Søvn når man har barn

[Gjest NN]

Beklager at dette ble langt. Håper likevel på mange innspill, kommentarer og gjerne konkrete tips.

Jeg og min samboer har et barn på 4,5 år. Siden barnet ble født har det vært mye problemer med sykdom og søvn, i tillegge til store problemer mellom min samboer og meg.

Da barnet var nyfødt ammet jeg og pga refluks måtte hun bæres og holdes opp etpar timer etter hvert måltid. Også om natten. Hun var liten da hun ble født og måtte vekkes hver tredje time for mating i lang tid. Derfor sov jeg svært lite både natt og dag. Min samboer sov hele natten og hadde alarmen til å ringe tre ganger før han kunne stå opp, for det var noe han var vant til fra han var ungkar.. Hvis jeg var så (u)heldig at jeg akkurat hadde sovnet etter amming var jeg garantert å våkne da, og klarte ikke å sove igjen.

Barnet var urolig både dag og natt. Jeg var utslitt og fikk søvnforstyrrelser som gjorde at jeg ikke klarte å sove om dagen til tross for maks fire (som oftest mindre) timer sammenhengende søvn om natten. Før jeg fikk barn trengte jeg åtte-ni timer søvn hver natt. Da barnet var nærmere ett år og jeg sluttet å amme var hun like urolig om natten og jeg sov like lite. Jeg la meg hver kveld i nitiden for ihvertfall å være sikret en lang natt, til tross for mange oppvåkninger, tjue var ikke uvanlig. Samboer la seg, som han alltid hadde gjort, både ett og halv to. Han visste han kunne sove uforstyrret til han måtte stå opp syv-halv åtte for å gå på jobb.

Hver helg og ferier var det det samme, og om morgenen var samboer uthvilt og ville finne på noe. Jeg var fortvilet og klarte såvidt å stable meg på beina, men samboer mente det var på sin plass å være familie og spise frokost sammen og komme oss på tur i helgene.

Det var aldri snakk om å sove lengre hver sin dag i helgene, han var jo likevel uthvilt og ville være aktiv. Da barnet var rundt 3,5 år syns han likevel det var en god ide å stå opp hver sin dag i helgene, så da ble det sånn.

I en periode på etpar måneder prøvde samboer å avlaste meg med å enten sitte våken til kl 2-3 om natten en til to ganger i uken. Eller han sto opp kl 5 for å ta barnet. Dette fungerte ikke så bra da han enten sovnet av og ikke våknet da barnet skrek, eller fordi jeg uansett våknet.

Da barnet var 2,5 år innstallerte jeg dobbeltseng på rommet hennes og sov der sammen med henne. Etter ett år fikk jeg gradvis nattesøvnen tilbake da det ble lettere å håndtere alle oppvåkningene uten å måtte pendle mellom mitt og hennes rom hvert kvarter. Fremdeles sover jeg der og tar meg av henne om hun våkner av en eller annen grunn. Det nytter ikke å be samboer, han sover for godt, og jeg våkner jo likevel.

Årsaken til at barnet var så urolig om natten ble funnet da hun var mellom to og tre år, som var refluks og reaksjoner på matvarer. Nettene ble gradvis bedre, men det tok litt tid da både hun og jeg måtte lære oss å sove normalt igjen.

I tillegg hadde hun konstant forkjølelser, omgangssyke og barneastma, som gjorde at hun sjelden kunne være i barnehagen mer enn en uke i måneden. Så jeg måtte være hjemme med henne hele dagen og da samboer kom hjem var det uhørt at jeg ville ut av huset. Jeg hadde likevel ikke energi til å være sosial i det hele tatt.

Da min permisjon var over ble jeg sykemeldt pga søvnproblemer og alvorlig depresjon. I tillegg ble mine følelser for samboer lik null og vi gikk i parterapi i to år uten bedring. Nå studerer jeg, må ofte lese om kveldene ,mens samboer ser på tv og slapper av, fordi jeg må ta meg av barnet på dagtid når hun f.eks er syk.

