Jeg tvangsspiser

[AnonymBruker]

Det siste året har jeg lagt på meg ca 28 kilo grunnet tvangsspising.

Det er ikke snakk om en liten sjokolade her og en liten bolle der. Jeg spiser alt jeg kommer over til jeg sprekker. Jeg spiser selv om jeg ikke er sulten. Jeg spiser enorme mengder mat hver eneste dag.

Hvorfor? jeg vet ikke. Jeg har vært veldig deprimert, og mat har vært en god trøst. Problemet er at nå som jeg nesten er kvitt depresjonen så klarer jeg ikke å spise normale mengder. Jeg må ha mat hele tiden.

Dessuten har jeg angst, og maten demper angsten, i det minste innbiller jeg meg det.

Åh, jeg er så frustrert. Hva skal jeg gjøre? Jeg prøver hver eneste dag å spise riktig, men jeg klarer ikke.

Enten så må jeg spise ingenting, eller alt. Jeg kan klare å sulte meg, men begynner jeg først å ta en bit av noe, så klarer jeg bare ikke stoppe.

Jeg får lyst til å dø av hele greia. Dere vil kanskje kalle det latskap og mangel på viljestyrke, men jeg sliter psykisk og da er det lett å få et unormalt forhold til mat.

Maten er en god hjelp i hverdagen. Den hjelper meg når jeg er glad, trist, sliten, stressa, sur, eller bare har lyst på noe godt.

Hadde jeg skrevet opp hvor mye jeg spiste her, ville dere fått sjokk.

Psykolog går jeg allerede til pga angsten min og min tidligere depresjon.

Jeg vet hva jeg burde spise, men det er ikke så enkelt. Jeg klarer ikke å gjennomføre det. Jeg blir desperat uten mat.

Hjelp, seriøst

[AnonymBruker]

[Lisa-Marie]

Der er i værtfall et stort steg i riktig retning at du har lyst til å spise normalt :-)

Kanskje en ernæringsfysiolog kan hjelpe deg?

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med det selv i perioder, så jeg vet hvor forferdelig vanskelig dette er. Selv om jeg er slank og aldri går opp mer enn type 5 kg før jeg får slanket det vekk igjen. Mat blir et problem for meg når noe ikke er som det skal i livet mitt. Det blir også et problem når jeg er svært stresset. Problemet er nesten vekke nå, etter at jeg sakte men sikkert har ryddet opp i livet mitt. Det hender jeg får tilbakefall ved stress, men jeg klarer heldigvis fort å hente meg inn igjen slik at det ikke tar fullstendig overhånd. Da snakker vi alt fra noen dager til en uke med overspising.

Ble vel ikke så mye hjelp dette.. Ville egentlig bare at du skulle føle deg litt mindre alene

[The Kitten]

Har du vurdert det åpenbare? Å søke hjelp for tvangsspisingen?

[AnonymBruker]

Har du vurdert det åpenbare? Å søke hjelp for tvangsspisingen?

Som sagt, så går jeg allerede til psykolog. Men det er pga angsten og depresjonen, og vet ikke helt hvordan psykologen vil reagere om jeg tar det opp. Det er ganske flaut, og jeg føler meg så lite feminin som driver med det.

[seleneluna]

Stor klem til deg! Og vit at du ikke er alene, selv om det kanskje føles slik.

Desverre har jeg ingen løsninger på problemet ditt, men du må jo bare holde ut.

Har du prøvd antidepressiva? Det kan være med på å løse opp i den vonde sirkelen og gi deg noen små avbrekk fra alt det mørke og vonde.

Mange er nok skeptiske til slike medikamenter, inkludert meg selv (i begynnelsen). Først og fremst må du ta et steg ut av den smørja du står mitt i, få perspektiv og deretter foreta deg noe annerledes. Dette forutsetter at du får hjelp! Du kan ikke forvente at du er i stand til å bare stoppe en tvangslidelse når du i utgangspunktet er svært, svært deprimert.

Det er det positive i det hele; Spiseforstyrrelser og andre typer tvangslidelser er svært vanskelige å behandle og bli kvitt - men depressjon er mye enklere. Dersom du får kontroll over de mørke og destruktive tankene dine, vil etterhvert også tvangslidelsen miste sitt fundament.

[The Kitten]

Som sagt, så går jeg allerede til psykolog. Men det er pga angsten og depresjonen, og vet ikke helt hvordan psykologen vil reagere om jeg tar det opp. Det er ganske flaut, og jeg føler meg så lite feminin som driver med det.

