Han snuser i min private sfære..

[Gjest Anonym i dag..]

Hva er privat i et forhold? Jeg mener - har man rett på privatliv selv om man er samboer, gift, eller bare kjærester?

Og i så fall - hvor går grensen før man snuser i ting man ikke har noe med?

Har sett diskusjoner før som går på mobilen, men hva med Pc`n, brev, telefonsamtaler etc..

Min har fått for seg at `kg` er skumle saker - her foregår såååå mye som er skadelig for et forhold.......... for han fant ut jeg hadde svart på et innlegg under seksualitet :oops:

Så nå er helvete løst - og denen siden er forbudt område..... derfor er jeg gjest i dag...

Håper alikevel dere gidder svare meg - fordi jeg er sååååå irritert akkurat nå, men vet ikke om jeg skal forsvare meg eller gi faen..

[Kittykat]

Selvfølgelig har man rett på privatliv selv om man er i et forhold. Man skal da ikke gi avkall på absolutt alt.

Han kan ikke nekte deg å være her eller på noen andre nettsider forsåvidt. Hvorfor brakte helvetet løst da? Skrev du noe om han, eller var det bare rett og slett det at du svarte på innlegget?

Jeg surfer selv på nettet og hadde min samboer hatt noe i mot det, så hadde jeg faktisk ikke brydd meg.

Jeg har også svart på innlegg og skrevet innlegg.

Man må få ha litt frihet i forholdet, til å gjøre ting man har lyst på ( se: surfe på nettet, se på en film, være med kompiser/venninner og sånne ting ) uten at den andre parten skal komme å ligge ned veto på det.

Mitt råd er å stå på ditt og konfrontere han og si det du mener om denne saken. Og å kreve litt privatliv. Han kan på ingen måte nekte deg i å lese på disse sidene. Og han kan ikke utifra å ha lest noen innlegg si at kvinneguiden er skadelig for forholdet.

Hvis han mener det, så skulle vel mange forhold vært ødelagt da ( satt litt på spissen ).

For meg prater samboeren din bare vås.

Det blir selvsagt en helt annen ting hvis du f eks har hengt han ut og satt han i dårlig lys og "slengt dritt", men jeg antar at det har du ikke gjort.

[Livets datter]

Selvsagt skal du forsvare deg? Hva gir ham rett til å bestemme hva som er forbudt/ikke forbudt for deg? At en er gift/samboer betyr ikke at man automatisk mister retten til å bestemme over seg selv!

Sålenge du ikke har gjort noe "dumt" eller skadelig for forholdet.

[Gundel Gaukeley]

.

Endret 11. februar 2013 av Gundel Gaukeley

[chimp]

Dette handler mer om kontroll, enn om privatliv syns jeg! Hvorfor i alle dager lar du din mann/samboer bestemme hvilke sider på internett du "har lov" å frekventere?

Alle har rett til et privatliv, men dersom du vet du bryter med hans grenser i det du foretar deg er jo ikke det særlig respektfullt ovenfor ham.

Enig!!! Dette kalles kontroll og er farlig......Hadde fått varsellampene mine til å blinke rødt!!!

[Gjest Anonym i dag..]

Mitt råd er å stå på ditt og konfrontere han og si det du mener om denne saken. Og å kreve litt privatliv..

Det kan jeg jo selvsagt gjøre - men grunnen til at han reagerte var vel like mye hans sykdomsbilde som gjør han utrolig skeptisk, sjalu, mistenksom osv som det jeg faktisk svarte på...

Det blir selvsagt en helt annen ting hvis du f eks har hengt han ut og satt han i dårlig lys og "slengt dritt"' date=' men jeg antar at det har du ikke gjort.[/quote']

Nei det har jeg ikke gjort - jeg er glad i ham og står ved hans side igjenom den til nå vanskeligste delen av vårt liv sammen - og her vil jeg bli, men ikke for enhver pris...

Dette var bare dråpen som nesten fikk meg over kanten.....

[Gjest Anonym i dag..]

Dette kalles kontroll og er farlig......Hadde fått varsellampene mine til å blinke rødt!!!

Mine blinker de også - men som sagt er han syk, han får medisiner og terapi - men det blir ikke bedre liksom, det blir bare verre på en måte - alt skal kontrolleres og forklares, og er ikke forklaringen god nok blir det mye tenking og tunge dager for oss alle..

Men er depresjon en unnskynldning god nok for å berøve andre rundt deg et liv?

