Om playstation og å være stemor

[Gjest Anonymous]

Grrr... Er litt frustrert nå, så må få ut litt sinne.

Min stesønn på 7 har lenge snakket om at han ønsket seg et nytt Playstation-spill. Spillet er merket med 16-årsgrense, og inneholder mye vold. Selv om jeg egentlig ikke har noe jeg skulle sagt, har jeg uttalt meg ganske klart om hva jeg syns om dette til pappaen. Pappaen var enig, og skulle ta dette opp med barnets mor.

Her en dag kom likevel gutten hjem med akkurat dette spillet, som han hadde fått av mor. Pappaen hadde ikke rukket å ta det opp med henne, og han trakk bare på skuldrene av det hele... Grrrrr... jeg blir bare så ufattelig sint!! Selv om jeg vet at gutten neppe tar sin død av et slikt spill, irriterer det meg noe voldsomt når mor tar en så soleklar feil avgjørelse.. og årsaken til at det irritererer meg, er selvsagt at jeg ikke har en tøddel jeg skulle sagt. Det er jo ikke mitt barn.. ikke min barneoppdragelse... ikke mittt ansvar...

Det er nesten komisk, for både mor og far er svært bevisst på at gutten ikke skal se sterke scener på TV, og skrur over på annen kanal hver gang det kommer klining eller seksuelle antydninger.... Hallo?? Hva er da logikken i å kjøpe et spill til ham som er beregnet på store ungdommer/voksne??

Jeg blir sprø av å bry meg om et barn som jeg ikke får ta ordentlig del i... !! Det som skjer nå er jo GALT! Men hva må jeg gjøre? Jo, sitte og se på.

Dette er kanskje bare en fillesak, men i stunder som dette får jeg lyst til å gå min vei. Det er jo nå jeg virkelig får kjenne på hvordan det er å skulle ha liksomansvar for en gutt som ikke er min, og som aldri vil bli min!

[Gjest agurk]

Og derfor har stefar her i huset akkurat like mye å si som de andre foreldrene!

[Gjest Poirot]

Skjønner godt din frustrasjon, jeg har samme syn på deg mht slike spill. Jeg synes uansett at voskne mennesker kan bestemme litt over hva som skjer i eget hus og formidling av egne verdier, uten at man av den grunn skal kalle det barneoppdragelse. Om han kom hjem med en pornofilm, hadde du da også vært avskåret fra å si ifra?

[Fakse]

Det er ingenting som hindrer dere i å nekte barnet å spille dette spillet hjemme hos dere. Hvordan mor gjør det hjemme hos deg har dere ikke noen mulighet til å påvirke, men kanskje det vil være en tankevekker for henne?

[Livets datter]

Det er jo ikke mitt barn.. ikke min barneoppdragelse... ikke mittt ansvar...

Men det er vel ditt hjem?

[Suppoline]

Jeg er stemamma, og her er det ett sett regler å forholde seg til, ett sett regler hos mamman og null regler hos bestemor, forvirrende for barnet? JA! :o

Men hva gjør vi da? Skal vi stilltiende godta at når barnet får lov hjemme hos mammen så skal det gjøres likt her når det strider imot våre meninger om oppdragelser av barn? Dette er kjempevanskelig, men måten vi gjør det på er å forklare, forklare og atter forklare hvorfor det er slik hos oss og at vi mener det bare godt. Her i huset må alle barn følge de samme regler, ingen forskjell på stebarn, egne barn eller nabobarn, tror man vinner mye på det i lengden. Du må prate med mannen din nok en gang, få han til å ta en prat med gutten sin og forklare han at dere vil han bare godt og at en aldersgrense på et voldsspill er faktisk en grense dere ikke har valgt men som er bestemt av loven nettopp fordi det ikke egner seg for barn på 7år. Jeg skjønner deg kjempegodt, du har lov å være frustrert, det følelsen har jeg hatt mange tusen ganger. Men stå på ditt, du, er fornuftig som ikke bifaller det spillet i deres hjem. Her hadde vi for en stund siden "kampen-om-å-få-se-RingenesHerre2", vi sa nei gjentatte ganger. Ei tid etter ringte telefonen og en blid stemme sa:"Gjett hva jeg har gjort i helgen? Jo jeg har sett Ringenes Herre 8 ganger på rad, jeg har fått filmen på dvd"