For mindre enn tre måneder siden fikk min mor, som jeg sto veldig nær, kreft og for tre uker siden døde hun. Jeg føler at søvnproblemer og depresjoner er på vei tilbake. Barnet vårt har også begynt å våkne om natten og står veldig tidlig opp, muligens en reaksjon på å miste bestemoren. Jeg sover dårlig og lite og kjenner at de gamle problemene kommer tilbake. Samboer viser liten forståelse, bortsett fra at han lar henne komme inn til han i sengen hans om natten. Han liker å ligge for lenge og får det travelt før han skal på jobb og er da utålmodig og irritert på barnet som har vært våken i en time og trenger hans oppmerksomhet noen få minutter. Hun griner og jeg står igjen med å trøste.

Hvorfor jeg gidder å fortsette å bo sammen med han når jeg bare klager over samboeren?

Fordi vi har at meget sensitivt barn, som trolig vil få store problemer om foreldrene skiller lag, og forhåpentligvis mindre problemer om vi bor sammen. Og fordi samboer ikke er villig til å få til et samlivsbrudd, og jeg ikke har energi til å klare det på egen hånd.

Hvorfor jeg ikke snakker med han om problemene?

Fordi jeg har gitt opp, etter to år i terapi, elendig kommunikasjon og krangel hver gang jeg prøver å si noe.

Hvorfor jeg spør dere om råd?

Fordi jeg håper at noen kan gi meg et tips til hvordan å holde ut når jeg tappes for energi og er redd for et sammenbrudd.

[Brukernavn]

Hvorfor jeg gidder å fortsette å bo sammen med han når jeg bare klager over samboeren?

Fordi vi har at meget sensitivt barn, som trolig vil få store problemer om foreldrene skiller lag, og forhåpentligvis mindre problemer om vi bor sammen.

Barn oppfatter mye mer enn man tror. Det er ikke alltid til barnets beste at foreldrene forblir sammen på tross av alt.

Og barn er også veldig tilpasningsdyktige, og jeg er helt sikker på at barnet tilpasser seg en hverdag uten far.

[rigelgutten]

Jeg ville ha gått. Fy faen for en egoist. Blir det sånn ved neste barn også ? Pakk sakene dine å dra.

[Gjest NN]

Barn oppfatter mye mer enn man tror. Det er ikke alltid til barnets beste at foreldrene forblir sammen på tross av alt.

Og barn er også veldig tilpasningsdyktige, og jeg er helt sikker på at barnet tilpasser seg en hverdag uten far.

Takk for svar.

Jeg er veldig enig med deg og har prøvd å snakke om det med min samboer. Han sier at han ikke klarer tanken på å ikke se barnet hver dag og at hun sikkert tar større skader av et brudd enn av at vi alle bor sammen.

Og jeg utsetter nok et brudd bl.a fordi jeg gruer meg til å håndtere barnets reaksjoner.

[Gjest NN]

Jeg ville ha gått. Fy faen for en egoist. Blir det sånn ved neste barn også ? Pakk sakene dine å dra.

Det blir ingen fler barn. Samboer er fullstendig klar over det, da jeg har sagt det til han pga alt han har gjort og ikke gjort.

Jeg har også (i en fin tone) sagt at han oppfører seg meget egoistisk og lite empatisk, men han klarer ikke å se sånne ting før det har gått lang tid (som da han etter flere år så at det var en god ide for oss alle at vi delte på å sove ut i helgene).

[AnonymBruker]

Jeg tror barnet tar større skade av å bo sammen med to foreldre, hvor den ene absolutt ikke har det bra.

Er ganske sikker på at dere ville fått det mye bedre aleine. Det er mindre ensomt å være singel, kontra være ensom i et forhold.

[Brukernavn]

Takk for svar.

