Sambo forandrer seg når barna er her.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en samboer som har barn fra før. De er ganske store, kun en som bor hjemme fortsatt, og de har "alltid" hatt 50/50 deling på barna. De ukene barna er her er ikke samboer til å kjenne igjen! Han flakser rundt og hjelper dem, rydder etter dem, vasker, støvsuger, kjører dem hit og dit (de fleste ting er innen gå-/sykleavstand), vasker tøy, henger opp tøy, sjekker lekser, rydder kjøkken osv osv, samtidig er han litt smågretten hele tiden, og virker misfornøyd med at jeg ikke gjør like mye som ham her hjemme. Jeg gjør riktignok ikke like mye som ham, jeg vasker bad og kjøkkenet tar jeg når jeg/vi har brukt det, jeg vasker mine og hans klær, og også barnas (husk de er store, to av dem bor ikke hjemme fast) når det er naturlig, altså dersom noe ligger i kurven. Jeg oppsøker ikke rommene eller badet for å aktivt vaske deres tøy, men dersom det er i kurven hiver jeg det inn med mine og hans.

Til vanlig er vi ganske forelskede og tar og koser mye på hverandre, men når barna er her blir det like sånt, da er han stort sett gretten fordi det blir så mye å gjøre...

Vi pleier også å lage oss gode middager når vi er alene, men når barna(et) er her blir det hans ansvar å lage maten, fordi jeg orker ikke stå og bruke masse tid på å lage mat som h*n ikke liker og som bare blir klaget på. Kan selvsagt steke noen pølser el.l men ikke noe mer enn det, fordi "mamma lager den bedre" eller "det liker jeg ikke" .

Jeg var veldig klar på det når jeg ble sammen med far at jeg ønsket ikke å bli barnevakt og hushjelp, og dette har jeg holdt på. Barna sine får han ordne med selv, akkurat som før jeg kom inn i bildet.. Nå høres jeg ut som stemor fra helvete her, det er jeg ikke. Men samboeren blir så rar når barna(et) er her, så jeg må innrømme at jeg liker bedre når vi er kun oss to... Da er han seg selv, altså den mannen jeg forelsket meg i.

[AnonymBruker]

Må være slitsomt å være så sykelig sjalu som deg?

[Gjest Cosette]

Det er vel ikke akkurat uvanlig at man er annerledes rundt sine barn enn hvordan man er alene med en kjæreste? Dette gjelder vel alle?

Nå sier du ikke hvor gammel barnet som bor hjemme er, men på generelt grunnlag er det jo en kjent sak at det er mye jobb å ha ansvaret for unger. Det er klart man stresser mer da enn når man bare er to voksne.. Du har jo mannen for deg selv halvparten av tiden, det er langt mer enn hva de som har felles barn har.

At han er gretten er jo noe du bør ta opp, slik skal det jo ikke være - og kanskje skjemmer han dem litt bort ved å rydde for mye etter dem (hvilket uansett ikke er ditt problem) - men ellers ser jeg ikke helt hva mannen egentlig gjør galt her? Han høres heller ut som en far som følger opp sine barn så godt han kan, tenker du at han skal sitte i sofaen og smaske på deg og spise romantisk middag heller enn å sjekke lekser?

[Gjest navnelapp]

Eg syns han høyrest litt stressa ut, som om han har dårleg samvit og dermed held altfor høgt servicenivå overfor barna sidan. Snodig at det er slik når han har hatt 50/50-samver alltid. Mange fedre har problem med å sette grenser for sine eigne barn når dei har hovudansvaret. Du bør snakke med han om det, og at han blir gretten. Det er ikkje særleg hyggeleg. Til AB#2: Kvifor meiner du dette er sjalusi? Det høyrest det ikkje ut til å vere slik eg les det TS skriv.

