Litt trist akkurat nå

[AnonymBruker]

Bær over med at jeg velger å være anonym akkurat i denne tråden, for dette er noe som jeg ikke vil skal settes på nicket mitt.

Jeg skal gifte meg neste år, og gleder meg som alle dere andre. Men en ting setter dessverre en demper på min glede.

Når vi forlovet oss i våres så bestemte vi samtidig bryllupsdato neste år. Og vi startet forberedelsene med hvor, når, mm.

Fortalte jo til familien i glede at vi hadde bestemt oss for å gifte oss. Alle - bortsett fra en - meldte tilbake at de syntes det var flott.

Denne ene er det som legger en demper for meg, for det er nemlig min mor. Hun mener det er tull å planlegge bryllupet nå, hun mener vi skal ha for stort bryllup, hun mener det er tull å gifte seg, ja listen er lang for hva hun mener er feil her.

Jeg er ikke av de brudene som går rundt og snakker om dette til enhver tid, så det er ikke det at hun blir lei heller. Har fortalt henne hvilken kjole jeg har tenkt på (skal sy selv) og hvor vi skal ha festen. That's it.

I stad prøvde jeg å få i gang en samtale rundt et tema med henne, for jeg trengte et par andre øyne som kunne se også. Men da fikk jeg kontant: Hvorfor må du snakke om det nå? Det er jo et halvt år til du skal gifte deg. Dessuten synes jeg fortsatt at det er unødvendig med så stort bryllup!

Blir ikke så lett satt ut egentlig, men i dag kjente jeg tårene kom omtrent. Pakket fort sammen sakene, og fikk med meg ungene hjem. Gadd rett og slett ikke ta en konfrontasjon foran ungene mine.

Men enden på dette etter at jeg har tenkt meg om blir jo at jeg ikke kommer til å involvere henne i det hele tatt, og bare sende en invitasjon til henne som til resten av folket. Men likevel er det sårt.

Blir også irritert over at hun ikke kan glede seg over at jeg endelig er i et forhold hvor ting fungerer, og hvor vi er to likeverdige partnere som er glade i hverandre. Hvorfor ikke unne meg å være lykkelig?

Mye tror jeg bunner i at jeg har vært gift før, og det ekteskapet endte i skilsmisse etter 2 år. Men dette er snart 7 år siden, og jeg og ungene har funnet fotfestet i en ny hverdag. Så traff jeg min forlovede som ungene og jeg har det kjempegodt med. Vi har et fundament i forholdet jeg aldri har opplevd tidligere. Forrige bryllup var en sånn "gift-på-tinghuset-og-lunsj" affære, og kostet nada.

Ikke forventer jeg bidrag til bryllupet fra henne heller, dette er noe vi betaler selv. Vi har økonomi til vårt drømmebyllup.

Heldigvis har jeg svigerfamilien min og min forlovede som mer enn gjerne deltar i planleggingen

Uff, har du lest så langt så kanskje du kan legge igjen noen tanker om hvordan jeg kan riste dette av meg eller få henne til å se hva hun gjør med min glede.

[AnonymBruker]

Jeg har også samme problem...

Mamma hopper ikke i taket av glede... Det er trist, siden dette er veldig stort for meg og min mann.

Svigermor jubler, planlegger, involverer seg og styrer, det er veldig fint.

Men min egen mor? Hun deltar med det hun føler hun "må" - skaffe mat, siden hun gjorde det til min brors bryllup.

Da vi ble forlovet, sa hun: "Gratulerer, lykke til" og leste videre i avisen...

Det er sårt. Men sånn er det.

Jeg prøvde å prate med mamma om dette, og det eneste jeg fikk ut av henne var at "det er ikke noe krav fra meg at dere er gift".

Hun var selvfølgelig glad på våre vegne. Det virker nesten som dama har mistet troen på ekteskapet, selv...

[Havbris]

Din glede må være din glede uansett. Ikke gjør den avhengig av andres meninger, - selv om det selvsagt hadde vært ekstra hyggelig om moren din kunne dele din glede akkurat nå. Men slik er det ikke, og det er ikke sikkert det er verdt bryet å snakke med henne om det. Planlegg bryllupet slik du ønsker det, stol på deg selv og inviter henne når den tiden kommer. Ingen vits i å grave lenger inn i dette akkurat nå - du skaffer deg bare sorger som du ikke trenger.

