Søvn når man har barn

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir matt av å lese det du skriver, selv om jeg ikke engang har barn selv. Men jeg vet hvordan jeg har det når jeg mangler søvn og ikke har sovet nok på lang tid (har slitt med søvnproblemer), og for meg er det en grunn til å vurdere å ikke få barn, fordi jeg vet hvor dårlig jeg fungerer uten søvn. Det hadde vært helt nødvendig for meg å få avlastning av samboeren hvis ikke det skulle gått hardt utover både meg og barnet. Så all sympati til deg! Selvsagt er det rimelig at han må ta hensyn til deg, og en periode med sorg over å ha mistet en av sine nærmeste er en periode hvor den andre tar et ekstra tak. Synes også du burde vurdere å reise bort uten barnet for en periode, så mannen din ser hvor mye som faktisk kreves av den som tar ansvaret...

[Havbris]

To år med parterapi og resultatet er dårlig kommunikasjon?

Fikk dere ikke noe ut av det eller fungerte det bare som en litt offentlig boksering? Hva mente terapeuten om dette?

[Gjest NN]

Det er vanskelig å gå fra noen, men livet blir så mye bedre.

Dattern din er så stor nå at hun forstår det du sier til henne. Så snakk med henne og fortel henne på en enkel måte at hun må være flink så som hun har blitt så stor, slik at du kan forbrede henne på at du skal flytte for deg selv sammen med henne.

Det er veldig vanskelig å forklare barnet at hun er/må være stor og forberede henne på ting som hun oppfatter negativt. Hun har noen problemer som hun er henvist til spesialist for, som jeg ikke ønsker å komme nærmere inn på. Men dette bidrar mye til at det er ekstra vanskelig ift flytting.

Når jeg nå ser hva jeg skriver, og tenker på hvordan hun reagerer i mange situasjoner, begynner jeg faktisk å lure på om hun allerede har tatt skade av å ha vært oppi dette i alle år..

Så fordi han tjener mer enn deg, så skal du ha null fritid og null fritid? Og til tross av dette, så skal du knapt få reise bort fordi det er hans penger?

Jeg syns sletts ikke at det er riktig, men det er likevel vanskelig da samboer heller ikke bruker penger på seg selv, men stort sett alltid ”spør meg om lov” hvis han har lyst å handle noe ekstra til seg selv. Jeg ber han da vurdere dette selv, jeg ønsker ikke å bestemme over noen. Jeg har flere ganger oppmuntret han til å kjøpe ditt og datt som han har veldig lyst på, rett og slett fordi jeg vet at det er utrolig positivt å få seg noe nytt en gang iblant.

I tillegg har vi ikke råd til å bruke penger på unødvendige ting.........

Men jeg har faktisk snakket om det i det siste, at nå må jeg ha meg en tur bort. Og jeg akter å få det til, ihvertfall en langhelg.

Jeg hadde det omtrent slik som du vedr. historien din ang. barn (bare at han var ikke syk han bare sov ikke om natta) og samboer. Det ble ikke bedre. Jeg måtte til slutt flytte for å få et bedre liv, ikke minst få igjen nattesøvnen. Det rare var at allerede 1 natta etter at jeg og sønnen min flyttet sov vi hele natta igjennom første natt siden han ble født, da var han 3 år. Deretter sov han natta igjennom hver natt. Mye pga. at jeg fikk roen og slapp taket på den evige kampen med samboer.

Takk, det hjelper å høre en sånn solskinnshistorie

Kjenner jeg blir matt av å lese det du skriver, selv om jeg ikke engang har barn selv. Men jeg vet hvordan jeg har det når jeg mangler søvn og ikke har sovet nok på lang tid (har slitt med søvnproblemer), og for meg er det en grunn til å vurdere å ikke få barn, fordi jeg vet hvor dårlig jeg fungerer uten søvn. Det hadde vært helt nødvendig for meg å få avlastning av samboeren hvis ikke det skulle gått hardt utover både meg og barnet. Så all sympati til deg! Selvsagt er det rimelig at han må ta hensyn til deg, og en periode med sorg over å ha mistet en av sine nærmeste er en periode hvor den andre tar et ekstra tak. Synes også du burde vurdere å reise bort uten barnet for en periode, så mannen din ser hvor mye som faktisk kreves av den som tar ansvaret...

