For mye for meg...

[AnonymBruker]

Jeg må bare få ut litt her, føler virkelig jeg snart går på en smell her! Jeg er ikke av typen som klarer å snakke om følelser og sånt, jeg gråter heller så og si aldri... Håper noen gidder lese gjennom dette og gi meg noen råd!

De siste årene har det skjedd utrolig mye i mitt liv! Jeg har gått gjennom to spontanaborter, men de føler jeg at jeg har taklet. Problemene begynte egentlig for toår siden da jeg mistet en av mine nærmeste venner til fyllekjøring. Og jeg er så utrolig sint!! Sint på at han kunne være så utrolig dum! Nå i sommer mistet jeg enda en av mine nærmeste venner i en ulykke og jeg kjenner at det ble alt for mye for meg. Hvor mange på 21 år har måttet begrave såpass mange av barndomsvennene sine???

Kjæresten min gjennom fem år var utro mot meg, og dette har jeg tatt utrolig hardt! Mye pga jeg aldri har klart å tilgi pappa sitt utroskap!

For ett år siden var også min pappa utro mot mamma. De var fra hverandre en liten stund og i denne perioden ville han ikke ha noe med oss å gjøre. Han valgte kjæresten foran meg. Når jeg var liten så jeg enormt lite til min pappa, da han har en veldig viktig jobb og jeg har alltid blitt prioritert som nr. to....

Som alltid gikk jeg til mine besteforeldre(som er som foreldre for meg) for støtte. Disse har nå blitt senile(to av dem) og siden jeg er den nærmeste de har er selvfølgelig dette kjempetøft for meg! Det er så utrolig hardt når bestemor beskylder meg for å stjele hver gang hun roter bort ting!

For en mnd siden fikk jeg også diagnosen ME. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg i det hele tatt skal klare å takle/bearbeide alt dette, jeg klarer virkelig ikke å snakke med noen....

Beklager at dette ble så rotete, jeg klarer ikke skrive det på noen bedre måte...

[AnonymBruker]

Sender deg en klem.

Det har blitt veldig mye for deg nå. Jeg har selv hatt den følelsen at nå klarer jeg ikke flere vonde beskjeder og opplevelser. Når jeg står midt i det føler jeg at jeg drukner. Men når jeg får det litt på avstand pleier det å gå litt bedre.

Jeg håper du snart får en lettere periode uten vonde opplevelser, så du får hentet deg litt inn igjen.

Kanskje du kan prøve å gjøre noe som føles bra for deg? Uansett om det er å drikke kaffe med venner, spise en sjokolade og se på film, eller gå en rolig tur alene eller med noen du klarer å slappe av sammen med.

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg en runde hos psykolog. Viktig at du får jobbet deg gjennom de ulike tingene og en psykolog kan hjelpe. dersom du ikke tar tak i det nå så vil det på et eller annet tidspunkt slå det i hodet.

[AnonymBruker]

Pass i så fall på å få en dyktig psykolog. Hvis du ikke får det kan det tappe deg for enda mer krefter, uten at det hjelper deg verken nå eller senere.

[Gjest Nuppdupp]

mhm.. hvis psykologen prøver seg på hersketeknikker, forlat hun/han med en gang. og ikke la psykriater ha deg som prøvekanin.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har og har hatt utrolig mye å stri med. De sies at det er i motbakke det går oppover, og forhåpentligvis kan du også etterhvert føle at du når toppen og bare kan nyte utsikten over alt du har oppnådd til tross for motgangen.

Når det gjelder ME så vil jeg gjerne tipse deg om Lightning Process som jeg har hørt veldig mye positivt om.

[Daniel84]

Høres ut som du har fått ME for det rett og slett har blitt for mye for deg. Prøv å bearbeide noe av det hos en psykolog tror jeg nok er veldig lurt..

[AnonymBruker]

TS her.. Tusen takk for alle svar! Setter stor pris på det... Nå vet jeg ikke helt om psykolog er noe for meg, kunne noen fortalt meg litt mer om dette? er ikke flink til å åpne meg for folk, så det måtte liksom ha vært slik at psykologen spurte meg ut om ting... men er det slik det fungerer? Må uansett vente til desember før jeg får noe som helst av penger penger, det er dyrt å være syk....

[frøkna]

føler med deg, si ifra om du trenger en venn <3

[marielle171]

Jeg tror en psykolog er dyktig nok til å se om du er klar til å åpne deg:) eller om han skal bruke andre teknikker som pusteteknikker og meditasjonsteknikker for eksempel og da kan det hende at du seinere føler deg mere komfortabel hos han/hun og vil åpne deg litt mer.

Psykologer har med veldig mange forskjellige pasienter å gjøre og har sikkert opplevd mange ganger at folk er skeptiske når de kommer inn eller sjenerte eller ikke.

Lykke til og føler med deg <3