Ja, jeg leste det. Tenkte mer på at du burde nevne det, eventuelt få henvisning til en som kan mer om tvangsspising. Dersom du har erstattet depresjonen med en spiseforstyrrelse, så har du egentlig ikke ordnet noe som helst.

Edit: Du trenger ikke føle deg flau. Det er en sykdom, og ikke noe du kan hjelpe for.

Endret 24. oktober 2011 av The Kitten

[AnonymBruker]

Stor klem til deg! Og vit at du ikke er alene, selv om det kanskje føles slik.

Desverre har jeg ingen løsninger på problemet ditt, men du må jo bare holde ut.

Har du prøvd antidepressiva? Det kan være med på å løse opp i den vonde sirkelen og gi deg noen små avbrekk fra alt det mørke og vonde.

Mange er nok skeptiske til slike medikamenter, inkludert meg selv (i begynnelsen). Først og fremst må du ta et steg ut av den smørja du står mitt i, få perspektiv og deretter foreta deg noe annerledes. Dette forutsetter at du får hjelp! Du kan ikke forvente at du er i stand til å bare stoppe en tvangslidelse når du i utgangspunktet er svært, svært deprimert.

Det er det positive i det hele; Spiseforstyrrelser og andre typer tvangslidelser er svært vanskelige å behandle og bli kvitt - men depressjon er mye enklere. Dersom du får kontroll over de mørke og destruktive tankene dine, vil etterhvert også tvangslidelsen miste sitt fundament.

Jeg går allerede på antidepressiv, og føler at livet er litt lettere. Men spisingen er fremdeles like vanskelig

[seleneluna]

Som sagt, så går jeg allerede til psykolog. Men det er pga angsten og depresjonen, og vet ikke helt hvordan psykologen vil reagere om jeg tar det opp. Det er ganske flaut, og jeg føler meg så lite feminin som driver med det.

Du burde fortelle dette med spisingen snarest! Dette er jo en faktor som er med på å forandre mye av sykdomsbildet ditt. Psykologen kan ikke hjelpe deg dersom du ikke er ærlig.

Du synes kanskje det er flaut - men stol på meg, det er du alene om!

[AnonymBruker]

Det kan nok være lurt å ta seg en tur til en ernæringsfysiolog, som nevnt over her.

Om du er villig, kan du jo eventuelt kontakte Balderklinikken.

De ser på deg som en helhet, ikke bare enkeltsykdommer som andre leger og "spesialister".

[2shy]

Tvangsspising dreier seg om følelser, du bruker maten til å bearbeide følelser som ligger dypt i deg. Angsten og depresjonen din går hånd i hånd her. Vet ikke hvorfor du tror psykologen skulle reagere på noe som helst måte, psykologen er der for å hjelpe deg.

Tvangsspising er langt mer normalt enn du tror. Det er veldig slitsomt, men det går an å komme seg ut av det.

Ta det opp med psykologen din, og prøv å være obs neste gang du setter i gang med spisingen. "hva er det i meg nå som gjør at jeg er i ferd med å spise denne maten som overhodet ikke er til nytte til meg, men tvert i mot ødelegger helsen min enda mer." Tør å fylle tomrommet med de følelsene du fortrenger istedet for mat.

Jeg vet det er vanskelig, jeg har vært der.

[Lumpelure]

Som sagt, så går jeg allerede til psykolog. Men det er pga angsten og depresjonen, og vet ikke helt hvordan psykologen vil reagere om jeg tar det opp. Det er ganske flaut, og jeg føler meg så lite feminin som driver med det.

Du går til behandling og har et stort problem som du holder hemmelig for behandleren?

Mitt råd: slutt å spenne ben på deg selv!

[AnonymBruker]

hvorfor blir ikke denne tråden stengt? Eller gjelder det kun for anorexia?

TS har tydligvis en spiseforstyrrelse og burde henvises til de med spiseforstyrrelse,på lik linje som de med anorexia.

[Gjest Bond]

Kjære  anonym bruker,

Vi kan ikke vite om det ligger god kompetanse bak svarene som gies her, tvangspising er også spiseforstyrrelse.

For å få den hjelpen du trenger vil jeg på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med IKS. Der møter du møter du mennesker som du kan prate med og som kan gi deg råd og hjelp.

Se deres nettside, http://www.iks.no og/eller ring de på telefon: 22 94 00 10.

Denne tråden blir stengt.

Vennlig hilsen

Bond, mod