Jenta mi er så sjenert

[Gjest ts]

Jenta mi er 4 år, og ganske så sjenert. Jeg merker ikke noe til dette hjemme selvfølgelig, der er hun høylytt så det holder av og til sånn som barn flest. Hun er også veldig pratsom med de hun kjenner godt. Men hun låser seg helt når noen hun ikke kjenner prøver å kommunisere med henne. For ikke lenge siden var vi på 4-års kontroll på helsestasjonen, og da sa hun ikke et eneste ord. Hun torde heller ikke å veie seg og måle høyden med helsesøster til stede, men da hun gikk ut av rommet så fikk jeg gjøre det.

Jeg har også meldt henne på ballettskolen her vi bor, for hun liker godt å danse her hjemme. Men på ballettskolen står hun bom stille, og ofte går hun ut ifra timen fordi hun ikke vil at de andre skal se på henne.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i henne, jeg var akkurat sånn da jeg var liten. Hos meg varte dette til langt opp i skolealder, og gjorde at jeg ikke torde å gjøre mye som jeg hadde lyst til. Jeg ville f eks spille fotball, men var for sjenert til å løpe etter ballen. Jeg vokste litt av sjenertheten av meg etter hvert, men fortsatt kan jeg synes at det er vanskelig å kommunisere med visse personer.

Selv om jeg vet hvordan hun har det, og kjenner meg igjen i henne, så synes jeg det er vanskelig å vite hvordan jeg skal hjelpe henne. Jeg er litt småfrustrert fordi jeg håpet at hun ikke ville arve denne delen av meg (søstra hennes har ikke arvet det heldigvis), og fordi jeg har slitt mye opp gjennom som følge av at jeg er sjenert. Nå er det ikke sikkert at hun kommer til å slite så veldig da, men jeg er bekymra for henne likevel. Jeg ønsker å kunne hjelpe henne til å bli mindre sjenert, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette. Hun går i barnehage, og møter en del familie og venner av meg og faren ellers, så hun får sosial trening.

Noen som har tips til hva jeg kan gjøre??

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe spesielle tips annet enn å si at du må for all del ikke prøve å ¨tvinge¨ til å være mer utadvent. Du kan fint oppfordre henne til å ta initiativ med andre hvis det er noen hun vil bli kjent med men ikke helt tør, men har lyst.

Jeg var også sjenert da jeg var liten og kan kjenne meg igjen i det å ikke helt tørre å være den første til å ta initiativ. Men pappa prøvde å tvinge meg til å ta kontakt og fikk meg til å føle at det var noe feil med meg, det var ikke helt heldig for selvtillitten min.

For det er jo absolutt ikke noe galt i å være sjenert, det er en del av personligheten hennes.. Selvfølgelig kan hun forandre personlighet etter hvert med åra, er mange som har gått fra å være sjenert i barneårene til å bli utadvent når de blir eldre.. Men du bør ikke tvinge henne til noe. Men siden du spurte om hvordan du skal forholde deg til det så tror jeg ikke du kommer til å gjøre det heller

[AnonymBruker]

For det er jo absolutt ikke noe galt i å være sjenert, det er en del av personligheten hennes..

Jeg har litt motsatt erfaring enn deg. Det du skriver her var nettopp det foreldrene mine sa også. Dermed gjorde de ingenting for å hjelpe meg, og jeg forble den "stumme" og det ble verre og verre. Jeg hadde en slags sosial fobi, og turte ikke snakke blant folk jeg ikke var 100% trygg på (familie og heeelt nære venner).

Eller. Når jeg tenker meg om.. Faren min ønsket veldig at jeg skulle være "normal" og meldte meg på diverse fritidsaktiviteter. Og bare forlot meg der alene. Det var ingen god ide. Husker enda angsten.

Nå vet ikke ejg hvor stort problem dette er for jenta di, TS, da men du fikk iallefall mine tanker.

