dårlig selvtillit på jobb

[AnonymBruker]

heisann

jeg har skrevet et par tråder i det siste om at jeg ikke har det så bra for tiden, men jeg vil ikke være sykemeldt eller noe fordi det hjelper og komme seg ut og gjøre noe som betyr noe.. (jobber på sykehjem) og mener selv jeg gjør en bra jobb, likevel hører ikke hjernen på meg når jeg prøver og gi meg selv bedre selvtillit.

jeg liker best og jobbe alene ,fordi at jeg føler at jeg gir mer av meg selv - og når jeg jobber sammen med noen (nå mener jeg hvis vi må være 2 stykker i stell) så suger den andre personen all selvtilliten utav meg. jeg bare blir helt flat.

er så slitsomt og ha det sånn, i tillegg har jeg ikke på 1 år klart og komme meg så nær dem som har vært der i mange år.. føler meg så alene på jobb..

jeg vet ikke helt hva jeg vil her, men gruer meg til jobbehelgen..

[AnonymBruker]

Det vil alltid være folk som har vært lenger i jobben enn en selv. Det må du bare takle =) Ikke ha så høye krav til deg selv om å være ekspert.

[AnonymBruker]

Vet du, jeg har det på akkurat samme måte og jobber også på sykehjem. Det er vanskelig å prøve å si til seg selv at en er flink og tenke positivt osv.

Til meg er det vel heller litt mer at jeg er redd for å ta pasienter alene fordi jeg er redd for å gjøre feil. Så jeg tørr liksom bare å ta de "enkleste" alene, som går selv osv... Nå skal det sies at jeg bare er vikar da, så jeg har ikke utdanning. Så det er vel naturlig at jeg føler det slik. Men det er slitsomt likevel fordi jeg kjenner jeg gruver meg til hver dag jeg skal på jobb fordi jeg er redd for at de andre syns jeg ikke gjør god nok jobb osv. Det er ikke lett :/

[AnonymBruker]

Hehe, kjenner meg igjen i den!

Jeg jobbet som ufaglært på et sykehjem et år og fikk veldig gode tilbakemeldinger, både fra pasienter, de jeg jobbet sammen med og fra avdelingssykepleier. Ble til og med spurt om jeg ikke ville vurdere å studere sykepleien fordi jeg visstnok hadde det i meg.

Jeg "kosa" meg med stell alene fordi jeg da fikk ta avgjørelsene selv, ta den tiden jeg og brukeren behøvde og fikk god kontakt med brukeren. Når jeg derimot jobbet tosammen i stell så mistet jeg all selvtillit, la ansvaret for framdriften over på den andre pleieren og trakk meg tilbake. I hodet mitt ble tok jeg rollen som "hjelper" til pleieren i stedet for samarbeidspartner. Jeg tror dette var følelser jeg kjente mye mer på selv enn hva som faktisk ble oppfattet av de andre (siden de faktisk mente jeg var flink og gjorde en god jobb). Kjenner meg veldig igjen i det sier om å føle seg "flat".

Jeg tror egentlig dette er noe man bare må prøve å jobbe gjennom, ta ansvaret for små oppgaver til å begynne med for så å vokse med dem. Og hvis man får mulighet til å gå sammen med noen som er ferskere så merker man at de har det på samme måte. Mye kommer nok av seg selv med erfaring og kjennskap til brukerne også.

Jeg husker ved en anledning hvor jeg faktisk skulle ha med meg ei på opplæring (det var helg, det var kommet inn sykemeldinger og ingen av de mer erfarne helsefagarbeiderne følte seg "kompetente" nok til å ta på seg det ansvaret for en dag. Så okey, jeg gjorde det. Vi fikk god kontakt den dagen og snakka litt om akkurat dette. Det førte til at vi slappa mer av, snakka mer og tok avgjørelsene sammen og jobba mye mer som et team en jeg noen gang har gjort tidligere. Det var en god dag nå når jeg tenker tilbake.

Jeg tror de aller aller fleste har går med slike følelser, spesielt de første månedene/årene hvor alle nye brukere representerer nye problemstillinger. Det at du i det hele tatt går med slike følelser viser jo bare at du har lyst til å gjøre en god jobb og er opptatt av brukeren.

Så, slapp av, du er ikke alene med disse tankene og jeg er sikker på at det roer seg etterhvert. Jeg er også sikker på at de aller aller fleste kan gjøre en god jobb så lenge man har brukeren i fokus. Øyekontakt, fortelle om hva som skal skje, le litt og smil, spesielt hvis man gjør noe som viser seg å ikke funke.

De som jeg oppfatta som de dårligste pleierne var de som ikke tok seg tid til å hilse, som alltid var opptatt med ett eller annet mens de snakka med pasienten og ikke tok seg tid til å få øyekontakt, ikke tok den tiden som brukeren trengte til å komme seg opp av stolen f.eks. og begynte å hale og dra i skuldra, eller snakka om pasienten over hodet på han/henne. Det var også de pleierne som brukerne likte minst. Naturlig nok.

Kanskje du skulle prøve å gi noen komplimenter til de andre pleierne eller be de om å vise deg noe tips eller triks. Altså, vis på en indirekte måte at du føler deg litt usikker, men gjerne vil lære. Og alle liker jo å få komplimenter. Kanskje de får en bedre dag ut av det, kanskje det smitter over på andre og deg etterhvert? God stemning på jobben er gull verdt!

Oi, ble langt jo!

[AnonymBruker]

Når dere snakker om at dere liker best og ta pasientene alene mener dere da de oppegående eller også de som er sengeliggende og må stelles i sengen og brukes heis på osv?

Jeg syns det går helt fint å ta de som går selv og gjerne steller seg selv osv alene, det er bare hyggelig. Men jeg kvier meg veldig for å ta de sengeliggende helt alene, selv om jeg føler at "ansvaret for fremdriften" som ab over her sa er hos den andre pleieren og jeg bare hjelper til.

Er også redd for at de skal forvente at jeg skal klare å gjøre dette alene, når jeg ikke klarer/tørr å gjøre det. Har vært på samme gruppe med de samme personene en del nå, men så skal jeg på en ny gruppe og er litt redd for at de skal tro at jeg er mye flinkere en jeg er osv..