[AnonymBruker]

Eg syns han høyrest litt stressa ut, som om han har dårleg samvit og dermed held altfor høgt servicenivå overfor barna sidan. Snodig at det er slik når han har hatt 50/50-samver alltid. Mange fedre har problem med å sette grenser for sine eigne barn når dei har hovudansvaret. Du bør snakke med han om det, og at han blir gretten. Det er ikkje særleg hyggeleg. Til AB#2: Kvifor meiner du dette er sjalusi? Det høyrest det ikkje ut til å vere slik eg les det TS skriv.

Dette blandt annet. Ikke virker det som om hun har akseptert at han har barn heller.

å jeg må innrømme at jeg liker bedre når vi er kun oss to... Da er han seg selv, altså den mannen jeg forelsket meg i.

[AnonymBruker]

Det er vel ikke akkurat uvanlig at man er annerledes rundt sine barn enn hvordan man er alene med en kjæreste? Dette gjelder vel alle?

Nå sier du ikke hvor gammel barnet som bor hjemme er, men på generelt grunnlag er det jo en kjent sak at det er mye jobb å ha ansvaret for unger. Det er klart man stresser mer da enn når man bare er to voksne.. Du har jo mannen for deg selv halvparten av tiden, det er langt mer enn hva de som har felles barn har.

At han er gretten er jo noe du bør ta opp, slik skal det jo ikke være - og kanskje skjemmer han dem litt bort ved å rydde for mye etter dem (hvilket uansett ikke er ditt problem) - men ellers ser jeg ikke helt hva mannen egentlig gjør galt her? Han høres heller ut som en far som følger opp sine barn så godt han kan, tenker du at han skal sitte i sofaen og smaske på deg og spise romantisk middag heller enn å sjekke lekser?

Problemet her er jo at han blir gretten fordi han (opplever at han) har så mye å gjøre med sine barn/sitt barn (jeg også hjelper med lekser, så det er ikke leksene om å gjøre), og tar det ut på meg. når barna/et er her er det ofte at jeg heller ønsker å reise ut, fremfor å være her sammen med en gretten mann, som virker sur på meg hele tiden...

Denne tråden ble startet etter at jeg leste tråden "elendig familie", og selv om jeg ALDRI ville funnet på å si noe sånt som TS stemor sier i den tråden, kan jeg nok oppleve det sånn at jeg ønsker helst å drive med "mine egne saker" utenfor hjemmet (t.d at jeg reiser på besøk til en venninne, det ville jeg ikke gjort mens vi var alene, fordi våre alenehelger er "hellige" til kjærestekos, men jeg kan legge det til helger han har barna, fordi da er jeg liksom bare i veien uansett...

[AnonymBruker]

Jeg synes slett ikke ts høres sjalu ut, og i hvertfall ikke sykelig sjalu. Det er jo ikke noe rart at hun trives bedre med samboeren sin når han ikke løper rundt som et piska skinn og er gretten.

Jeg tror det er en mulighet for at mannen her overkompenserer for det han ikke får gjort for barna når de er hos mor. Sånn kan det fort bli i splittede familier hvis man ikke har et bevisst forhold til det. Man må reflektere litt over hva man ville krevd av barna dersom man bodde sammen som "hel" familie. Da ville man kanskje krevd at barna gikk/syklet selv istedet for å hoppe opp for å kjøre dem hit og dit, særlig hvis man blir sliten av det og gretten.

Far her bør lære seg å prioritere bedre og ikke være barnas tjener. Det er forskjell mellom å være hjelpsom og omsorgsfull kontra besatt av å gjør alt på en gang for barn som er store nok til å ta mer ansvar selv.

Kitty

[Littlebird]

Jeg tipper samboer er gretten fordi han strever på mens ts gjør mye mindre. Jeg skjønner jo at man ikke vil føle seg som hushjelp,men det er da naturlig at ts også lager middag innimellim selv om barna er der. Hvis de ikke liker maten din,er det jo bare å finne ut hva de liker. Siden de spiser maten far lager,vet dere jo det. Jeg blir iallfall litt gretten på partneren min hvis jeg syns jeg gjør mye hjemme og han lite. For meg føler jeg like mye ansvar hjemme enten stebarnet er der eller ikke.. man må jo rydde,handle,lage mat osv uansett. Tipper dere blir mer fornøyde begge to, og barna, hvis du endrer litt innstilling..

