11 åringen sa han hatet meg

[Gjest Pia]

For noen uker siden oppdaget jeg at min sønn var ut fra et nettsted på grunn av stygt språk. I forrige uke var vi på konferansetime og der ble det sagt at han bruker noen ganger et språk som de andre barna, og voksne, reagerer på.

I dag skulle jeg få han opp av sengen, de har fri i dag, og etter jeg hadde mast noen ganger ropte ahn til meg at han ikke kom til å stå opp, at jeg skulle la han være i fred og at han hater meg.

Jeg trodde han ville få dårlig samvittighet å våkne av det, jeg er ikke vant med at han snakker stygt til meg. Han kan være litt "myndig" i tonen, men stort sett ikke mer enn det. Men han sov bare videre, så det virket som om det ikke gikk særlig inn på han at han sa sånn til meg.

Jeg ble selvfølgelig veldig lei meg

Straffen han fikk for å bruke stygge ord på nettstedet var utestegning og når får han ikke lenger bruke maskinen uten tilsyn. Om det å bruke dårlig språk på skolen har vi snakket, det er snakk om måter å bruke språket på som er stygt, som f. eks. "stygge menneske, dritt, mannskit", han banner ikke direkte, men det er stygt likevel.

Jeg vet iukke hva jeg skal gjøre, dette utvikler seg dårlig, jeg kan ikke ha det sånn at han ligger i sengen og roper til meg at han hater meg, for så å snu ryggen til å sove videre.

Kan noen være snill å komme med råd om hva jeg skal gjøre med denne konkrete hendelsen og ellers råd på hva man gjør.

Takker så masse, masse på forhånd!

[Gjest TS Pia]

Glemte å si at, om det å bruke stygt språk på skolen har han lovt bot og bedring, han sier at han skjønner godt at det er feil av han.

[AnonymBruker]

Du må ha sette opp klare regler om at han ikke må snakke slik, men kombinere det med å gi ham mulighet til å ta egne avgjørelser når det er mulig. Siden han vet han har fri er det mulig han bare bruker det og språket som en mulighet til å trasse mot det han ser på som urimelig kontrollering over sitt eget liv.

Snakk med ham, og la han være med på å bestemme regler for når han f.eks. skal stå opp. Du bør kunne argumentere for reglene du ønsker utover at det er de som passer deg. Det er lite som er mer inspirerende for barn enn å bli tatt seriøst.

[Gjest navnelapp]

Eg syns det virkar som om han er veldig ulykkeleg og lei seg for noko. Eg ville vel heller hatt ein samtale med han om korleis han har det inni seg, og om han opplever noko som er vanskeleg no for tida, enn å ha ein samtale om reglar og konsekvensar. Samtidig bør du fortelje om korleis det får deg til å føle deg når han seier slike ting til deg.

Viss du kan slå fast at han har det heilt fint på alle måtar, men berre vil tøffe seg, kan du i så fall byrje å snakke om reglar og konsekvensar.

[Gjest navnelapp]

(Og ein annan ting: Han er på veg til å bli tenåring, MÅ han tidleg opp på ein fridag?)

[AnonymBruker]

Kjære du!

Nå kjente jeg meg godt igjen. Ikke i den rollen du har, men i sønnen din. På akkurat samme tid, altså da jeg var 11 år selv, var jeg så aggressiv mot alt og alle rundt meg at mora mi dro til homeøpat (?) for å få "aggresjonspiller" i form av sukkerpiller. Hun var desperat. Jeg slang med dører, ropte slemme ting til familien min, også at jeg hatet dem. Når de så gikk til et annet rom og var sinte/irriterte pga oppførselen min, gråt jeg ofte. Innerst inne visste jeg at denne oppførselen var elendig, og at det var dårlig gjort mot min snille familie. Jeg tror i bunn og grunn at all min oppførsel var som den var på grunn av hormoner. Jeg er visstnok jente, og vi er kanskje mer ekstreme i puberteten, men dette kommer vel an på den individuelles syn på hvordan livet stadig forandrer seg. Kanskje sliter gutten din med tanken på å bli voksen, kanskje han føler et press på seg? Har han eldre søsken, og ser trekk hos dem han selv ikke vil få, eller at de f.eks har mye å gjøre på skolen, kjærlighetssorg og slike ting? Eller sliter han med noe på skolen, fag eller andre elever? Det kan godt hende han bare er forvirret, fordi han ikke lengre er det barnet han var før denne oppførselen kom.

Jeg vil av egen erfaring råde deg til å ikke ta tak i dette med aggresjon, sinte ord og trusler. Du bør heller sette deg ned med ham, spørre ham om hvordan han har det, hva han tenker på om dagen, og om det er noe han kunne tenkt seg å finne på en dag. Kanskje savner han noe dere gjorde før, som dere ikke lengre gjør fordi han har "vokst ut av det". Kanskje han rett og slett trenger en klem av mamman sin også, noe det kanskje blir mindre av med årene? Jeg tror i alle fall at dette skyldes tanker han selv sitter inne med, og at det ikke er en umulig oppgave å få ham inn i et annet tankemønster, som fører til en bedre oppførsel.

Ønsker deg masse lykke til!!