Forventes at jeg er tilgjengelig hele tiden

[AnonymBruker]

Mail og mobiltelefon tar knekken på meg snart. Det er virkelig ikke akseptabelt å ikke være tilgjengelig konstant, og jeg har flere ganger opplevd å få kjeft fordi jeg ikke har tatt telefonen/svart på melding. Idag fikk jeg mail angående en telefon jeg ikke besvarte igår. "Hvorfor svarer du ikke? Du må ringe meg snarest".

Merker bare at jeg får litt panikk. Jeg føler meg forfulgt, og at jeg aldri får være i fred. Jeg vil ikke være tilgjengelig hele tiden. Jeg vil velge selv hvem og når jeg vil svare.

Har aldri hatt psykiske lidelser før, men merker nå at jeg blir på gråten av det her. Det er blitt så ille at jeg ikke takler at folk ringer på døren engang.

Er det noen som kjenner seg igjen, eller er jeg bare lettere smågal?

[Gjest Heloise]

Er dette venner eller jobb? Jeg skrur av mobilen veldig ofte (eller setter på flymodus) så jeg får vært i fred. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre! Skru av med god samvittighet!

Folk som mener du skal være tilgjengelig 24/7 har et problem. De får sende mail og vente på svar!

[Gjest D_flatmajor]

Jeg er helt enig. Av og til vil jeg skru av telefonen og være alene uten å bli forstyrra. Det virker som mange mener at dette ikke er legitimt, og at man kun kan være utilgjengelig hvis man er i krise. Jeg føler at friheten min blir innskrenka av dette. Det er ikke så mange år siden mobiltelefon og facebook ikke eksisterte, og jeg savner av og til den tida.

Det er ikke en psykisk lidelse å trenge alenetid.

[Spirali]

Jeg forbeholder meg retten til å være utilgjengelig når det passer meg (utenom arbeidstid...hvis jeg hadde hatt en jobb ). Det må folk bare respektere.

Skru av telefonen, og blås i hva andre måtte mene om det

[AnonymBruker]

Da er det vel flere av oss som er lettere gale.

Det er nok barn som klager på at foreldre ikke er tilstede fordi de sitter ved PC'n, ved mobiltlf eller alt det andre som en kan bruke som tidsfordriv når en er hjemme.

Gjør som flere av mine venner og jeg gjorde, ble enige om at vi i perioder bare var tilgjengelig for nærmeste familie.

[AnonymBruker]

Det er alle, egentlig. Familie, venner, jobben... Jeg føler at det må være greit at jeg ikke alltid svarer. Jeg ser jo hvem som har ringt, og så bør jeg selv få velge når jeg vil ringe tilbake. Hvis jeg i det hele tatt vil det. Jeg vil ikke ha tekstmeldinger om at "prøvde å ringe deg, men du svarte ikke. Ring tilbake". Jeg SER jo hvem som har ringt. Og jeg vil ihvertfall ikke ha mail om det samme. Forstår ikke at dette plutselig er sosialt akseptert, og at det er jeg som bryter normen.

Har alltid telefonen på lydløs, og legger den ofte i skapet så jeg skal slippe å se den i det hele tatt. Men den fylles jo bare av anrop og sure meldinger uansett hvor den er. Og en gang jeg slo den av, dukket det tre familiemedlemmer opp på døren min etter fem timer, for de hadde blitt så engstelige av at jeg ikke hadde på telefonen.

Jeg blir nervevrak. Helt seriøst.

-TS-

[AnonymBruker]

Og hvorfor kan du ikke bare si fra om dette? Hva skjer med at ingen evner å kommunisere lenger?

[makkapakka]

Det er faktisk bare du som kan gjøre noe med det. Du har sannsynligvis alltid vært tilgjengelig på mobil, mail osv.. så når du først ikke svarer så får du tyn.

Så da slutter du å svare når du ikke vil orker eller har tid. Det kommer til å gå en lang stund før folk blir vandt til at du ikke er tilgjengelig hele tiden. Hvis du er konsekvent så gir det seg etterhvert.

been there done that, nå har jeg så avslappet forhold til mobilen at jeg ikke vet hvor den er til tider, og sånn sett har folk forstått at det er som å ringe til en gammel fast telefon, og det er ikke sikkert de får svar på et par dager når de sender sms.