[AnonymBruker]

Jeg tipper samboer er gretten fordi han strever på mens ts gjør mye mindre. Jeg skjønner jo at man ikke vil føle seg som hushjelp,men det er da naturlig at ts også lager middag innimellim selv om barna er der. Hvis de ikke liker maten din,er det jo bare å finne ut hva de liker. Siden de spiser maten far lager,vet dere jo det. Jeg blir iallfall litt gretten på partneren min hvis jeg syns jeg gjør mye hjemme og han lite. For meg føler jeg like mye ansvar hjemme enten stebarnet er der eller ikke.. man må jo rydde,handle,lage mat osv uansett. Tipper dere blir mer fornøyde begge to, og barna, hvis du endrer litt innstilling..

På det ts skriver så virker det som om stebarna har bestemt seg for at hun lager dårlig mat og at de benytter anledningen til å spre ut små stikk om at "mamma er mye bedre enn deg". Jeg skjønner godt at ts ikke orker å lage mat under sånne forhold. Ikke fordi barna bør synes at hun er bedre enn moren deres, men fordi de er utakknemlige og frekke. Og det at far har så mye å gjøre skyldes jo sånn som jeg har forstått det at han gjør mye mer enn han trenger å gjøre for barna som er store nok til å ta mer ansvar selv. Da får heller far velge å trappe ned på antall ting han gjør for barna, så slipper han å stresse.

Kitty

[AnonymBruker]

Dette blandt annet. Ikke virker det som om hun har akseptert at han har barn heller.

å jeg må innrømme at jeg liker bedre når vi er kun oss to... Da er han seg selv, altså den mannen jeg forelsket meg i.

At jeg liker bedre at vi er kun oss to betyr ikke at jeg ikke aksepterer hans barn. Jeg er veldig glad i barna hans, og liker å prate med dem, ha med minstemann på ting han synes er morsomt, og jeg har ingenting i mot barna!

Men når det kommer til måten samboeren min er mot meg når barna er her, så synes jeg det er slitsomt... Om du tenker deg selv at din kjære skal oppføre seg som en annen halvparten av tiden, så må du forstå at det er noe som får en til å føle at noe er feil i forholdet? Halvparten av tiden veldig glad i deg, og gir uttrykk for sin kjærlighet, og andre halvparten går han rundt og er sur og gretten og tar det ut på deg... Det er da ikke rett?

[AnonymBruker]

På det ts skriver så virker det som om stebarna har bestemt seg for at hun lager dårlig mat og at de benytter anledningen til å spre ut små stikk om at "mamma er mye bedre enn deg". Jeg skjønner godt at ts ikke orker å lage mat under sånne forhold. Ikke fordi barna bør synes at hun er bedre enn moren deres, men fordi de er utakknemlige og frekke. Og det at far har så mye å gjøre skyldes jo sånn som jeg har forstått det at han gjør mye mer enn han trenger å gjøre for barna som er store nok til å ta mer ansvar selv. Da får heller far velge å trappe ned på antall ting han gjør for barna, så slipper han å stresse.

Kitty

Kan ha noe med at barna har merket hvor lite innstilt stemoren er på å delta i livet med de og heller vil ha mannen for seg selv.

[AnonymBruker]

Kan ha noe med at barna har merket hvor lite innstilt stemoren er på å delta i livet med de og heller vil ha mannen for seg selv.

Nå har vi en sånn "hate-stemor-uansett-person" her igjen..

