Hvor viktig er dette?

[Gjest Anonymous]

Kjæresten min er en stille, rolig og sjenert type som trenger veeeldig lang tid før han slipper seg løs og snakker med folk han ikke kjenner. Jeg er ikke slik i det hele tatt, og føler mange ganger frustrasjon over hans manglende sosiale evner. skulle ofte ønske at han tok litt mer initiativ til å bli kjent med folk. Han vil som regel ikke treffe mine venner pga dette, og tar lite initiativ til å finne på ting med andre. Stort sett vil han at bare jeg og han skal være sammen uten andre i nærheten. Jeg føler ofte at jeg blir lei meg pga dette, og kvier ofte for å spørre han om vi skal finne på ting sammen med andre, da jeg vet at han som regel ikke har så lyst. Han er med noen ganger, men da er det mest fordi jeg skal bli glad og fornøyd. Passer vi ikke sammen? Jeg er glad i han, men vet ikke om dette er noe jeg kan leve med resten av livet. Jeg føler også at vi ikke snakker så godt sammen som jeg kan gjøre med feks. andre kamerater av meg. De kan jeg sitte og prate med i timevis på kafe, mens jeg og han aldri gjør det. Vi har liksom ikke så mye å snakke om. Er dette normalt? Skal man ikke kunne snakke med kjæresten om det meste? Er det jeg som er paranoid?Takknemlig for svar..

[~sikka~]

Jeg synes det høres rart ut å ikke kan snakke med den man er sammen med i timesvis. Naturligvis kan det ha noe med at dere er komfertable med taushet og sånt....

Men hvis jeg og gubben ikke kunne sitte sammen og le og prate sammen hadde jeg blitt bekymret. Skal man være sammen resten av livet må man kunne snakke masse sammen.

Tror ikke dere passer sammen jeg.

[Gjest Anonymous]

Joda, vi kan snakke sammen, men det er liksom ikke på samme måten som med venner, om du skjønner..Jeg er også litt bekymret. Vi bor milevis fra hverandre, og når vi snakkes på telefon så er det liksom bare: " hva har du gjort i dag"? "Ikke noe særlig.." Altså vi kan ikke snakke i timevis på telefonen, og heller ikke når vi er sammen. Har tenkt på det lenge nå, jeg vil gjerne være sammen med en som kan snakke med meg, gjerne litt lenge av gangen, liksom..

Og dette med å være sosial: Ofte føler jeg meg ille til mote i sosiale sammenhenger, må liksom påpasse at han har det ok..Og kan noen gang sitte å tenke " ÅHHH, kom igjen nå, si noe da, for søren!!" Skjønner du?

[Gjest Anonymous]

Andre med liknende erfaringer?

[Gjest Anonymous]

Ja har opplevd det samme ja. Var sammen med ham i 5 år, ble slutt nå nettopp. Spesielt i starten av forholdet var det sånn at jeg "kvidde" meg for å ta ham med ut fordi han var så stille. Det hendte faktisk at jeg svarte i stedenfor ham når noen spurte ham om noe.....

Han bedret seg mye, det skal sies, men likevl ble det altså slutt nå nylig. Årsak var at han ikke hadde så mye å prate om, og at jeg følte at det alltid var JEG som pratet, JEG som fant på noe, også kunne han ikke snakke om følelser......

Så vær OBS!!!! Jeg også var og ER VELDIG glad i denne mannen, men det hjelper ikke på lang sikt. Blir kjedelig......

[Gjest Anonymous]

er det du, jenta27?!

det er helt merkelig, men det virker som om både du og jeg har slitt/sliter med nøyaktig det samme!! Du har svart på flere av mine innlegg..Og når du forteller kjenner jeg meg veldig igjen! Langdistanseforhold, sjenert og lite sosial kjæreste mm.

Så rart!

[Gjest Anonymous]

Anyone??Trenger noen tilbakemeldinger, please!!