[Cata]

Jeg er helt enig med deg og jeg har slitt med det samme. Min mor blir lett hysterisk hvis jeg ikke svarer på noen timer. (Nei, jeg har ikke telefonen med meg om jeg går tur i regnvær!!!!) Eksen klarte det kunststykket å ringe 4-5 ganger på under halvtimen. (Nei, når du har ringt 2 ganger med 5 minutters mellomrom så er jeg ikke "bare på do", jeg er sikkert et annet sted - så vent nå et par timer er du snill).

Og jobben holdt på å drive meg til vanvidd en periode. (Nei, jeg har ikke vakt. Nei, jeg bedriver ikke kundeservice. Hvorfor skal jeg komme bort kl. halv ett på natta når jeg attpå til er sykemeldt etter en operasjon????? Neiiii, jeg vil ikke - og har sikkert ikke lov heller.) Det ble så galt at jeg måtte informere sjefen om at jeg skaffet meg blokkeringsprogram på telefonen for å blokkere innkommende samtaler etter jobb. Sjefen aksepterte det, medarbeiderne gjorde det ikke.

Til deg i innlegg #7, det hjelper jo ikke at vi sier fra, de fortsetter maset likevel.

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig helt riktig at det bare er jeg som kan gjøre noe med det. Jeg lurte mer på om det er noenlunde normalt å føle så sterkt på dette. Jeg får mageknip, sover dårlig, føler meg helt hysterisk... Dagens samfunn er så utrolig stressende.

Tusen takk for svar, alle sammen:)

-TS-

[Cata]

Det er selvfølgelig helt riktig at det bare er jeg som kan gjøre noe med det. Jeg lurte mer på om det er noenlunde normalt å føle så sterkt på dette. Jeg får mageknip, sover dårlig, føler meg helt hysterisk... Dagens samfunn er så utrolig stressende.

Tusen takk for svar, alle sammen:)

-TS-

Jeg tror faktisk ikke det er helt normalt . Det var ihvertfall en lettelse for meg å lese innlegget ditt, for da fikk jeg en "Yesss, jeg er ikke alene" følelse. Jeg er normalt en nokså avbalansert person og følte meg temmelig dum da det sto på som verst. Alle andre takler det o uten problemer?

Akkurat som deg så følte jeg meg "hysterisk" på grunn av telefonen og nattesøvnen var ...om ikke en saga blott, så i allfall påvirket. Hvis telefonen var slått på så fikk jeg rett og slett ikke sove. Jeg gikk så langt at jeg kastet ut fasttelefonen i den perioden for jeg orket ikke å forholde meg til to telefoner.

Fikk endelig jobben til å ta meg alvorlig, så nå ringer de bare en gang i blant på kveldstid og min mor skjønte også situasjonen etter gjentatte forklaringer, så nå har jeg et nesten normalt forhold til telefonen igjen og jeg kan til og med glemme å slå den i flightmodus før jeg legger meg i blant.

[Gjest Consensio]

Om noen skulle finne på å bli sint/sur dersom jeg ikke er tilgjengelig, så får de fort se hvordan jeg blir når jeg først blir sint.

Ingen får lov til å kreve at jeg skal være tilgjengelig.

Jeg skrur ofte av lyden, bruker mobilen til mye annet som musikk, foto, spill, så jeg bare lar vær å svare dersom jeg ikke vil.

[Audry76]

Det er selvfølgelig helt riktig at det bare er jeg som kan gjøre noe med det. Jeg lurte mer på om det er noenlunde normalt å føle så sterkt på dette. Jeg får mageknip, sover dårlig, føler meg helt hysterisk... Dagens samfunn er så utrolig stressende.

