Hvorfor er det slik?

[AnonymBruker]

Jeg har den ulempen ved at jeg ikke forelsker meg før gutten gjør seg utilgjengelig på en måte.

Jeg har aldri forelsket meg i en gutt som har tatt intiativ først, det har vært jeg som har gått rett på en jeg har følt meg tiltrukket av og følt kjemi med. Jeg er svært kresen og jeg har gått etter den jeg vil ha. Så har jeg blitt betatt, jeg har forført og sjarmert, så har motparten blitt interessert tilbake,

også er alt rosenrødt og vi er kjærester i noen måneder også minsker følelsene mine på en måte fordi alt er så rutinert eller noe.

Jeg ser når jeg ser tilbake at jeg aldri har virkelig forelsket meg i forholdene jeg har vært i før det har blitt komplikasjoner og han har lekt likegyldig eller gjort seg utilgjengelig. Eller muligens etter jeg har gjort det slutt pga jeg i øyeblikket har følt at jeg ikke vil miste selvstendigheten min eller trenger å "føle meg fri",

føler meg for direkte kvelt av forskjellige ting som sjalusi, ikke samme mulighet til å dra ut med venninner, ha kompiser og alt det der.

Og så har guttene vært lei seg, sendt massevis av meldinger dagtid kveldstid helgetid, dukket opp på døra midt på natta gråtende, ringt gråtende, sendt meg gaver osv. Uten at jeg har respondert noe særlig interesse for å gå tilbake. FØR gutten trekker seg tilbake en stund. Da vekkes interessen min og jaktinnstinktet mitt. Og den følelsen elsker jeg.

De alle har etter en stund skjønt at jeg bare har respondert når jeg ikke kan få dem og da har dem trekt seg tilbake over lengre tid for hver mulighet så jeg skal "våkne" og ikke ta dem for gitt og innse hva jeg gjør, slutte med det osv. Tilslutt har dem gitt opp for dem har blitt såra, for forbannet og bare lukket seg for meg.

Men jeg lurer på hvorfor jeg er slik!?

Jeg elsker virkelig den følelsen jeg får når dem gjør seg utilgjengelige. Jeg føler meg så sterk som kvinne og elsker den følelsen av å forføre, lokke han til meg, og de intense strålingene jeg kjenner gjennom kroppen når vi møtes igjen, og de intense følelsene jeg kjenner i hele kroppen når han har mer lyst på meg enn noengang men ikke helt tør å gi seg over, til han tilslutt gjør det.

Jeg får så sterke følelse rundt dette med begjær og lidenskap, sex og makt.

Også blir jeg stuck i det. Til gutten tar totalt avstand over lengre tid eller går videre. Og da begynner jeg å forelske meg, voldsomt, fordi de blir totalt uoppnåelige og da veksler denne sterke begjærfølelsen til å tenke over ting som jeg DA ikke tenkte særlig over. Alle fine ting vi gjorde sammen, alle gode egenskaper, all latter og all glede, ferier sammen osv og den blir sterk. Jeg ser for meg fremtid, jeg ser for meg hvordan alt skal bli når vi bare blir sammen igjen. Og jeg kan bli oppriktig lei meg fordi det ble slutt, gråte flere netter på rad og kontakte gutten ofte.

Og jeg kan kjenne på den forelskelsefølelsen hver gang han svarer selvom det er kort, jeg kan få all slags sommerfugler og lykkefølelse av å høre stemmen hans igjen eller få en klem. Jeg ser han som verdens skjønneste, jeg får glede av latteren, stemmen, bevegelsene alt det der! Helt til jeg får han tilbake i forhold. Og da savner jeg den følelsen jeg får når han er utilgjengelig.

Må bare få med at dette omtaler bare de 4 største "forelskelsene" jeg har hatt, og de 3 første var langt ifra så overdrevent som dette eksempelet, det er mest mitt siste dette beskriver mest. Mulig det ble så forsterket da han var mer lik meg enn de andre.

Men allikevel. Det blir en sånn fucked up umoden sirkel.. Føler meg som Mr.Big

[Steinar40]

Du har sannsynligvis en kjemisk ubalanse (dopamin produksjon etc.) i hjernen som ikke er helt normal.

Da blir det til at du pendler ifra en voldsom lykkefølelse til en dypere tomhetsfølelse.

