledyr kan motvirke (og i noen tilfeller kurere!) depresjon, så er det vel ikke så rart om det kan virke motsatt slik at en som er vant til å ha dyr, blir deprimert uten?

Selv har jeg vært omgitt av dyr siden barndommen, men jeg hadde en periode i studietiden der jeg ikke muligheter til å ha noen. Det rare er at jeg ikke var bevisst på hva som manglet. D.v.s det var fine år og mye som skjedde, men det var en slags rar tomhet der.. Det var først når jeg fikk anledning til å ha katt igjen at jeg skjønte det fullt ut. Det var som en brikke falt på plass. Jeg tror noen bare er sånn..

Selv elsker jeg barn, og jeg har fått lov å oppleve å ha et, men h*n døde. Det vil jo for alltid være et savn, og ingenting kan erstatte det. Men på en måte er det jo en erstatning likevel, for jeg har mye omsorg å gi, og nå får jeg øse min omsorg over dyrene. Og det ser jeg ikke noe unormalt eller galt i i det hele tatt!

Selv om du ikke kan ha dyr akkurat nå TS, så håper jeg du finner en måte å få brukt denne fine siden av deg på!

[AnonymBruker]

åå, du har det akkurat som meg du. Bare at jeg er ti år yngre og ikke blir møtt med forståelse fra folk, som bare maser om at jeg ikke må binde meg. Når det er det eneste jeg vil...

Mens barn, det er greit, selv om de binder deg til du går i grava?

[Gjest Lille-pus]

Jeg må bare signere Leo og Aurora M. her.

Situasjonen er så lik Leo sin situasjon at det er nesten skremmende...

Oppvokst med dyr, og "alltid" hatt kjæledyr med unntak av en periode på 3 år tidlig i mitt yrkesaktive liv hvor jeg ukependlet.

Før mine nåværende tre kom til meg så hadde jeg en periode på rundt et halvt års tid hvor jeg hver eneste dag savnet min elskede katt som hadde fått et nytt hjem grunnet flytteavstanden. Til slutt orket jeg ikke savnet lenger og tok en telefon til min nye, nærmeste frivillige dyrevern-organisasjon.

Jeg har hørt trusler fra annen manns barn og deres nærmeste familie mht. påstått angivelig allergi (som av voksne mennesker ble besluttet å under ingen omstendigheter skulle undersøkes nærmere hos lege...

- det ble bare konstatert at kattene måtte avlives... )

Til slutt, og av andre beslektede årsaker, tok jeg med meg mine 3, og flyttet.

Nå er det oss 4, og jeg nekter enhver som er allergisk for katt adgang. Enhver håndtverker blir grundig utspurt mht. allergi mot katt før kontrakt eventuelt avtales

Edit: Pusset tekst

Endret 2. november 2011 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Mens barn, det er greit, selv om de binder deg til du går i grava?

Har ikke sagt at jeg vil ha barn, det er uaktuelt før jeg er ferdigutdannet, dvs. om minimum fire-fem år...

TS

[Roo]

Dette er nok veldig normalt, særlig om man er vokst opp med, og er vant til å ha dyr rundt seg.

Hva med allergivennlige dyr? En skilpadde? Et akvarie? En tarantella? Eller fugl? Det er jo ikke sikkert han reagerer på fjær selv om han ikke tåler pels

[Jente_i_utlandet]

Jeg er veldig veldig allergisk for alle dyr. Og ironisk nok så er jeg en person som elsker dyr mest av ALT (jeg er snart 29 år og vil heller ikke ha barn!). Jeg hadde også blitt deppa uten dyr, for omsorgsbehov har man uansett...

Jeg hadde katt i ca 4 år, hadde katten i sengen fordi jeg elsket den så mye, jeg hadde minst 30% nedsatt lungekapasitet de årene, men det var VERDT det!

Nå har jeg ett marsvin (hårløst marsvin), klør mye av det, og nyser 20+ ganger daglig, men jeg elsker marsvinet mitt så mye at det er uaktuelt å ikke ha det.

Jeg har sannsynligvis utviklet astma også, våkner ofte på natten av at jeg har skumle pusteproblemer... MEN likevel, vil heller være kronisk syk enn å ikke ha dyr (så lenge jeg ikke blir dødlig syk)! Så "Lille-pus"...du trenger ikke å avskrive enhver allergiker som et potensielt familiemedlem, for enkelte allergikere er villige til å ofre f.eks 30% lungekapasitet for å ha dyr...

Kjæresten min har nylig skaffet seg en dachshund valp, jeg klør masse av den, men elsker den. Og personlig drømmer jeg om en chihuahua eller kinesisk nakenhund som bare er "min" også...

Mitt tips til deg TS, er å skaffe deg et lite dyr f.eks et marsvin (se på Finn.no), det er bedre hvis du ikke har råd/plass til hund nå...

[Dragonfly84]

Jaa, jeg savner å ha hund, hest og katt! Nå er jeg ikke frisk nok til å ha verken hund eller hest, og samboeren er allergisk mot katt. Jeg savner det så utrolig mye!! Jeg ser for meg hundesnuter, logrende haler, bamseklemmer, hundelek, prustende muler, knirkende stigbøylereimer, lange skogsturer, sprangstevner... Jeg håper det kan bli en hund neste år i hvert fall! Men hest blir lenge til... Uff, kan ikke tenke for mye på det, nei.