Jeg får ikke til noe som helst...

[AnonymBruker]

Jeg er for tiden student, og har nettopp begynt på et nytt studium. Jeg føler ingen motivasjon, føler at det er et strev å få frem bøkene. Dette til tross for at jeg synes stoffet er utrolig spennende og interessant. Jeg føler at jeg ikke har noen grunn til å stå opp om morgenen, og det blir gjerne til at jeg sover til 14:00, står opp, og ikke får gjort noe. Sitter bare usminket ved kjøkkenbordet og prøver å gjøre noe fornuftig... Føler meg nesten deprimert, etter å ha hatt det slik i noen måneder. I neste semester har jeg fått meg en hund, og har dermed en grunn til å stå opp, og er nødt til å være borte ei stund i løpet av dagen for å venne den til å være alene. Dette vil nok føre til at jeg kanskje får gjort mer, når jeg først har en grunn til å stå opp hver dag. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette semesteret, da jeg er livredd for å stryke i alle fag, og at alt skal bli bortkastet... Vi har ikke noe obligatorisk oppmøte på skolen, og jeg har ikke konsentrasjon til å være på forelesninger, i tillegg til at jeg har litt sosial angst og sliter med å ta buss alene. Er derfor ikke på campus heller om dagen... Huff.

Har noen et tips til meg? Noen som har det slik som meg med studiene sine og hverdagen sin? Jeg trenger litt hjelp til å forstå hva jeg bør gjøre...

[AnonymBruker]

Det som hjelper meg er å bare bestemme meg for å komme meg på forelesning, selv om det ikke er obligatorisk. Og prøve å følge med. Da får jeg med meg noe mer enn om jeg bare sitter og leser. Jeg gjør mye notater. Det hjelper for å holde konsentrasjonen og når jeg skal lese senere. Hvis jeg begynner å tenke om jeg har lyst eller orker å dra på forelesning blir det bare til at jeg ikke gjør det. Slutt å tenke, bare gjør det er mitt tips.

Jeg ville tatt en tur til fastlegen og pratet om dette, eller i det minste tatt en prat med sosiallærer på skolen. Det høres ut som du sliter mer enn du tenker du gjør selv, og det kan hjelpe å prate med noen.

Hilsen ei som sliter selv, og har slitt mye mer og fått hjelp...

Jeg er sikker på at du vil klare det, bare ikke gi opp. Lykke til

[Gjest D_flatmajor]

Du er ikke alene om dette problemet. Det er ikke lett når man føler at man har kasta bort et helt semester. Men ikke gi deg nå, du kan fortsatt rekke å jobbe en del frem til eksamen.

Jeg råder deg til å ta kontakt med studenthelsetjenesten der du bor. Mange steder har de tilbud til studenter som sliter med nettopp slike ting.

Jeg ville råda deg til å prøve å dra på campus. Ordne deg, kom deg ut av huset, dra og sett deg og les. Du trenger ikke å være der lenge i begynnelsen. Da får du gjort noe, og dagen virker ikke så meningsløs.

Det er lett å skjule at man har problemer når man er student og ikke må på forelesning. Du skjønner sikkert at det er å utsette et problem du må konfrontere før eller siden uansett, siden du ikke er student for alltid. Dessuten høres det ikke ut som du trives med situasjonen heller.

Prøv å kom deg inn i en rutine. Jeg tror motivasjonen vil komme når du har fått litt rammer rundt lesingen din.

Lykke til.

[Burn]

Det høres ut som du sliter med utbrenthet. Jeg vil anbefale deg å ta en titt på følgelnde link om utbrenthet. Mulig det ikke er dét det er snakk om, men jeg har sett mye av de samme symptomene tidligere hos andre som har slitt med utbrenthet, og konkluderer derfor på bakgrunn av dette. Les på denne siden for å finne ut av ting, og få veiledning til hvordan du kan komme ut av den onde sikelen. Det er overhodet ikke lett, men jeg synes du har tatt et stort steg allerede ved å vedkjenne symptomene.

[Gjest shirelle]

Jeg har det litt likt. Det suger!