[Tusenfryd]

Å kjære - er dette slik du vil tilbringe livet ditt?

Sykdom er greit, det må aksepteres, men det er ingen uinnskyldning for dårlig oppførsel. Og med en del sykdom i min nære sfære, så er grensene helt klare.

Det er lov å være syk, men ikke oppføre seg som en dritt.

[Gjest Anonymous]

Det er lov å være syk, men ikke oppføre seg som en dritt.

Kan man si det til en som er derpesiv?

[Gjest Joanna]

Kan man si det til en som er derpesiv?

Tja, man bør pakke det inn. Si f.eks: "Jeg vet at du reagerer veldig på at jeg er på KG, men det har du ingen grunn til. (Jeg gjør ikke noe der som du ikke ville gjort, grunnløse bekymringer, osv.) Du har ingen rett til å diktere hvilke nettsider jeg skal holde meg unna, jeg vet godt selv hvilke som er skadelige for forholdet og ikke. Kg er ikke det. Dessuten er det et nettsted for KVINNER med hovedsaklig KVINNER som brukere..."

Eller noe lignende? Prøv å ikke være sint, anklagende eller aggressiv, snakk rolig, og få frem at du er veldig glad i ham, men at det ikke betyr at han får kontrollere deg på den måten.

Hilsen eks-deppa.

[Tusenfryd]

Kan man si det til en som er derpesiv?

Vet du hva? Ja, det synes jeg faktisk. Når blir kanskje mange forbanna på meg, men ja, jeg synes det!

Er det en står en nær og man skal forholde seg til ganske tett så må man ha regler for oppførsel - syk eller ikke. Er man såååå syk at det ikke er mulig, må man få hjelp, medisinsk eller av psykolog. Eller begge deler. Dessuten har ikke nødvendigvis depresjoner noe med kontrollbehov å gjøre.

Jeg skjønner også at ting kan ta av og man tipper over, men da skjønner man det i hvert fall og tar seg inn igjen etterpå. Da får man benytte anledningen til å snakke sammen om hva man så skal gjøre for å takle dette videre.

[Usikker]

Kan man si det til en som er derpesiv?

Jeg synes det er lov å si fra - JA.

Sliter sjøl med depresjoner i perioder - og synes det er befriende når folk tør å være ærlige mot meg. Og syk eller ikke syk - det er ikke HVA man sier, men MÅTEN man sier det på som er avgjørende.

Og din mann vil vel at du skal ha det bra - vil han ikke?

Lykke til

[coda]

Jeg har erfart at det nytter å si ifra, dersom en gjør det riktig og dersom personen er frisk nok til å faktisk høre hva jeg sier.

Dessuten har jeg valgt å ikke være så personlig om ting som gjelder forholdet mellom ham og meg. Han må kunne stole på at jeg ikke utleverer ham i større grad enn han ville ha gjort det selv. Det trenger ikke bli tanketomt eller pregløst likevel.

[Gjest Anonym i dag..]

Det trenger ikke bli tanketomt eller pregløst likevel.

Er ikke sikker på hva du mener her - men slik jeg oppfatter det blir jo et forhold tomt og pregløst når man ikke kan snakke sammen uten at den ene skal føle seg angrepet, mistro den andre eller tenke seg langt ned over alt som blir sagt og kan ha en annen mening..

Vi har sluttet å snakke sammen av den enkle grunn at han mener det er best slik - dersom vi ikke snakker om alt som er vanskelig slipper vi å få de følelsesmessige problemene som følger med.. Jeg holder derfor alle mine tanker og følelser for meg selv eller deler dem med venner jeg stoler på - det er vondt men så har vel han det bra da til en viss grad.

Å være den som skal leve på andres premisser er ikke av det enkleste, og jeg vet det ikke er rett heller - så ikke kom med den - men har man lovet "i gode og vonde dager" er det ikke bare å gi opp når de vonde kommer heller..

Spørsmålet er vel hvordan kan jeg hjelpe ham til å finne igjen de gode dagene når medisiner og samtaler med fagfolk ikke hjelper.. Og hvorfor skal det være min oppgave å "bære" han igjennom livet - bør han ikke få hjelp så han kan gå selv? Psykriatere skriver bare ut mer medisiner de og håper på bedring.... Jeg trenger snart psykolog selv her jeg sitter - for alt jeg gjør blir toket, vurdert, tenkt og vridd i alle retninger..