Om du ser hva jeg skriver i hovedinnlegget ser du at jeg er ikke en stemor fra helvete. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg gjør for og med barnet som bor hjemme, og det håper du jeg forstår. Poenget mitt er at far går rundt med en dårlig holdning ovenfor meg de ukene barnet er her, og det går utover mitt forhold til ham. Jeg vil ikke ha mannen for meg selv, jeg vil at min mann skal oppføre seg som vanlig, selv om barnet/a er her. Jeg tror ikke du ville forventet mindre av din samboer?

[AnonymBruker]

Kan nevne at eldstemann elsker maten min, og siden det ofte er helg når han er her, så lager vi(jeg) noe spesielt da. Fordi jeg vet han setter pris på det. Men jeg lager ikke mat til noen som kommer til bordet og sier ÆSJ, uansett om det så hadde vært min mor som bodde her..

Jeg har bedt minste om å bidra til ukesmenyen, og da kommer det gjerne ting h*n liker, og det lager jeg, men av og til må man ha feks fisk, for å lære seg å like det. Og grønnsaker blir satt på bordet av en far som sier "du skal vel ikke ha grønnsaker?" og da blir man litt oppgitt i matveien.. Selvsagt kan jeg steke pølser og pannekaker til barnet, men når potetmosen av merket "toro" får kommentarer som at mor lager den bedre(barnet vet at det er pose), da får en ikke lyst å lage mer.

Forøvrig baker jeg boller, og vafler, selv om det kun er dette barnet som ønsker det. Så det går ikke på at jeg ikke ønsker å delta, eller at barnet skal ha det bra/føle seg ønsket. Men at far må lage den maten som barnet sier for syvende gang at det ikke liker...

[Gjest Gjest]

sykelig sjalu nei vet du hva!

jeg syns du gjør helt rett i å la han ta ansvaret han faktisk har.

porblemet er at det virker som han skal prestere noe,og glemmer å kose seg å slappe av.

kansje barnemoren er krav stor eller han vil oppnå bedre enn henne.

mulig han hadde slappet av uten hennes press?

syns det er flott at ikke alle ste mødre blander seg oppi og inni alt slik at faren ikke slipper til. flott ts!!

[AnonymBruker]

Kan nevne at eldstemann elsker maten min, og siden det ofte er helg når han er her, så lager vi(jeg) noe spesielt da. Fordi jeg vet han setter pris på det. Men jeg lager ikke mat til noen som kommer til bordet og sier ÆSJ, uansett om det så hadde vært min mor som bodde her..

Jeg har bedt minste om å bidra til ukesmenyen, og da kommer det gjerne ting h*n liker, og det lager jeg, men av og til må man ha feks fisk, for å lære seg å like det. Og grønnsaker blir satt på bordet av en far som sier "du skal vel ikke ha grønnsaker?" og da blir man litt oppgitt i matveien.. Selvsagt kan jeg steke pølser og pannekaker til barnet, men når potetmosen av merket "toro" får kommentarer som at mor lager den bedre(barnet vet at det er pose), da får en ikke lyst å lage mer.

Forøvrig baker jeg boller, og vafler, selv om det kun er dette barnet som ønsker det. Så det går ikke på at jeg ikke ønsker å delta, eller at barnet skal ha det bra/føle seg ønsket. Men at far må lage den maten som barnet sier for syvende gang at det ikke liker...

Jeg er i litt motsatt situasjon en deg, minst like plagsomt det. Den uka kjæresten min har barnet her mister han totalt øya og sans for å rydde etter seg. Han stresser for å rekke mest mulig morro- noe som resulterer i sene kvelder og grinete barn fordi de er trette og leksene ikke er gjort... Den andre uka er han ute på farta like mye.. og jeg "sitter hjemme" (gjør ikke det, men kunne gjort det om jeg ikke var av typen som finner på noe å gjøre). Heldigvis er gutten hans verdens beste, og jeg stiller opp med det jeg føler er greit jeg stiller opp med. Jeg lager mat om det passer best at jeg lager mat (og her i huset er det ikke noe som heter æsj til mat-heldigvis), jeg vasker klær på samme måte som deg (rydde de inn på vaskerommet må gutten gjøre selv), og bidrar med husarbeidet på samme måte..