[Gjest Turi]

Her i huset får min stesønn ikke ta med sånne spill. Det er pappan og mine regler som gjelder i vårt hus. Det samme gjelder videoer/DVDer etc.

Om moren kjøper de til ham/godkjenner de, får han ha dem hos henne. Han har alltid hatt det slik og syns ikke det er rart.

Men stort sett er vi enige alle tre da....

Forøvrig er jeg også en "ikke fullverdig" forelder når det gjelder barneoppdragelse, jeg påvirker gjennom pappaen. Men sånn sett må alle finne systemer som passer for dem. Om pappaen og jeg ble enige om noe, og han "glemte" å fortelle om det til bio.mor, ville ikke det være en grunn til at guttungen skulle få gjøre som han ville....

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar! Det er godt å høre at jeg ikke er helt på jordet, verken når det gjelder frykt for voldelige spill eller stemorsfrustrasjoner...

Dere har selvfølgelig helt rett: Jeg kan være med på å sette regler for mitt eget hjem... Sånn sett er kanskje ikke problemet at jeg er uenig med mor, men at far ikke tar dette så alvorlig som jeg gjør. Han sier bare at ”Når gutten først har fått det, og syns det er artig, må han få lov til å spille det”.. Dessuten er han nok redd for å bli oppfattet som den kjipe forelderen.. (klassisk ved delt foreldreansvar!?). Uenighet om barneoppdragelse er sikkert også en kjent problemstilling i alle familier, men det blir ekstra frustrerende når den ene parten har så mye mer han skulle ha sagt..

Jeg føler jeg må akseptere det nå, men kjenner at det føles som å svelge en elefant! Og slike blir det nok mange av framover! Jeg syns det er godt å høre at det er andre steforeldre som føler det på samme måte, men samtidig kjenner jeg at jeg blir redd... Jeg vet ikke om jeg takler å skulle svelge elefant på elefant... Jeg som er en person som helst vil ha ting nøyaktig på min måte... Jeg som har meninger om alt! Er jeg i stand til å stå på sidelinjen på denne måten?

Kanskje klarer jeg det i forhold til hans sønn, siden det egentlig ikke er mitt ansvar å sørge for at gutten ikke blir narkoman eller voldsforbryter... men hva når vi får felles barn? Hvilke regler skal de følge? Jeg er helt enig med den som skrev at de samme reglene bør gjelde for alle, men det blir jo helt håpløst om vi plutselig en dag sitter der med en liten baby, og så PANG skal inndra alle spill og lage nye regler for hans sønn... Det blir liksom feil uansett...

[Snorkie]

Jeg vet på mange måter hvordan du har det. Er selv stemor til ei jente på 7, og regel/grensesetting mellom vårt hjem og mor/stefars hjem er en stor utfordring. Vi har ansvaret 50% av tiden, og har laget et sett med regler som gjelder hjemme hos oss. Allikevel kommer man stadig opp i situasjoner hvor det er viktig å kommunisere med det andre "foreldresettet". I vårt tilefelle er situasjonen slik at forholdet mellom oss 4 voksne er bra, men når det kommer til oppdragelse og regelsetting oppstår konfliktene. I dette tilfellet virker det som moren er redd for at det skal være "morsommere" hos pappa, og vi har mottatt en rekke formaninger som: "Kan dere ikke la være å gjøre så mye i helgene, for da blir det så kjedelig her", "Sørg for å ha henne hele dagen i SFO, så hun ikke får kortere dager hos dere" etc. I tillegg har hun få regler å forholde seg til hos moren, mens vi har våre faste regler som gjelder her hjemme (lekser først, leggetid osv). Ergo er det strengere å være hos oss. Vi har også en felles datter, og her gjelder det like regler for begge to (selvsagt i forhold til alderen da- det er jo 6 år mellom dem ).