[Kara W]

Vi hadde samme problem med svigermor. Det er dessverre ikke alle som mener at ekteskap er noe stort/viktig/positivt. Vi løste det ved å behandle henne som en vanlig gjest. Hun fikk invitasjon i posten og ble ellers ikke involvert i planleggingen. Det er klart det er ekstra sårt når det er ens egen mor, men du får prøve å kose deg med planleggingen med de som faktisk bryr seg.

[vinterspeil]

Din mor er en voksen selvstendig kvinne og må stå for de valgene hun tar, i dette tilfellet ved å ikke støtte deg.

Gjør som du sier, ikke involver henne mer enn som enhver tilfeldig gjest, og gled deg sammen med de som gleder seg.

Håper du får en fantastisk fin bryllupsplanleggingstid

[Viljaa]

Jeg kjenner mange som hever litt øyenbryn når folk som gifter seg for andre gangen skal ha stort bryllup. Jeg er ikke enig, og bryr meg absolutt ikke om hvor stort/lite bryllup andre skal ha eller hvor mange ganger de er gift, men jeg tror det er bare en slik greie man får lære seg å heve seg over. Om din mor ikke kan glede seg over at du vil feire kjærligheten, får du bare glede deg med de du har, selv om jeg skjønner at det kjennes bittert - min brudelykke hadde nok ikke vært på topp dersom mamman min ikke var støttende...

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to

Jeg har også samme problem...

Mamma hopper ikke i taket av glede... Det er trist, siden dette er veldig stort for meg og min mann.

Svigermor jubler, planlegger, involverer seg og styrer, det er veldig fint.

Men min egen mor? Hun deltar med det hun føler hun "må" - skaffe mat, siden hun gjorde det til min brors bryllup.

Da vi ble forlovet, sa hun: "Gratulerer, lykke til" og leste videre i avisen...

Det er sårt. Men sånn er det.

Jeg prøvde å prate med mamma om dette, og det eneste jeg fikk ut av henne var at "det er ikke noe krav fra meg at dere er gift".

Hun var selvfølgelig glad på våre vegne. Det virker nesten som dama har mistet troen på ekteskapet, selv...

Jeg fikk: Er det virkelig noen som gjør det???

Min mor kommer ikke til å delta med noe, og det er også fordi jeg ikke vil. Vi vil betale alt selv (er godt voksne med god økonomi), og vi vil ha det på vår måte.

Kanskje min mor også har mistet troen på ekteskapet?! Hun er skilt, men lever sammen med min stefar nå på 25. året. Hvem vet, kanskje illusjonene er brutt der hos henne

Din glede må være din glede uansett. Ikke gjør den avhengig av andres meninger, - selv om det selvsagt hadde vært ekstra hyggelig om moren din kunne dele din glede akkurat nå. Men slik er det ikke, og det er ikke sikkert det er verdt bryet å snakke med henne om det. Planlegg bryllupet slik du ønsker det, stol på deg selv og inviter henne når den tiden kommer. Ingen vits i å grave lenger inn i dette akkurat nå - du skaffer deg bare sorger som du ikke trenger.

Min glede er absolutt min glede Havbris, uansett hva andre måtte mene. Ble bare litt trist i kveld. Samboer er ute på lang reise, og det var et valg jeg måtte ta i løpet av uken jeg følte jeg trengte et par nye øyne på. Derfor i det hele tatt det kom opp.

Tror nok du har rett i at det ikke er verdt bryet å snakke med henne. Kjenner jeg blir lettet ved tanken på bare å utelate henne fullstendig i alt som heter bryllupssnakk, og invitere henne på lik linje som "tante Olga".

Problemet er nok også det at dette er en symptom på andre ting i vårt forhold også. Men kanskje jeg rett og slett skal la henne være bestemor nå, og ta styringen på mitt eget liv. Hun har en tendens til å få meg til å sette spørsmålstegn ved alle valg jeg gjør her i livet. Og hun mener det er hennes rett fordi hun stilte opp et par uker ved samlivsbruddet mitt :/ Men i hverdagen er jeg heldigvis en veldig selvstendig og oppegående dame som tar egne valg på tvers av hva alle andre mener.

Igjen tusen takk for svar

[AnonymBruker]

Vi hadde samme problem med svigermor. Det er dessverre ikke alle som mener at ekteskap er noe stort/viktig/positivt. Vi løste det ved å behandle henne som en vanlig gjest. Hun fikk invitasjon i posten og ble ellers ikke involvert i planleggingen. Det er klart det er ekstra sårt når det er ens egen mor, men du får prøve å kose deg med planleggingen med de som faktisk bryr seg.