Men det største problemet mitt er vel egentlig at jeg ikke orker å være en familie annenhver uke... Den uka vi har barnet her.. Den andre uka er det alt mulig annet enn å være hjemme som er spennende for far...

[AnonymBruker]

Jeg tipper samboer er gretten fordi han strever på mens ts gjør mye mindre. Jeg skjønner jo at man ikke vil føle seg som hushjelp,men det er da naturlig at ts også lager middag innimellim selv om barna er der. Hvis de ikke liker maten din,er det jo bare å finne ut hva de liker. Siden de spiser maten far lager,vet dere jo det. Jeg blir iallfall litt gretten på partneren min hvis jeg syns jeg gjør mye hjemme og han lite. For meg føler jeg like mye ansvar hjemme enten stebarnet er der eller ikke.. man må jo rydde,handle,lage mat osv uansett. Tipper dere blir mer fornøyde begge to, og barna, hvis du endrer litt innstilling..

Jeg rydder etter meg selv og samboeren min, akkurat som han gjør.. Han rydder etter seg og samboeren sin.. Og barna sine.. De barna hadde han alene i lang tid før jeg kom inn i bildet, så jeg ser ikke helt at han skal bli sur på meg for at de roter.. Etter mitt syn burde han bruke mindre energi på å rydde etter dem (spesielt den ene som bor hjemme, som alltid har vært minst, og dermed tatt litt ekstra hensyn til) og mer energi til å lære h*n å rydde etter seg selv.. Dette har blitt bedre etter at jeg kom inn i bildet, men det er på laangt nær det nivået jeg var på da jeg var på den alderen, jeg som er eldst i søskenflokken... Det mener jeg ikke som kritikk mot dette barnet, men mer mot h*ns foreldre, som ikke lar h*n oppleve gleden av mestring, og ansvar, men heller gjør det for h*n fordi det er enklere og tar mindre tid.. Dette barnet er jo ekstremt stolt over å ha utøvd oppgaver som jeg selv hadde fast da jeg var halvparten så gammel, tenk hvor stolt h*n hadde vært om h*n fikk gjøre mer...

Dette var egentlig ikke en tråd for å diskutere min partners oppdragelsesevner (selv om jeg ser, slik som flere sier i tråden her, at far heller står på pinne for barnet enn å la det bidra selv, sikkert et resultat av at mor og far kun har barnet halvparten av tiden, og ønsker at den tiden skal være så god som mulig), men hva jeg kan gjøre i forhold til at min partner tar ut sitt dårlige humør på meg når barna(et) er der...

[AnonymBruker]

Nå har vi en sånn "hate-stemor-uansett-person" her igjen..

Om du ser hva jeg skriver i hovedinnlegget ser du at jeg er ikke en stemor fra helvete. Jeg orker ikke gå inn på alt jeg gjør for og med barnet som bor hjemme, og det håper du jeg forstår. Poenget mitt er at far går rundt med en dårlig holdning ovenfor meg de ukene barnet er her, og det går utover mitt forhold til ham. Jeg vil ikke ha mannen for meg selv, jeg vil at min mann skal oppføre seg som vanlig, selv om barnet/a er her. Jeg tror ikke du ville forventet mindre av din samboer?

Og du er en "jeg-er-ikke-stemor-fra-helvette" person

[Gjest Karma]

Nå har ikke jeg giddet å lese gjennom alle innleggene over , så kanskje jeg svarer det samme som andre !

Jeg tenker du ser han i "hverdagen " , når barna er hos dere ! Forhold uten barn er lette . Det er lett å være kjærester , og det er lett å kunne slappe av . Med barn i bildet er det mer å gjøre , mer stress , altså hverdager .