Klarer ikke sitte å lese på skolen, for jeg blir sykt stressa av det. Pga "sosial angst" (ikke noen diagnose jeg har, men kjenner meg igjen i det hvertfall). Så jeg MÅ lese hjemme, og det er så lett å ikke gjøre det når man er hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg var på samme måte som student. Visste seg at jeg hadde udiagnosert depresjon.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen Nesten uansett hvilken situasjon man er i, hjelper det å vite at man ikke er alene om det! Ang. utbrenthet så tror jeg nok ikke det kan være slik i mitt tilfelle, da jeg ikke har drevet "rovdrift" som det står, eller gjort noe som kunne fått meg utbrent. Det måtte i så fall være stresset jeg har gått og kjent på de siste årene, ikke at jeg har gjort så mye hver dag. Jeg har nemlig slitt med dette i årevis, mer eller mindre. Noe av det verste er kanskje søvnen, da jeg sover halve døgnet. Jeg drømmer enormt mye, sover ekstremt tungt, og klarer ikke skille på hva som er drøm og hva som er virkelighet om jeg våkner. Utrolig slitsomt, dette. Har hodepine konstant, er i dårlig humør, og føler meg ubrukelig. Vil bare bli ferdig med dette semesteret, late som dette halvåret aldri har eksisitert, og komme meg på rett kjøl til neste semester... Spørs om det blir noe bedre da. Det hjelper ikke noe særlig på stresset når jeg vet at omtrent halvparten stryker på eksamen i ett av mine fag...

TS

[Momseguri]

Jeg hadde det helt likt de første årene jeg studerte. I ettertid ser jo at jeg var deprimert, selv om jeg overhodet ikke trodde det da. Jeg skulle ønske jeg hadde gått til legen og fått hjelp, for det tok lang tid å komme ut av det selv, og jeg ligger langt etter i utdanningen min pga. dette. Så jeg anbefaler ihvertfall å gå til legen! Depresjon er alvorlig, og den tilstanden du er i nå er absolutt en gyldig grunn for legetime.

Ellers var det dette som hjalp meg:

Tving deg selv til å gå på forelesninger, og ta notater. Hadde sosial angst jeg også, så jeg grudde meg veldig men det blir faktisk lettere og lettere! Vi hadde også seminarer, som jeg syntes var helt forferdelige pga. det sosiale, men hvis du tør bør du absolutt gå på dem. Jeg er sånn at jeg er mest nervøs når jeg ikke vet hvordan rommet ser ut, hvor jeg skal sitte, når jeg skal snakke og sånne "tekniske" ting, men etter ett par ganger på seminar gikk den frykten over og nå syns jeg seminarene er veldig nyttige, og til og med litt gøye! Men det kommer altså av at jeg går på dem hver gang (bare unntak ved feber o.l) og blir tryggere og tryggere for hver gang.

Det viktigste for meg var å komme meg ut av huset hver dag. Jeg kunne lett sitte i sofaen i to uker i strekk, nesten ikke dusje og ihvertfall ikke rydde eller studere. Men hvis du må ut av huset må du liksom stelle deg først. Det høres banalt ut (og er litt flaut) men det hjalp meg veldig at jeg faktisk måtte dusje og ta på meg rene klær

Hvis du har en vennine du kan møte for å drikke kaffe, spise lunsj eller noe sånt, er det også kjempelurt. Kom deg ut, snakk med noen, prøv å bli trygg på universitet, sjekk ut hvordan lesesalene er og prøv å sitte der for å lese, og ta kontakt med legen din.

Lykke til

[Momseguri]

Noe av det verste er kanskje søvnen, da jeg sover halve døgnet. Jeg drømmer enormt mye, sover ekstremt tungt, og klarer ikke skille på hva som er drøm og hva som er virkelighet om jeg våkner.

Er du sikker på at du ikke er meg fra 2008?? Dette med drøm/virkelighet hadde jeg glemt, men akkurat slik hadde jeg det også! Utrolig sært å tenke på det nå

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt de første årene jeg studerte. I ettertid ser jo at jeg var deprimert, selv om jeg overhodet ikke trodde det da. Jeg skulle ønske jeg hadde gått til legen og fått hjelp, for det tok lang tid å komme ut av det selv, og jeg ligger langt etter i utdanningen min pga. dette. Så jeg anbefaler ihvertfall å gå til legen! Depresjon er alvorlig, og den tilstanden du er i nå er absolutt en gyldig grunn for legetime.

Ellers var det dette som hjalp meg:

Tving deg selv til å gå på forelesninger, og ta notater. Hadde sosial angst jeg også, så jeg grudde meg veldig men det blir faktisk lettere og lettere! Vi hadde også seminarer, som jeg syntes var helt forferdelige pga. det sosiale, men hvis du tør bør du absolutt gå på dem. Jeg er sånn at jeg er mest nervøs når jeg ikke vet hvordan rommet ser ut, hvor jeg skal sitte, når jeg skal snakke og sånne "tekniske" ting, men etter ett par ganger på seminar gikk den frykten over og nå syns jeg seminarene er veldig nyttige, og til og med litt gøye! Men det kommer altså av at jeg går på dem hver gang (bare unntak ved feber o.l) og blir tryggere og tryggere for hver gang.