Jeg er veldig enig med deg og har prøvd å snakke om det med min samboer. Han sier at han ikke klarer tanken på å ikke se barnet hver dag og at hun sikkert tar større skader av et brudd enn av at vi alle bor sammen.

Og jeg utsetter nok et brudd bl.a fordi jeg gruer meg til å håndtere barnets reaksjoner.

Så klart HAN vil argumentere at barnet tar skade av at du forlater ham. Dersom dere bor hver for dere må jo han selv ta ansvar når barnet er hos ham, og det "orker" han vel ikke ut i fra det du har beskrevet om ham..

Jeg forstår at det å skulle håndtere et brudd vil være en tøff prosess for deg, spesielt siden du allerede er nedbrutt, men det blir ikke enklere etter hvert som tiden turer frem; tvert om. Og for barnet er det nok lettere å tilpasse seg nå som det er 4,5 år, enn om 5 år når du virkelig ikke klarer mer, og barnet har blitt stort..

[Gjest sara]

Dette var fryktelig trist å lese. Hvorfor har du holdt ut med denne egoisten i flere år? Har du andre (familie/venner) du kan snakke med om dette og få støtte hos?

[Gjest NN]

Takk for svar alle sammen.

Jeg føler det er til god hjelp med støtten jeg får her og kanskje jeg klarer å få ut fingeren en dag..

Men bare sånn for å være rettferdig mot min samboer; til tross for at han oppfører seg vanskelig, egoistisk og uempatisk på veldig mange områder, samtidig som han er en lat slappfisk, så har han blitt flinkerer med barnet etterhvert som hun har blitt større.

Han bruker omtrent all sin tid fra han kommer fra jobb til hun legger seg på å leke med henne (selv om det kan diskuteres om det er bare positivt). I tillegg er han i perioder villig til å lære og prøver å forbedre ting jeg påpeker og som han selv ser.

Men likevel innser han ikke at det er han selv som har mye av skylden i vårt dårlige forhold og at han har bidratt til at jeg er utslitt og har vært ekstremt langt nede.

[Gjest NN]

Dette var fryktelig trist å lese. Hvorfor har du holdt ut med denne egoisten i flere år? Har du andre (familie/venner) du kan snakke med om dette og få støtte hos?

Tja, hvorfor har jeg holdt ut..vet ikke helt. Noen ganger er det enklere å ikke ta tak i ting. Jeg har også håpet at ting ville bli bedre etter parterapi. Jeg ville ikke gi opp før alt var prøvd. I tillegg har jeg vært så helsemessig redusert at jeg ikke har klart å gjøre så mye.

Jeg har snakket med noen av mine venner, de støtter meg, men kan jo ikke gjøre så mye med situasjonen. Jeg pleide å snakke med mamma, men jeg ønsket ikke å belaste henne med altfor mange detaljer. Nå som hun er borte synes jeg at situasjonen min har blitt enda vanskeligere å takle.

[Gjest s]

Tja, hvorfor har jeg holdt ut..vet ikke helt. Noen ganger er det enklere å ikke ta tak i ting. Jeg har også håpet at ting ville bli bedre etter parterapi. Jeg ville ikke gi opp før alt var prøvd. I tillegg har jeg vært så helsemessig redusert at jeg ikke har klart å gjøre så mye.

Jeg har snakket med noen av mine venner, de støtter meg, men kan jo ikke gjøre så mye med situasjonen. Jeg pleide å snakke med mamma, men jeg ønsket ikke å belaste henne med altfor mange detaljer. Nå som hun er borte synes jeg at situasjonen min har blitt enda vanskeligere å takle.

Skjønner deg veldig godt. Stilte ikke spørsmålet for å være frekk, men for å understreke hva jeg mener om mannen din.

At moren din ble borte er selvfølgelig en ekstrabelastning midt oppi det hele, men da burde også mannen være mer oppmerksom på dine behov.

Ønsker deg lykke til, du må være sterk som har greid deg gjennom dette. Håper det ordner seg, enten du vil ut av forholdet eller dere finner en løsning.