[AnonymBruker]

regner med du har gjort det, men du kan fortelle henne at det ikke er farlig og at hvis hun mestrer det, så er du stolt av henne. du kan lokker henne til å snakke på helsestasjonen, så kanskje det blir bedre. si hun skal få noe godt etterpå. for da har hun mestret det

[AnonymBruker]

http://www.une.edu.au/bcss/psychology/john-malouff/shyness.php

http://www.shakeyourshyness.com/parentingshychildren.htm

http://brage.bibsys.no/hibo/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_11779/1/Boldermo_S.pdf

Søk på sjenerthet hos barn eller lignende og du vil finne mye informasjon og også tips og råd til hvordan man kan håndtere dette. Jeg ville nok tatt kontakt med helsestasjonen og evt. fått veiledning av andre instanser dersom det oppleves som veldig hemmende for henne i hverdagen. Lykke til

[Gjest ts]

Takk for svar, og for interessante linker. Skal prøve ut noe av det som står der

[AnonymBruker]

Kommer med et par linker til.

Ei bok for barn (litt eldre enn jenta di men):

http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3051718

Her også (sikter seg også inn på litt eldre barn, men kan jo være grei å ha til senere, til foreldre:

http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5330007

[Gjest lærer]

Jeg tenker at det er viktig å jobbe med. Fint at dere jobber for å gi jenta et sosialt nettverk. Det er det aller beste dere kan gjøre. Og å være obs i nye situasjoner. F.eks når hun skal starte skolen. Ta kontakt m. noen fra klasselisten og avtal treff. Gjerne der dere er med. Slik at hun blir godt kjent m. et par jenter i klassen. Da har hun den tryggheten. Det samme kan en kanskje gjøre dersom hun skal starte på en aktivitet, bytte barnehage eller liknende. Ikke tving henne til ting, men pass på å ikke skån henne fra alt. Vær heller der som en støtt når hun trenger dere. Er hun tøffere når dere ikke er med? Noen barn kan være veldig sjenerte m. foreldre men frigjør seg litt mer når de er borte? For andre blir det bare mer skremmende.

Som regel er aktiviteter i mindre grupper mindre skremmende enn i store grupper. Det kan være noe å tenke på. Det å snakke om ting på forhånd, øve og forberede henne kan også være en ide. Rollelek m. bamser og dukker er også et tips. Øv på hva en gjør dersom noen spør om å være med å leke, dersom du vil være m. i leken, du vil be om noe, dersom noen sier hei... litt mindre skummelt når det er bamsene som snakker og etterhvert kan de overføre det til sitt eget liv.

Synes ikke det er så farlig at hun er sjenert i nye situasjoner så lenge hun tør opp etterhvert. Det hadde vært værre dersom hun var sjenert sammen m. andre barn hun kjente godt m.m. Selv om det kan være krevende for henne i visse situasjoner og selvfølgelig er noe som er verd å ta opp. Snakk m. helsesøster el. Hvordan er det for henne i barnehagen?

Noen barn er veldig sjenerte og engstelige. Såpass engstelige at de trenger hjelp av en barnesykolog eller BUP. Snakk m. barnehagen, fastlege eller noen på helsestasjonen dersom du føler at dun datter er i den kategorien.

Synes du har mange fine tanker selv. Flott at du ønsker å hjelpe datteren din. Ekstrem sjenerthet kan være et stort sosialt hanicap og veldig sårt. Har selv erfart barn m. dette og har dessuten ei venninne far barndommen som strevet m. dette selv. Vi har snakket mye om dette og hun synes det var veldig frustrerende å ha det slik.

[AnonymBruker]

Noen barn er veldig sjenerte og engstelige. Såpass engstelige at de trenger hjelp av en barnesykolog eller BUP. Snakk m. barnehagen, fastlege eller noen på helsestasjonen dersom du føler at dun datter er i den kategorien.

Veldig viktig. Man må skille mellom normal sjenanse og sykelig sjenanse. Sistnevnte trenger hjelp.