Det viktigste for meg var å komme meg ut av huset hver dag. Jeg kunne lett sitte i sofaen i to uker i strekk, nesten ikke dusje og ihvertfall ikke rydde eller studere. Men hvis du må ut av huset må du liksom stelle deg først. Det høres banalt ut (og er litt flaut) men det hjalp meg veldig at jeg faktisk måtte dusje og ta på meg rene klær

Hvis du har en vennine du kan møte for å drikke kaffe, spise lunsj eller noe sånt, er det også kjempelurt. Kom deg ut, snakk med noen, prøv å bli trygg på universitet, sjekk ut hvordan lesesalene er og prøv å sitte der for å lese, og ta kontakt med legen din.

Lykke til

Tusen takk for svaret ditt Jeg tenker på akkurat de samme tingene før jeg skal et sted, når det kommer til planlegging. Jeg ser for meg at jeg går på bussen, hvilke folk som er der, hvor de sitter/står og hvordan jeg skal plassere meg i bussen. Så ser jeg for meg resten av dagen. Hvor jeg skal sitte i salen, hvordan jeg skal plassere tingene mine foran meg, alt mulig. Jeg blir stressa om det ikke blir slik jeg har sett for meg, om den plassen jeg har planlagt å sitte på er opptatt for eksempel. All denne planleggingen og analysering av alt jeg gjør, sliter meg ut. Om noen ser på meg tenker jeg på hva de tenker, jeg lurer på hva andre tenker om meg hele tiden. Om de ser på meg at jeg sliter med dette, og om de pirker på hvordan jeg ser ut etc. Dette til tross for at jeg kun får komplimenter hva utseende angår. Jeg er bare så vanvittig streng med meg selv. Jeg er sikker på at jeg bruker ti ganger så mye energi som de fleste andre når det kommer til helt vanlige ting. Dette gjør det så mye lettere å bare bli hjemme, hvor jeg kan være meg selv hundre prosent, og kan gjøre hva jeg vil. Hvor jeg slipper å tenke på hvordan jeg ser ut i den og den vinkelen, hvor jeg skal, hvem som er rundt meg. Og dette gjør det vanskelig å komme seg til legen også, for å ta opp problemet... Har tidligere hatt diagnosen middels depresjon, samt sosial angst. Men dette er lenge siden. På mange måter har jeg det bedre nå enn på flere år, men det er fortsatt så vanskelig alt sammen... Og alt jeg vil er å være en vanlig student.

Hvordan ble du kvitt problemene med drømmer, Momseguri? Forsvant det av seg selv?

[AnonymBruker]

Var forresten TS som skrev det over!

[Momseguri]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, selv om jeg (heldigvis) ikke har det sånn nå lengre. For meg hjalp det for det første å se på samboeren min, han bryr seg ikke om hva andre syns i det hele tatt, og jeg prøvde liksom å herme etter ham I tilegg så prøvde jeg å tenke på hva jeg selv legger merke til og tenker om andre mennesker, og det er jo nesten ingenting! Jeg aner for eksempel ikke hvordan hun som satt forsiden av meg på bussen i dag ser ut, og jeg tror ikke hun husker noe om meg heller. Når jeg innså at folk faktisk ikke bryr seg så mye om meg som jeg tror ble det mye lettere.

Husker forresten at typen min nevnte at jeg kanskje var deprimert en gang, og jeg blånektet. Jeg var jo ikke lei meg, jeg gråt ikke hele tiden og jeg trodde livet mitt var slik det skulle være. Men det var jo ikke det. Nå ser jeg tydelig at han hadde rett, og som jeg har sagt tidligere skulle jeg inderlig ønske at jeg hadde gått til legen eller til studentpsykologen og fått hjelp da. Dette er hardt å komme seg ut av alene.

Det med drømmene tror jeg kommer av at man sover for mye. For meg gikk det i hvert fall over når jeg begynte å stå opp til vetige tider, og sove i under 16 timer i døgnet. Prøv å stå opp f.eks klokken 9 hver dag, og gå ut. Prøv å være ute av huset i ihvertfall noen timer hver dag.

