Hormonell nybakt mor

[Gjest TS]

Hei,

Jeg har en baby på et par uker og har etter fødselen vært mer hormonell enn jeg var under svangerskapet. Det har med dette oppstått negative følelser ift svigerfamilien min som jeg ikke har opplevd før. Kanskje spesielt mot min svigermor, som jeg alltid har likt godt. Nå, plutselig, syns jeg egentlig bare at hun er en noksagt som setter sønnen sin på en pidestall. Jeg liker ikke at hun tar opp babyen uten å spørre, ber meg om å mate, tar på babyen når h*n sover slik at h*n våkner og bare syns det er koselig, etc. Jeg klarer heller ikke å prate ordentlig med henne lengre da jeg syns hun mener så mye rart om alt. Jeg mestrer bare et ords svar. Jeg liker generelt ikke at noen i svigerfamilien holder og tar opp og duller med barnet mitt, jeg syns det er direkte ubehagelig. Jeg liker heller ikke når de sier at h*n ligner på de og de (andre medlemmer av svigerfamilien, aldri meg eller min familie).

Det er selvfølgelig urettferdig å mene dette om dem, det er jo like mye min manns barn som mitt og de er jo på sett og vis min familie også, og greie mennesker. Er jeg normal som har det slik?? Kan det være at jeg overreagerer pga hormoner, at jeg ikke kjenner de SÅ godt, eller? Er jeg rar?

[Wanita]

Jeg kjenner igjen noe av det du sier. Var merkelig hvordan verden forandret seg når jeg fikk barn. Noen mennesker ble helt grusomme i begynnelsen, men de var jo i nære relasjoner så jeg bet det i meg.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo mer lurer jeg på om det er hormonelt og kanskje en forsvarmekanisme for barnet?!!

For meg gikk det over etter hvert, hvertfall tilpassa seg på en måte.

Jeg husker jo at jeg var så forelsket i den lille bylten min at jeg trudde jeg skulle drukne i kjærlighet, og at det ikke lengre var plass til mannen og de andre rundt. De var jo bare i veien

Men dette og tilpassa seg og etterhvert ble alt som normalt + den lille og en utrolig stor kjærlighet til dette barnet.

Så tror ikke du er noe unormal

[Gjest Gjest]

jeg tenker at du har ett annstrengt forhold til barnefaren og at dette er årsaken!

snakker av erfaring.

du bør uansett ikke avvise svigerfam. din det er stort behov for den når barnet blir større.

kansje en alvorsprat med barnefar er det som skal til.er han tilstede,egoist,eller nikkedukke.etc..??

[Gjest TS]

Vi har faktisk et fantastisk forhold og han er en like fantastisk far. Derfor er disse følelsene nokså malplassert.

[AnonymBruker]

Veldig typisk at de sier at barnet ligner "deres" side av familien.

Slik er det her i gården også. Ingenting å bry seg om....

Jeg blir også irritert når svigers herjer rundt med babyen; tar bilder når han sover slik at han våkner, gir han nesten ikke fra seg når jeg skal amme etc.

[Skylight]

Dette er veldig normale følelser og veldig hormonelt styrt. Det at de sier han ligner på noen i dems familie er en selvfølge ettersom de kjenner sin egen familie best. Din familie vil nok si motsatt.

Jeg tror jeg ville snakket med barnefar om at det i førsten er litt vanskelig for deg med alt for mye besøk og dulling. Det er ikke noe galt i det og det blir nok at besøk og muligheten til å bli kjent med den lille etterhvert som tiden går. Får du flere barn vil du merke at disse tingene du føler nå, vil føles helt annerledes. Da vil du ikke bry deg om om de har vekket den lille eller sier slike og slike råd om alt mulig. Du vil smile det vekk :-)

Men akkurat nå er det viktig at du beskytter deg og den lille litt for det er ganske vanskelige disse følelsene du føler nå om å bekytte barnet fra andre mest mulig. Helt naturlig og uteforstående vil nok bare fnyse av det, så snakk med barnefar og få han med på laget ditt :-)

[~umulia~]

Jeg skjønner deg så godt, for jeg har hatt det sånn selv. Jeg hatet at alle mente de viste best når barna mine var nyfødte, eller belærte meg om hva jeg skulle gjøre.