Vil bare presissere at selv om barn er stress , er kosen verdt prisen

[AnonymBruker]

Jeg tenker du ser han i "hverdagen " , når barna er hos dere ! Forhold uten barn er lette . Det er lett å være kjærester , og det er lett å kunne slappe av . Med barn i bildet er det mer å gjøre , mer stress , altså hverdager .

Vil bare presissere at selv om barn er stress , er kosen verdt prisen

Jeg seg hva du mener, og jeg er jo enig, egentlig.. Jeg ser bare ikke hvorfor han må la det gå ut over meg at han stresser...

Jeg setter pris på at jeg har funnet meg en mann som stiller mye opp for barna sine. Jeg ønsker meg jo selv barn med denne mannen, og jeg synes det er veldig godt at han ser hvor mye barn krever, i forhold til at mange barn tar for gitt at moren tar seg av dem ("For det er jo ingen jobb") og det at han viser i hverdagen hvor mye han setter pris på dem, så vet jeg at han er en god far.

Og om jeg skulle ha gått forbi dette: HANS BARN ER HERLIGE MENNESKER SOM JEG SETTER STOR PRIS PÅ!

Men jeg har hørt og lest om tilfeller der mannen har funnet seg ny dame som har fungert som oppdrager, barnepass og husholderske. Og dette ønsker jeg ikke..

Om jeg ikke kan få oppdra barnet til å ikke si "ÆSJ!" til maten, å si takk for maten, at det spiser sunt og variert (går mye i sjokoladepålegg, saft og kjeks her, før og etter middag (som barnet ikke spiser)), leker ute, leggetider og filmer spill en bør se, så ønsker jeg faktisk ikke å bidra i andre deler av barnets oppdragelse heller, og jeg melder meg litt ut.. det får da være grenser for hvor mange ganger jeg kan si til barnet at h*n bør spise grønnsaker/fisk, og far sier at det ikke er nødvendig...

Men tema her er hvordan få far til å skjønne at hans oppførsel mot meg ikke er akseptabel, og ikke noe jeg ønsker dersom jeg skal fortsette mitt forhold til ham?

[AnonymBruker]

Jeg seg hva du mener, og jeg er jo enig, egentlig.. Jeg ser bare ikke hvorfor han må la det gå ut over meg at han stresser...

Jeg setter pris på at jeg har funnet meg en mann som stiller mye opp for barna sine. Jeg ønsker meg jo selv barn med denne mannen, og jeg synes det er veldig godt at han ser hvor mye barn krever, i forhold til at mange barn tar for gitt at moren tar seg av dem ("For det er jo ingen jobb") og det at han viser i hverdagen hvor mye han setter pris på dem, så vet jeg at han er en god far.

Og om jeg skulle ha gått forbi dette: HANS BARN ER HERLIGE MENNESKER SOM JEG SETTER STOR PRIS PÅ!

Men jeg har hørt og lest om tilfeller der mannen har funnet seg ny dame som har fungert som oppdrager, barnepass og husholderske. Og dette ønsker jeg ikke..

Om jeg ikke kan få oppdra barnet til å ikke si "ÆSJ!" til maten, å si takk for maten, at det spiser sunt og variert (går mye i sjokoladepålegg, saft og kjeks her, før og etter middag (som barnet ikke spiser)), leker ute, leggetider og filmer spill en bør se, så ønsker jeg faktisk ikke å bidra i andre deler av barnets oppdragelse heller, og jeg melder meg litt ut.. det får da være grenser for hvor mange ganger jeg kan si til barnet at h*n bør spise grønnsaker/fisk, og far sier at det ikke er nødvendig...

Men tema her er hvordan få far til å skjønne at hans oppførsel mot meg ikke er akseptabel, og ikke noe jeg ønsker dersom jeg skal fortsette mitt forhold til ham?

Kanskje du skal hjelpe han litt da?