For meg hjelper det å tenke at jeg faktisk skal utfordre meg selv litt, da føler jeg meg liksom litt tøff Og det gjelder selv om utfordringen bare er å ta bussen. Jo mer, og jo oftere (!), du gjør noe jo lettere blir det

[AnonymBruker]

Nå har jeg heldigvis ikke sosial angst, så jeg kan ikke forstå helt hvordan dere har det. Men, jeg skjønner ikke helt at det skal være utfordrende å sitte på campus og lese. På lesesalen sitter man jo i fullstendig stillhet, og ingen bryr seg jo om hvem som sitter ved siden av en.

Om ikke annet kan dere jo tenke litt på dette. Jeg kan med hånden på hjertet si at gjennom 3 år på bachelor, hvor jeg ikke hadde fast lesesalsplass, husker jeg ikke et eneste ansikt fra lesesalen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på lignende måte helt til at jeg fant ut at det selvfølgelig ikke fungerer i lengden.

Det viktigste du kan gjøre er faktisk at du står opp, kler på deg ordentlige klær og ordner deg som om du skulle ha gått ut av huset. Ikke jogge-bukse og t-skjorte, ikke bustete hår. Da er det plutselig så vanskelig å komme igang. Det er som om klærne legger opp til en latmannsdag og man blir ikke produktiv.

I tillegg, sett opp en ukesplan der du planlegger at mandag fra 10-12 skal du lese dette faget, så 13-16 et annet osv. Ikke sett opp kapittel for kapittel, men kun hvor lang tid.

Igjen, det høres kanskje dumt ut, men det med klærne og ordne meg om morgenen hadde veldig mye å si for meg og min produktivitet.

[AnonymBruker]

TS her, igjen. Dagene blir bare verre og verre føler jeg. Nå synes jeg ikke at noe som helst er morsomt engang, og det frister ikke å gjøre noe som jeg i utgangspunktet elsker å gjøre. Livet er surt enkelte ganger, gitt...

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen.

Mitt råd er å tvinge seg selv opp på forelesning hver eneste dag! Jeg har selv slitt med noe som minner om sosial angst (føler meg ensom, redd for hvem jeg skal sitte med, redd for gruppediskusjoner, redd i pausen, redd for å gå i kantinen osv). Jeg har i tillegg et søvnmønster som ikke ligner grisen. Ekstremt b-menneske, sover til langt på ettermiddagen og gjerne 12-14 timer.

De dagene jeg ikke er på campus føler jeg meg crap. Dette året har vi få forelesninger og jeg merker stor forskjell på de dagene jeg er der og de dagene jeg ikke er der.

Sover lenge, blir sløv og tiltaksløs. Null energi, sitter bare på pc-en dagen lang og koper. Spiser usunn mat osv.

De dagene jeg drar der derimot: Selv om morgenen er hard (sover 4-6 timer maks pga klarer ikke sovne før langt over midnatt) føler jeg meg bedre de dagene enn når jeg sover hele dagen. Sminker meg og kler meg fint, det hjelper! Også trener jeg, det gir meg masse energi. De dagene jeg ikke er på campus trener jeg ikke... Å komme seg opp der, på forelesningen, snakke med folk på gruppen, føle meg litt stasha opp, spise sunn mat osv hjelper.

Dette semesteret har jeg vært på hver eneste forelesning og det er jeg stolt over

Så oppsummert: Tving deg opp på campus, jeg kan nesten garantere at det livner deg opp litt. Samt, ikke gi opp! Du har tid før eksamen, tror du klarer de om du står på

Ser ikke bortfra at du trenger noen profesjonelle å snakke med, men jeg har erfart at inaktivitet avler latskap og passivitet. Man må forsøke å komme ut av sirkelen og finne energien.

[AnonymBruker]

Ser at mange andre har kommet med gode, oppmuntrende svar, derfor kommer jeg med et annet råd:

Husk, på forelesningene tar foreleserne opp det DE mener er viktig. Og, når du hører de snakke om det, blir det enklere å lese det etterpå.

[AnonymBruker]

Sliter med det samme selv, er førsteårsstudent. Jeg vurderer nå å trekke meg fra en eksamen og ta de to andre. Motivasjonen for noe jeg egentlig brenner for er ikke der.. Jeg går til psykolog og blir behandlet, sliter med sosialangst, panikkangst og sykdoms-/dødsangst, som påvirker hverdagen min. Jeg er blitt bedre, men sliter fortsatt med t-baner og er mye sliten. Det som har hjulpet meg er å stå opp til fast tidspunkt hver eneste dag, selv om jeg var sent oppe dagen før, jeg står opp mellom 7-9, vanligvis 8. Det hjelper noe. Jeg prøver også å tvinge meg selv til å delta og får hvertfall stått på 2 eksamener i år og den siste får jeg lese til til neste år. Søk hjelp!