I deres tilfelle hadde jeg nok vært konsekvent og gått for at gutten ikke fikk spille spillet hos dere. Våg å ta støyten for at det da er mamma som er kulest (kanskje det er intensjonen hennes). Jeg tror at barn har godt av å ha et regelsett å forholde seg til, og det optimale er jo at reglene er de samme hos både mor og far. Enkelte ganger lar det seg ikke gjøre (som i vårt tilfelle), og da er det viktig å ikke gi opp, men prøv å overbevise den andre parten om at regler ikke nødvendigvis er et onde som gjør at man blir ukul, men retningslinjer for hvordan barnet skal lære å forholde seg til omgivelsene.

Uansett; som stemor blir du nok nødt til å finne deg i å svelge både elefanter og kameler. Det viktigste er at du og pappan er enige om at dere bestmmer sammen og likestilt i deres hus, men i forhold til mamma'n så vil det nok dukke opp uoverensstemmelser underveis. Og disse kan nok ikke alltid pappa'n vinne gjennom heller.

Min siste kamel som ble svelget var da 7 åringen kom med rosa hår (permanent farge) i halve håret (nedre del). Vi var selvfølgelig ikke konfrontert, og hadde situasjonen vært reversert (hvis vi hadde gjort noe sånt) hadde det blitt huskestue!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

hei! Ville bare si at vi er flere! ER også stemor for en gutt på 6 år, delt omsorg mellom mor og far, men 60% hos oss. Ikke lett i det hele tatt å finne sin rolle som oppdrager. HVor mye skal man innvolvere seg? Hos oss er heldigvis samboeren min enig med meg i at vi bør ha like mye vi skulle sagt begge to - men når det kommer til praksis så føler jeg ikke at det fungerer så bra alltid. Gutten er vant til at det er faren som ordner opp og bestemmer. Men, føler at vi er på rett kjør iallfall. Har nå også fått et felles barn - og jeg føler at det er kjempeviktig at de samme reglene gjelder for begge - og at begge ser på oss som likeverdige omsorgspersoner og oppdragere. Men igjen, det er lettere i teori enn i praksis!

Jeg har i allfall funnet ut at ingenting blir bedre om vi ikke stadig tar det opp til diskusjon. Så mitt råd til deg er å snakke mye med samboeren din om hvordan du vil ha det i ditt hjem, hvilken rolle du ønsker å ha overfor stesønnen din osv.

Og det 18-årsspillet synes jeg ikke du skal godta at ungen bruker når han er til dere. Synes du har rett til å bestemme det jeg....Ikke sunt å svelge så mange kameler heller vet du

Hos oss er det også slik at gutten kommer strålende hjem fra sin mor og forteller om alle kule dataspill og TV-kanaler han får holde på med og se på når han er hos henne....Rart - igrunnen trodde jeg at mødre generelt var mer restriktive til hva ungene får holde på med av slike ting

Lykke til videre som stemor da....

[Gjest sexysadie]

Nå er d opp til eg og mannen din hva som spilles på maskinen da....

[Gjest Anonymous]

Takk folkens... Jeg vet at mange mener vi stemødre ikke har rett til å klage, siden vi har gått inn i situasjonen med åpne øyne. Jeg innser at jeg har valgt min situasjon selv, men jeg merker stadig oftere at jeg føler meg alene og usikker om den rollen jeg er i, og at jeg har behov for både å blåse ut frustrasjon, klage litt, forhøre meg om hvordan andre løser tilsvarende situasjon, og få støtte fra andre som vet hvordan jeg har det... Verken vennene mine eller familien min er helt rette fora, siden de i utgangspunktet synes jeg har vært litt dum som har involvert meg med en mann med barn.. og det har jeg kanskje også.. men jeg elsker mannen, og selvsagt har jeg også blitt veldig glad i sønnen hans.