Tusen takk for svar, alle sammen:)

-TS-

Hmm, høres ut som fysiske reaksjoner på stress det der! Har selv vært sykemeldt for stress i en periode, og det du beskriver kan være stresssymptomer. Hvis dette er en daglig tilstand for deg hadde jeg tatt en tur til legen. Legen er nok mere kompetent til å stille diagnose enn meg:-)

[AnonymBruker]

Veldig enig. Men jeg tenker vi har ansvar for det selv, det er noe med å sette grenser. Noen er flinkere til det enn andre.

Selv har jeg vært av typen "selv om jeg har fri/ferie/avspaserer så er det baaaaare å ringe hvis det er noe". I tøffe perioder merker jeg imidlertid at det ikke er så greit at folk fra jobben ringer når jeg har en fridag. Samtidig som de er vant til at det "baaaare er å ringe". Sitter faktisk med dårlig samvittighet her og nå, har avspasert i dag, og en fra jobb sendte sms med spørsmål om jeg kunne ringe ham. det sto ikke noe om hva det gjaldt, og siden denne kollegaen ofte er svært frustrert og gjerne lar det gå ut over meg, kjenner jeg på at jeg blir syk hvis jeg må deale med disse frustrasjonene når jeg har fri, og at fridagen blir ødelagt. Men hva svarer man på en slik sms: "nei du kan ikke ringe meg"? Jeg endte med å ikke svare, og må sikkert stå til rette for dette på mandag....

[Gjest Blondie65]

Min telefon er alltid med meg

- og alltid på lydløs.

Dersom jeg ikke tar telefonen er det fordi jeg er opptatt med noe annet. Hvis du hadde noe viktig på hjertet, send meg en melding med et konkret spørsmål i, så ringer jeg tilbake så snart jeg kan. Dersom du bare ringte for å koseprate så betyr det at jeg ikke tok den at jeg ikke hadde tid til koseprat akkurat da, det kan være at jeg ringer deg opp igjen senere, hvis jeg får tid.

Ringer du meg i arbeidstiden kan du ikke forvente at jeg svarer min private mobil. Igjen er det slik at dersom det er et viktig tema, send meg en melding med det konkrete spørsmålet i, og jeg ringer tilbake.

NEI jeg svarer IKKE telefonen når jeg sover (vanligvis mellom kl 22 og 07). Nei jeg svarer ikke alle som ringer dersom jeg er opptatt med noe annet.

Lev med det!

- - -

Ovennevnte er min telefonpolicy. Heldigvis blir jeg ikke nedringt og hadde nok blitt like stresset og plaget dersom jeg hadde blitt det.

Telefonselgere er det verste jeg vet.

[Jade]

Ikke la andre bestemme hvor tilgjengelig du skal være. Hvis noen klager, så bare si at det er slik du vil ha det.

Nå har jeg behov for å være tilgjengelig, men det er likevel deilig å dra ut uten mobil av og til. Tenker ofte på i gamle dager når man stakk ut. Da var man rett og slett ikke hjemme, og vedkommende måtte prøve igjen senere.

[Gjest Regza]

Skjønner deg godt, ts.

Det er slitsomt å alltid "måtte" være tilgjengelig. tok en stund før jeg klarte å drite helt i den forbanna telefonen. Nå gjør jeg det med god samvittighet.

[Roadrunner]

Kjenner meg litt igjen. Fikk mobil gjennom jobb, og kjente veldig på presset om å være tilgjengelig. Jeg har ikke vakttelefon, men har jeg anledning er det greit om jeg svarer. Presset var nok ikke så fryktelig stort utenfra, men jeg la et ganske stort press på meg selv. Følte jeg MÅTTE være tilgjengelig. Men samtaler på sene kvelden, nattestid og i helgene begynte etterhvert å slite på psyken, og jeg måtte ta et oppgjør med meg selv først og fremst. Arbeidsgiver har aldri krevd at jeg er tilgjengelig hele døgnet, og har vist forståelse for at jeg ikke alltid svarer. Foreldre og venner har heldigvis også et ganske avslappet forhold til det hele, så da gjenstod bare meg selv. Jeg startet med følgende:

- lyd av på natta, og telefonen i stua (ikke på nattbordet!)