[AnonymBruker]

Kan det være en mulighet at du kan reise vekk en ukes tid, der du får slappet av og kanskje fått litt mer energi? Da kan han være hjemme med barnet, og ta seg av alt det som er nødvendig hjemme. Det er en forutsetning at du stoler på at han da bare må gjøre det, for de fleste klarer å gjøre tingene når de må, men siden du har tatt så mye ansvar har han ikke behøvd å ta sin del. Veldig enkelt for han å slippe unna, siden han liksom sover seg igjennom hennes gråting. Jeg tror han våkner om han er alene med henne, og da får du også slappet av.

Uansett er det slik det vil bli, om du velger å gå i fra han. Derfor kan det kanskej være like greit å teste det nå, og kanskje han forstår litt mer når han må ta alt selv en uke. Min svoger lærte på den måten, og han har mye større respekt for min søster og det hun gjør i dag, enn han hadde før hanf ikkd en tiden alene med barnet.

Noe må du gjøre før du utsletter deg selv, og en uke er ikke så lenge, men nok til at du kanskje får mer energi og han forstår hva som egentlig foregår rundt han.

[Gjest NN]

Stilte ikke spørsmålet for å være frekk, men for å understreke hva jeg mener om mannen din.

Beklager hvis du oppfattet at jeg mente du var frekk, det var absolutt ikke meningen. Mulig at måten jeg svarte deg på kunne oppfattes slik.

Takk for støtten

[Gjest NN]

Det er vanskelig å ta opp med samboeren min at jeg vil vi skal flytte fra hverandre. Jeg har prøvd mange ganger.

Hvis jeg tar det opp når stemningen er relativt god blir han sur og sier jeg ødelegger dagen/kvelden for han. Han mener mesteparten av problemene vi har er min feil (og vi har MANGE problemer utenom dette) og at jeg ikke er villig til å prøve hardere for å redde forholdet.

Hvis jeg tar det opp i en krangel kommer vi ingen vei utenom å krangle mer.

[Jade]

Hvis du vil at dere skal være en familie, så må du sørge for at han gjør sitt for at dere er en familie. Hvis han vil se datteren sin hver dag, så får han ta i et tak (eller 1000) så du faktisk får lyst til å bli boende med han!

Det er nok vanskelig med samlivsbrudd. Ikke minst for han, pga at han da må gjøre alt selv når han har henne. Du trenger ikke gå fra han om du ikke vil, men du kan jo være klinkende klar ovenfor han, at hvis ikke dere begge gjør rettferdig like mye for familien og forholdet, så er det slutt. Vis at du mener alvor selv om du ikke nødvendigvis (innerst inne) gjør det. En vekker trenger han!

[Gjest NN]

Kan det være en mulighet at du kan reise vekk en ukes tid, der du får slappet av og kanskje fått litt mer energi? Da kan han være hjemme med barnet, og ta seg av alt det som er nødvendig hjemme. Det er en forutsetning at du stoler på at han da bare må gjøre det, for de fleste klarer å gjøre tingene når de må, men siden du har tatt så mye ansvar har han ikke behøvd å ta sin del. Veldig enkelt for han å slippe unna, siden han liksom sover seg igjennom hennes gråting. Jeg tror han våkner om han er alene med henne, og da får du også slappet av.

Uansett er det slik det vil bli, om du velger å gå i fra han. Derfor kan det kanskej være like greit å teste det nå, og kanskje han forstår litt mer når han må ta alt selv en uke. Min svoger lærte på den måten, og han har mye større respekt for min søster og det hun gjør i dag, enn han hadde før hanf ikkd en tiden alene med barnet.

Noe må du gjøre før du utsletter deg selv, og en uke er ikke så lenge, men nok til at du kanskje får mer energi og han forstår hva som egentlig foregår rundt han.

Nå må jeg utdype vår situasjon litt mer for å kunne gi deg et skikkelig svar og for at du eller andre kan gi meg videre innspill.