Dette var bare en av de tingene som har skjedd det siste året som har fått meg til å lure på om jeg overreagerer eller om jeg faktisk har lov å si ifra..

[Gjest Meg]

Jeg foreslår at dere søker terapi sammen, hvis du virkelig vil at dette skal fungere. Jeg vet godt hvordan det er å leve etter andres ønsker hele tiden, slitsomt å gå på tå hev...Det holder desverre ikke i lengden!

[coda]

Jeg var litt rask i konklusjonene mine. Jeg mente at det jeg skriver på KG eller andre steder ikke behøver å bli tanketomt selv om han kan være trygg på at jeg ikke utleverer ham spesielt eller meg selv generelt mer enn jeg vet han liker.

Selvfølgelig er min kommunikasjon med min mann langt, langt viktigere for meg enn KG, og dersom jeg ikke hadde hatt det... Det at jeg vet at han elsker meg selv om vi diskuterer, prater oss gjennom ting, føler oss frem på områder der vi trenger å bli bedre kjent eller ting som vi aldri før har delt, som vi kanskje ikke kjenner så godt selv heller, det er det mest verdifulle vi har.

Samtidig setter jeg pris på at han viser meg tillit. Han styrer meg ikke, sier ikke hva jeg får delta i eller hva jeg kan si, men fordi han viser meg respekt, får han respekt tilbake. Var det litt bedre forklart?

Ellers: jeg har psykisk syke i familien, nær familie. Jeg har valgt å ta litt avstand, for jeg ser at etterhvert har flere i min familie behov for å få noen å prate med. Vi har blitt flinkere til å sette foten ned, det gjør også at vi tåler mer i andre situasjoner. Men jeg ville seriøst vurdert å oppsøkt fagfolk selv!!

[Gjest Anonymous]

Jeg foreslår at dere søker terapi sammen' date=' hvis du virkelig vil at dette skal fungere.[/quote']

Jeg har vært med til såkalt fellesterapi - hvor vi begge to skulle snakke.. Alt ble bare verre. Ikke bare etter første, andre og tredje gang - til slutt ble han og hans psyk. enige om at det kanskje var best om jeg bare var der som en støtte i hverdagen - lot han få lov å si og gjøre for å få utløp for sine depresive sider og bare var den støtte og trygghet han trengte..

Uten at jeg var med på samtalene.. - jeg lurte på om jeg var grunnen til hans depresjon, men fikk aldri noe svar på det...

Da følte jeg meg overkjørt da.......

Han kan si at han mener vi bør gå fra hverandre den ene dagen for så å beskylde meg for å være kald og likegyldig og på vei ut av forholdet den neste...

Jeg vet snart ikke min arme råd - dette er et levende helvete i perioder... Og jeg vet snart ikke hvor jeg starter og han slutter når jeg skal tenke...

Uff da - ser at dette høres skikkelig ille ut - men der er jo de gode dagene også da.. Hvor alt fungerer tilsynelatende veldig bra...

[Gjest Meg]

Med felles terapi, kan det være lurt å gå til en annen en hans psykolog. Finn en som skal hjelpe dere begge. En skal ikke kimse av de som er pårørende i slike situasjoner, hvis du skal kunne støtte ham må du føle deg verdsatt!!

Ønsker deg av hjertet lykke til!!!

[14062003]

Kan man si det til en som er derpesiv?

JAAAA!

[Gundel Gaukeley]

Antageligvis vet jeg alt for lite om din situasjon til å si noe om dette. Men jeg syns ikke det høres ut som om du blir tatt noe særlig hensyn til....(av både psyk. og samb.)

Du bør nok også søke litt hjelp og støtte ett eller annet sted, ellers kommer du antageligvis til å få en kjempesmell den dagen samboeren din kommer seg ovenpå igjen. Og da er dere på en måte i gang igjen...

Dessverre kan det være veldig vanskelig å betro seg til noen om ting som angår din samboer fordi han i den tilstanden han er nå kanskje vil se på det som et svik? Depressive mennesker kan fremstå som utrolig egoistiske mennesker uten at de nødvendigvis ER det.

Det viktige her er imidlertid at du ikke tilpasser deg hans "vrangforestillinger", klart du skal støtte og hjelpe ham, men du skal også leve et normalt og fullverdig liv!

Ettersom han er inne i en vanskelig periode så er det logisk at det er deg som har bevart "gangsynet", og som best klarer å bedømme hva som er riktig...