- mobilen hjemme når jeg dro til treningssenteret. Om jeg ble borte 30 min eller 3 timer spilte ingen rolle. Trening var min frisone!

- hvis mine foreldre hadde ringt mens jeg var utilgjengelig pleide jeg å ringe opp igjen, stort sett har det aldri vært noe "viktig". Men da vet de at jeg følger opp. Venner hender det jeg ringer opp igjen, ellers regner jeg med at de ringer igjen om de ønsker en prat. Jobb legger gjerne igjen mobilsvarmelding om det er viktig, ellers ser jeg det hele ann litt.

Disse punktene følger jeg nok i stor grad fremdeles. Hender jeg skrur av lyden på telefonen og legger den ut av synsfeltet om jeg ønsker litt "fri". Mitt valg!

Lykke til med "frigjøringen", ts!

[Cata]

*prøver å adoptere Blondies telefonpolicy*

Men hva gjør man når jobben betrakter privattelefonen som jobbmobil? Har prøvd å unngå mas ved å konsekvent oppgi kontortelefonens nummer når folk spør, men likevel så er det en og annen "utenfra" som ringer jobbrelatert på den private. (Har ikke mobil gjennom jobben.) Dette er noe som særlig kan ramme fridager - sist ble jeg fanget inn midt ute på golfbanen, i regn og vind, med et spørsmål om noe som jeg ikke en gang hadde fått beskjed om at jeg skulle ha noe med å gjøre. Det ble litt ullent svar på stakkaren som ringte.

I motsatt retning: telefonselgere som er så dumme at de prøver å ringe meg i arbeidstida får kontant men høflig svar. "Jeg beklager, men jeg er på jobb nå og får ikke betalt for å snakke om mine forsikringer/fjernsynsabbonement/mobilabonnement" eller hva som helst ellers de ringer om. Skal jeg endre noe så klarer jeg fint å finne fram på nettsidene deres og bestille endringen.

[AnonymBruker]

Åh, jeg blir så glad og lettet over å lese at dette er noe flere enn meg kjenner litt på iblandt. Synes det er helt grusomt, om jeg skal være helt ærlig. Kanskje særlig telefoner fra jobben. De trenger egentlig aldri å ringe meg. Er jeg ikke på jobb, er det heller ingenting jeg får gjort med eventuelle problemer de måtte ha. Jeg har ikke en høy stilling en gang, er bare en av kjempemange "gutta på gølvet", om dere forstår. Timelisten min kan alle lese, så da vet de neste gang de får tak i meg. Særlig sjefen min som har en vane med å ringe igjen og igjen og igjen, med type spørsmål som "kan du jobbe enda en helg på rad? Vi har ikke respekt for helvete om at du har familie, og gjerne vil tilbringe noen fridager med dem av og til". Jeg har til og med vært i møter med ledelsen, fordi jeg var "vanskelig". Altså ikke tok telefonen hver for*!%* gang de ringte. Selv da jeg tok en uke ferie (etter å ha jobbet uten en eneste ferie i to år), ringte de hver dag. Da var jeg i et annet land!

Har også en venninne som blir rasende, og ikke snakker med meg på mange uker, dersom hun synes det er vanskelig å få tak i meg. Og familien min er ikke stort bedre, men akkurat dem blir jeg så forbannet på at jeg ikke evner å bry meg.

Jeg er alenemor, student, jobber, samt har familiemedlemmer liggende for døden som jeg bekymrer meg for. Økonomien er veldig vanskelig nå som jeg studerer, og barnets far har valgt å ikke bidra noe som helst.

Så jeg har nok. Mer enn nok. Jeg trenger litt ro for å samle meg, for dagene er slitsomme, og jeg føler at jeg når som helst møter veggen.

Dette med telefon og mail topper isfjellet så til de grader, og jeg har ikke engang sett på mobilen siden igår. Men det hjalp lite, for da jeg åpnet innboksen til mail, så lå tiradene klare.

Grunnen til at jeg ikke svarer er at jeg ikke har tid/lyst. Er det virkelig så vanskelig å forstå? Er det rart folk blir utbrente?

-TS-

(Og jeg har sagt fra. Gang på gang).