Jeg tenkte akkurat som deg før barnet kom. Hadde jeg ikke blitt gravid ved et uhell og vi hadde hatt en anledning til å snakke om hvordan vi ville ha ting hadde det ikke vært sikkert at jeg ville ha barn med han. Da jeg allerede var blitt gravid sa jeg til samboeren at han var den som måtte ta hovedansvaret og han måtte ordne opp om natten, fordi jeg blir ødelagt av for lite søvn. Og joda, han sa vel ikke akkurat ja til dette, men heller ikke nei.

Det rare er at før vi fikk barn var han den ivrigste på å stå opp grytidlig i helgene, men da la han seg på sofaen foran tvn, ikke var han så ivrig og skulle ut på ting heller.

Hvis han sover dårlig en natt eller to er han helt ødelagt og etpar ganger har han ikke klart å gå på jobb heller pga lite søvn, til tross for at han er meget pliktoppfyllende med å gå på jobb. Han sier at han forstår at det er vanskelig for meg med søvnen, men han gjør lite eller ingenting for å hjelpe.

Han forstår ikke at når vi står opp hver vår dag i helga, så sover han godt begge netter, mens jeg kanskje sover elendig begge netter, og uansett må stå opp den ene.

To år med parterapi og resultatet er dårlig kommunikasjon?

Fikk dere ikke noe ut av det eller fungerte det bare som en litt offentlig boksering? Hva mente terapeuten om dette?

Vet ikke helt hva jeg skal si. Vi likte terapeuten godt, begge to. Men syns kanskje hun var litt for svevende og ville forstå oss begge to. Og vi begge syntes den andre parten var den som ikke viste interesse i hverdagen til forbedringer. Min samboer vil at jeg skal glemme alt som har vært og begynne på ny med blanke ark. Jeg klarer ikke det så lenge han ikke legger seg flat og ber om unskyldning for ting som har vært. Det vil han ikke, han mener han ikke har gjort noe galt. Han vil likevel at jeg skal tilgi han, men når han ikke har gjort noe galt er det jo vanskelig å tilgi.

I tillegg er det ekstremt vanskelig å hente krefter til å prøve å få det bra sammen med en du ikke liker lengre.Følelsene er så godt som helt borte.

[Havbris]

2 år med parterapi har ikke ført til noe, virker det som.

Hvis han fremdeles fastholder sin "uskyld" mht å bidra til at ting gikk galt så må det være fordi han enten ikke ser det, eller ikke orker å ta den støyten det er å tilkjennegi sine svakheter og uheldige grep. Jeg tror det er umulig å glemme, eller legge alt bak seg, hvis man ikke har klart å snakke om det, oppklare, forklare, ta ansvar for egne bidrag og til sist forsone seg med at det ble som det ble uten å fortsette med å kaste skyld på hverandre.

Så - her er kanskje toget gått.

[Gjest Ms Marcos]

Jeg har ikke så mange gode råd til deg, men jeg skjønner du har det vanskelig og har hatt det slik lenge.

Å være aleneforelder er tøft, og blir ikke lettere med en tung depresjon i bagasjen. På den annen side bør du tenke på hvilket råd du hadde gitt ditt eget barn dersom det var hun som var i din situasjon. Ikke minst fordi du er hennes viktigste forbilde.

[Vimsvams70]

Åh, jeg vil bare gi deg en stooooooor klem!

Det er så tungt å ikke få det man trenger selv om man sier ifra til omverden!

det verste er vel alikevel å få høre at ens behov ikke er gyldige, ikke kan oppfylles pga "x-y-z", eller fordi partneres behov er viktigere.

Uff.

Man blir som et hjelpeløst, sårbart barn som konstant er sultent, utslitt, redd, kald, våt....

Og som bare ønsker seg omsorg og aksept.

Høres ut som om du er fanget; av barnets sykdommer, deres dårlige økonomi, partners "jeg-må-sove-for jeg-skal-på-jobb-og-tjene-penger-for-oss" holdning, og partners aversjon mot ansvar for sitt eget barn, for barnets mor og deres forhold.

En stoooor klem til deg.