Ja det stikker litt når de du trodde skulle glede seg med seg i planleggingen faktisk ikke gjør det. Men som jeg skrev over så kommer jeg ikke til å involvere henne eller snakke noe mer med henne om saken.

Alle andre synes dette er kjempeflott, så da gleder jeg meg over det. Til og med min stefar synes hele greia er slitsom, for han gleder seg virkelig på mine vegne

Din mor er en voksen selvstendig kvinne og må stå for de valgene hun tar, i dette tilfellet ved å ikke støtte deg.

Gjør som du sier, ikke involver henne mer enn som enhver tilfeldig gjest, og gled deg sammen med de som gleder seg.

Håper du får en fantastisk fin bryllupsplanleggingstid

Tusen takk for det Skal kose meg med planleggingen nå, og legge siste hånd på invitasjonene. De skal i posten rett over jul.

Jeg kjenner mange som hever litt øyenbryn når folk som gifter seg for andre gangen skal ha stort bryllup. Jeg er ikke enig, og bryr meg absolutt ikke om hvor stort/lite bryllup andre skal ha eller hvor mange ganger de er gift, men jeg tror det er bare en slik greie man får lære seg å heve seg over. Om din mor ikke kan glede seg over at du vil feire kjærligheten, får du bare glede deg med de du har, selv om jeg skjønner at det kjennes bittert - min brudelykke hadde nok ikke vært på topp dersom mamman min ikke var støttende...

Ja, ingen andre har reagert på at vi skal ha stort bryllup nå. Det er første gang min samboer er gift. Grunnen til at jeg kaller det stort er pga antall gjester. For noe prinsessebryllup er det ikke Men vi vil be de vi bryr oss om og som vi vil feire dagen med, og da blir det mange.

Skal glede meg med planleggingen nå, og kose meg videre med dette. Glemme min mor noen dager

[Havbris]

Min glede er absolutt min glede Havbris, uansett hva andre måtte mene. Ble bare litt trist i kveld. Samboer er ute på lang reise, og det var et valg jeg måtte ta i løpet av uken jeg følte jeg trengte et par nye øyne på. Derfor i det hele tatt det kom opp.

Tror nok du har rett i at det ikke er verdt bryet å snakke med henne. Kjenner jeg blir lettet ved tanken på bare å utelate henne fullstendig i alt som heter bryllupssnakk, og invitere henne på lik linje som "tante Olga".

Problemet er nok også det at dette er en symptom på andre ting i vårt forhold også. Men kanskje jeg rett og slett skal la henne være bestemor nå, og ta styringen på mitt eget liv. Hun har en tendens til å få meg til å sette spørsmålstegn ved alle valg jeg gjør her i livet. Og hun mener det er hennes rett fordi hun stilte opp et par uker ved samlivsbruddet mitt :/ Men i hverdagen er jeg heldigvis en veldig selvstendig og oppegående dame som tar egne valg på tvers av hva alle andre mener.

Igjen tusen takk for svar

La henne være bestemor og behold de deler av hennes rolle som mor, som gjør deg godt. Kanskje det er godt for henne også. Ikke la henne sette spørsmålstegn ved valg som du har gjort, med mindre hun har noe å tilføre som ikke gir deg dårlig samvittighet. Men lytt til råd, hvis du trenger det og mener hun kan gi deg det.

Planlegg bryllupet slik du ønsker. Om du trenger anerkjennelse for valgene dine så ikke søk den der du kanskje ikke finner den! Lykke til med planlegging av bryllup.

Endret 26. oktober 2011 av Havbris

[AnonymBruker]

Moren min gleder seg med oss, men var frekk nok til å komme med kommentaren ; merkelig at dere to har tro på ekteskapet ettersom begge foreldrene deres er skilt.... Ikke like ille, men teit uansett

Til TS og dere andre.... Drit i mødrene, skjønner at det er sårt, men prøv å skyv det unna og gled dere over forberedelsene og det forestående bryllupet - og planlegg det samme med noen som gleder seg på deres vegne... Lykke til

[Havbris]

Og - midt oppi det som kan være sårt: - tenk, at du kanskje kan bruke denne erfaringen til noe den dagen du selv er mor til en voksen datter/sønn. Da vil du kanskje se to perspektiver på samme tid.