Sliter med å skape et ordentlig forhold til pappa..

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men om noen har noen gode råd eller erfaringer så mottas alt med takk..

Mamma og pappa flyttet fra hverandre for snart fire år siden (pappas ensidige beslutning), jeg flyttet for meg selv et halvt år etterpå, så har derfor aldri hatt noen samværsavtale eller ordning (jeg var over 18). Nå har jeg lite kontakt med pappa, han klager over det hver gang vi sees, jeg forteller han hva han kan gjøre for å endre på det (f.eks invitere til ting), men han gjør det sjeldent eller aldri, siste året har jeg vel fått fire invitasjoner, og jeg har takket ja til tre av dem. I forbindelse med jul i fjor, påske, sommerferie osv. har jeg ikke hørt noen ting..

Nå har han bedt om å treffes denne uka, og jeg har egentlig ikke tid, men har gitt beskjed om at jeg kan få til en lunsj på fredag. Det synes han er for dårlig, for han ville møtes i en anledning der hans nye samboer kunne være med (det har hun vært alle gangene vi har hatt en avtale han har invitert til de to siste årene). Til helgen er familien invitert til middag her i forbindelse med bursdagen min, og jeg har også invitert pappa, men han synes det er dårlig av meg å ikke invitere hans nye samboer.

Problemet med å invitere henne er at mamma ikke takler henne og nekter å være på samme sted som henne, og ingen av dem har noen intensjon om å være venner med hverandre. Altså er det ikke bare mamma som er problemet, men hun har antageligvis et større problem med det enn pappas samboer. Jeg tenker sånn at dette er MIN bursdag, og at pappa ikke kan bli irritert over at jeg ikke inviterer samboeren hans når han er kjent med situasjonen og i stor grad har bygget opp under den. Jeg skjønner frustrasjonen hans, men jeg har ikke lyst til å gjøre mitt selskap til et "sosialt eksperiment" mellom de to(tre).. Han blir såret, skuffet og lar meg virkelig få høre hvor utenfor han føler seg osv.. Er jeg helt følelseskald som ikke synes synd på samboeren hans? Jeg er ikke av samme oppfatning som mamma som mener at hun er årsaken til at pappa flyttet fra henne, men jeg synes hun er en meget spesiell person og har veldig lite å snakke med henne om..

Koker vel egentlig ned til at det sliter på meg å ha så lite kontakt med pappa, men at terskelen blir ganske høy når samboeren hans skal være med på "alt", og at jeg ikke klarer å ta ansvar for hennes følelser i alt som har med pappa å gjøre. Å snakke med han om det er ikke noe alternativ, for da kommer han med hvor utenfor hun føler seg og hvor trist det er. Og alt samvær jeg har med pappa er veldig preget av hvor synd det er på enten han, eller henne, noe som gjør at det ikke akkurat frister å være sammen med dem. Er ikke bare samboeren som er problemet, alle samtaler jeg har med pappa er veldig tunggrodde og han kritiserer nesten alt jeg holder på med, og han har kommet med mange usakligheterbåde til oss barna og mamma etter han flyttet ut som er vanskelige å tilgi..

Aff..! Deilig å få det ut iallefall!

[Sweet77]

Koker vel egentlig ned til at det sliter på meg å ha så lite kontakt med pappa, men at terskelen blir ganske høy når samboeren hans skal være med på "alt", og at jeg ikke klarer å ta ansvar for hennes følelser i alt som har med pappa å gjøre. Å snakke med han om det er ikke noe alternativ, for da kommer han med hvor utenfor hun føler seg og hvor trist det er. Og alt samvær jeg har med pappa er veldig preget av hvor synd det er på enten han, eller henne, noe som gjør at det ikke akkurat frister å være sammen med dem. Er ikke bare samboeren som er problemet, alle samtaler jeg har med pappa er veldig tunggrodde og han kritiserer nesten alt jeg holder på med, og han har kommet med mange usakligheterbåde til oss barna og mamma etter han flyttet ut som er vanskelige å tilgi..

Aff..! Deilig å få det ut iallefall!

Hei,

Dette var jo en sår melding... syns det ser ut som pappaen din ikke takler denne situasjonen særlig bra. Det er foreldrenes oppgave å passe på at barna dems har det bra, ikke omvendt. Det er han som bør ta ansvar for å ha et nært forhold til deg, ikke omvendt, og det er jo litt vanskelig å ha et nært forhold hvis han på død og liv skal ha med noen andre (samboeren sin) hver gang dere er sammen. Ekstra vanskelig når du ikke går så godt sammen med henne. Han burde ta mere hensyn til deg enn til henne, det er absolutt ikke ditt ansvar å sørge for at hun ikke føler seg tilsidesatt. Tiden han har sammen med deg er deres, den burde han ta vare på som en skatt og en mulighet til å komme nærmere deg. Ikke som en anledning til å få deg til å akseptere den nye samboeren hans. Du er jo datteren hans, for christ's sake!

Lett å si, men vanskelig å føle: Ikke tenk så mye på det å tilgi - det kommer av seg selv hvis det er riktig. Tror det er mer riktig å akseptere det føler, samme hva det er, tilgivelse er ikke en forpliktelse.

Klem fra meg :-)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg meget godt, og må bare si at du HAR IKKE noe ansvar for dine foreldres følelser eller lykke. Kun for deg selv.

Det bør de respektere. Du er voksen, de har ingen krav. På noe som helst. Sett grenser der du føler at du må.

Beste ønsker fra meg.

[AnonymBruker]

TS her..

Takk for svar:) Hjelper veldig med andres synspunkter. Jeg synes dette er veldig vanskelig, for selv om jeg er voksen og kan ta ansavr selv, så gir jeg jo tips hver gang han blåser ut frustrasjon, men han følger dem aldri opp.. Føler veldig skyld over å ikke har større behov for å ha ham i livet mitt, og ikke ta mer initiativ, men jeg klarer ikke å bære det ansvaret alene. Suger energien ut av meg bare å prate i telefonen med han, føler jeg får en grå sky av skyld hengende over meg..