Jeg har vært på gråte fordi svigerfamilien er så opptatt av at babyene har vært så lik deres familie, og ikke snakket om annet. Følte at de undergavde min tilhørighet til babyen.

Det er sikkert hormonelt betinget og veldig vanlig. Jeg kan trøste deg med at du sikkert vil føle det annerledes om en stund. (for meg tok det mer en 10 mnd)

[Gjest Nuppa_]

Jeg syns du skal si til henne at hun ikke må ta opp babyen når den sover, hun må da skjønne det? Og bare overse henne når hun ber deg om å mate hvis ikke det er nødvendig. Du er mamma og kjenner babyen din best, og vet hva som trengs. Ikke vær redd for å si ifra!

Jeg blir så irritert på svigermødre som oppfører seg som det er deres baby.... :gjeiper:

Bare å la henne skjønne at du bestemmer med engang, hvis ikke blir du overkjørt senere også.

[Gjest TS]

"Godt" å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg får trøste meg med at det en gang går over.. uff, disse hormonene. Barnefar prøver å forstå, og det tror jeg han gjør, men han føler seg litt såret på vegne av familien hans også tror jeg, så det blir vanskelig. Jeg tror nok jeg er alene om dette.

[Gjest Gjest]

"Godt" å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg får trøste meg med at det en gang går over.. uff, disse hormonene. Barnefar prøver å forstå, og det tror jeg han gjør, men han føler seg litt såret på vegne av familien hans også tror jeg, så det blir vanskelig. Jeg tror nok jeg er alene om dette.

Nei du er ikke alene, dette er helt vanlig men antakelig noksp tabu å snakke om. "For det er jo hans/deres barn også" og så går alle løs på deg med ishakke og kaller deg både det ene og det andre..

Det handler om usikre grenser tenker jeg. Din svigermor har ikke rettigheter til å bare gå og ta opp barnet ditt. Uansett hvor mye farmor hun er. Eller rettigheter ovenfor barnet i det hele tatt. Hun bør gå stille i dørene og spørre, behandle den nye familien med respekt. Og sønnen hennes bør være den som tar ansvaret for å si fra, sette grenser og vise at dette er HANS familie. Han er ikke lenger hennes lille gull, han er voksen mann.

Mange kvinner er sårbare i barselperioden og føler at barnet fortsatt er en fysisk del av henne selv. Og da er det lett å få de følelsene du sitter med, når man opplever at folk "tar seg til rette". Svigermor er også helt sikkert redd for å bli dyttet unna barnet, fordi hun nok ganske sikkert har følt noe lignende selv en gang! (Om hun aldri vil innrømme det!) Og fordi hun nok vet at døtre som regel har et nærmere forhold til SIN mor.. Et rent minefelt for mange.

Det kan lønne seg å snakke med noen om dette. Noen som er villige til å høre og hjelpe. Istedet for å ha det så travelt med å stemple nybakt mamma som det ene og det andre... Og grenser ER viktig, barnet skal ha ro, rutiner, vaner. Dere som familie skal finne ut av det med hverandre, du og din mann skal plutselig kombinere livet som kjærester med livet som foreldre, og disse nye rollene med hensyn til øvrig slekt.

I mitt tilfelle skar det seg sånn at svigermor la meg for hat og har ikke snakket med sønnen på mange år. Hun hadde det så travelt med å sikre seg plassen hun hadde sett for seg, i dobbeltsenga vår, at jeg ikke maktet synet av henne til slutt. Og når sønnen hennes tok saken opp, så var det gjort. Jeg håper at dere to, du og din mann, kan snakke sammen om disse tingene, disse VANSKELIGE og NORMALE tingene. Slik at det ikke går betennelse i det for dere også.

Gratulerer med baby, og lykke til videre.