Altså, samboeren min har alltid vært glad i kveldene sine. I begynnelsen av vårt forhold var han ekstremt bestemt på at når barnet var i seng ville han slappe av og se på tv. Forefallende arbeid, husarbeid, sesongarbeid, hva som helst var han ikke interessert i å gjøre da (og helst ikke til andre tider heller).

Han var alltid svært negativ til at jeg ikke var hjemme eller sammen med han og barnet så lenge barnet var våken. Han var meget uselvstendig (og noe engstelig) og klarte ikke å finne på ting å gjøre på egen hånd. Han syntes det var stress å være alene med barnet.

Da jeg to ganger i løpet av fem år har tvunget han til å la meg reise bort en helg har han motvillig godtatt det.

Etterhvert som ting har skjedd i familien og han har vært tvunget til å være mer alene fungerer det det helt fint. Far og barn har fått et bedre forhold og jeg føler meg friere.

Så å overlate de to til seg selv en uke hadde vært en fryd for meg. Jeg vet at de begge hadde overlevd på et vis. Selv om han ville ringt meg flere ganger om dagen for at jeg skal hjelpe til med å løse problemer som måtte oppstå.

Det som er problemet er at samboeren min er den som tjener pengene, jeg har bare halvparten av det han har i måneden, og han syns ikke jeg kan bruke penger på å reise bort.

I tillegg synes han at ingen kan reise uten den andre hvis ikke begge er enige, med andre ord så må jeg på en måte ha tillatelse fra han om at det er greit, og han syns nok absolutt ikke det er greit at jeg er borte en uke. (han har bedret seg på dette punktet, tidligere måtte jeg nærmest melde ifra i god tid om jeg ville en tur ut av døra alene før barnets sengetid).

[Gjest Småbarnsmor]

Det er vanskelig å gå fra noen, men livet blir så mye bedre.

Dattern din er så stor nå at hun forstår det du sier til henne. Så snakk med henne og fortel henne på en enkel måte at hun må være flink så som hun har blitt så stor, slik at du kan forbrede henne på at du skal flytte for deg selv sammen med henne.

Eller så kan du gi han en liten smakebit på hvordan verden fungerer med barn ved å ta en uke fri bare for deg selv. På denne måten vil han lære veldig mye og kanskje få en verdifull erfaring på hvor mye et barn krever.

Ta deg fir, gi deg selv dom til å være deg selv igjen og husk at barnet ikke tar skade av å være vekk fra mor når hun trenger hvile.

Ta grep om livet, det er kun da livet kan bli bedre. Det er ingen unnskyldning som er god nok til å utsette deg for slik som du ha, da er det bedre å være alene, med ansvar for seg selv.

[Gjest sara]

Beklager hvis du oppfattet at jeg mente du var frekk, det var absolutt ikke meningen. Mulig at måten jeg svarte deg på kunne oppfattes slik.

Takk for støtten

Jeg oppfattet det egentlig ikke slik, ville bare presisere for sikkerhets skyld

[Jade]

Så fordi han tjener mer enn deg, så skal du ha null fritid og null fritid? Og til tross av dette, så skal du knapt få reise bort fordi det er hans penger?

[makkapakka]

Jeg hadde det omtrent slik som du vedr. historien din ang. barn (bare at han var ikke syk han bare sov ikke om natta) og samboer. Det ble ikke bedre. Jeg måtte til slutt flytte for å få et bedre liv, ikke minst få igjen nattesøvnen. Det rare var at allerede 1 natta etter at jeg og sønnen min flyttet sov vi hele natta igjennom første natt siden han ble født, da var han 3 år. Deretter sov han natta igjennom hver natt. Mye pga. at jeg fikk roen og slapp taket på den evige kampen med samboer.

Så nedkjørt som du er nå kommer det til å ta år før du er på beina igjen. Gjør deg selv en tjeneste å rydd opp, hva du enn bestemmer deg for.