Jeg VIL så gjerne vise verden at jeg takler dette... men i min iver etter å være den perfekte ”mor”, krasjlander jeg hver gang jeg føler jeg ikke strekker til, eller ikke slipper til, eller ikke teller like mye som de ordentlige foreldrene.. Faktisk har min lyst på barn økt enormt etter at jeg fikk denne familien, siden jeg lengter etter å føle at jeg ikke står på sidelinjen, men kan delta 100 % med både kjærlighet, rettledninger og meninger.

Noen burde skrive en bok om oss ;-) Nok å ta av!

..og når det gjelder dette spillet, så har jeg bestemt meg for å ta det opp med samboeren min en gang til. Kanskje bør vi bli litt mer bevisst på hvilke regler vi begge ønsker å ha, og på hvordan vi skal praktisere dem. Fram til nå har jeg tenkt at han må avklare alt sånt med ekskona, og at det er opp til han å praktisere reglene i forhold til sønnen, men det blir jo feil... Jeg er jo her jeg og! Hvis jeg ikke ønsker å stå på sidelinjen, får jeg sørge for å sette spotlighten på meg selv :-)

[Gjest care]

Jeg skjønner frustrasjonen din GODT. Jeg er også stemor i helgene, jeg har mine prinsipper og jeg har tro på omsorgsfull grensesetting og konsekvenhet i forhold til de ting som er viktig. Av og til føler jeg meg som den onde stemor. Jeg har tenkt, skal jeg bry meg eller skal jeg la vær. Vel, jeg bryr meg og det resulterer i mange diskusjoner om oppdragelese. Men det er et viktig tema og det må drøftes. Jeg ser mer og mer viktigheten av at begge er enige i de overordende prinispper.

Lykke til :blunke:

[Ulrikke]

Jeg kjenner igjen deler av problemstillingen her, ja...

Er stemor til tre, og pappa'n har innimellom andre holdninger til filmer og spill enn det jeg har. Jeg prøver å ha den holdningen at det er han og mamma'n som bestemmer - men at jeg sier fra på tomannshånd til han hvis jeg synes ting er HELT på jordet. Det vil si NYE ting da, ting de har fått lov til fra før jeg kom inn i bildet holder jeg kjeft om... Selv om det innimellom hender at jeg sier at jeg overhodet ikke er enig i det... Hehe...

Hvis vi får barn sammen, så ser jeg jo at man BLIR påvirket av å ha storesøsken. Jeg kommer nok ikke til å kunne holde igjen så mye som jeg kanskje hadde ønsket - og som jeg hadde kunnet hvis barnet vi evt. får hadde vært det første. Men dette er jeg heldigvis klar over allerede, så vi skal vel få til en ordning...

[Gjest Anonymous]

Forstår at gutten bor hos dere og ikke hos mor. Da dere har satt grenser så vil jeg foreslå at dere sier at greit, det spillet får du bruke og ha hjemme hos mor.

Slik får dere tydeliggjort grenser både for mor og gutten.

Så lenge dre bor sammen så har du selvsagt noe du skulle ha sagt. Det er da hjemmet ditt.

Feilen mange steforeldre gjør i et forhold er at de vil prøve seg frem , få tillitt til barnet.Så går det så lang tid at den dagen de setter grenser blir det bråk.

Mine barn har stefar, men han har da hatt mere å si enn faren som er langt unna. Jeg kunne ikke levd med en som ikke deltok.Tror det blir feil i en slik fam. også. Ene parten blir "satt utfor" i veldig mange ting.

Desuten er det du og far som bestemmer der i huset.