Kan være medfødt og/eller et resultat av oppveksten din. F.eks et barn som ikke får nok, eller får for mye, oppmerksomhet og bekreftelse ifra foreldre etc.

Endret 21. oktober 2011 av Steinar40

[*Sinnataggen*]

Oi, mulig han over har rett

Endret 21. oktober 2011 av solosuper10

[AnonymBruker]

En bitteliten tur til legen med utskrift fra denne siden slik at han kan henvise deg videre. ,når du så kommer til psykolog så kan også vise ham utskriften herfra. Før du er kommet så langt kan du holde deg unna gutter slik at du ikke går å sårer dem med vilje slik du gjør nå uten å helt tenke på det.

[AnonymBruker]

Tenker du hun er bipolar, Steinar40? Tror det var et godt forslag i såfall.

[Steinar40]

Tenker du hun er bipolar, Steinar40? Tror det var et godt forslag i såfall.

Nei, jeg tror ikke helt det fordi bipolar har mer med å være hyperaktiv og så veldig depressiv.

Her ser det ut for meg å dreie seg om følelseslivet og egoet, og ikke det å være hyperaktiv.

Endret 21. oktober 2011 av Steinar40

[AnonymBruker]

Er nok ikke bipolar:p Jeg skrev ikke helt som det var, ble en veldig forvirrende forklaring fordi jeg ville ikke eksen skulle gjenkjenne innlegget. Var flaut å skrive men ville på en måte få det ut:p Nå er det også slik at min første forelskelse hadde problemer med å binde seg og holdt meg der han ville i flere år, og jeg var en tålmodig og naiv jente som var der hele tiden på sidelinjen. Og han bare var interessert når jeg ga opp. Ser sammenhengen av det nå at jeg tydligvis henger fast i det. Og tydelig har pådratt meg selv problemer med å binde meg;p

[AnonymBruker]

Er nok ikke bipolar:p Jeg skrev ikke helt som det var, ble en veldig forvirrende forklaring fordi jeg ville ikke eksen skulle gjenkjenne innlegget. Var flaut å skrive men ville på en måte få det ut:p Nå er det også slik at min første forelskelse hadde problemer med å binde seg og holdt meg der han ville i flere år, og jeg var en tålmodig og naiv jente som var der hele tiden på sidelinjen. Og han bare var interessert når jeg ga opp. Ser sammenhengen av det nå at jeg tydligvis henger fast i det. Og tydelig har pådratt meg selv problemer med å binde meg;p

det er helt vanlig med slike reaksjoner når man har møtt en som er feil, skjer mange hele veien, vær bevisst men ikke bruk for mye tid på det, slitsomt i lengden

[Steinar40]

Er nok ikke bipolar:p Jeg skrev ikke helt som det var, ble en veldig forvirrende forklaring fordi jeg ville ikke eksen skulle gjenkjenne innlegget. Var flaut å skrive men ville på en måte få det ut:p Nå er det også slik at min første forelskelse hadde problemer med å binde seg og holdt meg der han ville i flere år, og jeg var en tålmodig og naiv jente som var der hele tiden på sidelinjen. Og han bare var interessert når jeg ga opp. Ser sammenhengen av det nå at jeg tydligvis henger fast i det. Og tydelig har pådratt meg selv problemer med å binde meg;p

Ja, det å bli behandlet på en slik måte, er selvfølgelig ikke sunt for en selv.

[AnonymBruker]

Nei sant det.. Men jeg var veldig ung i den tiden så jeg var vel ekstra sårbar, og da satte det seg vel ekstra. Nei huff det her ble flaut!

[Steinar40]

Nei sant det.. Men jeg var veldig ung i den tiden så jeg var vel ekstra sårbar, og da satte det seg vel ekstra. Nei huff det her ble flaut!

Det er ikke noe flaut i det.

Jeg skulle bare ønske at alle hadde like god selvinnsikt som du har.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe flaut i det.

Jeg skulle bare ønske at alle hadde like god selvinnsikt som du har.

Åå. Takk for det!

[Steinar40]

Åå. Takk for det!

No problem

Men du trenger selvfølgelig å skjerpe din egen oppførsel.

[AnonymBruker]

Ja. Må komme meg ut av sirkelen. Denne siste eksen hadde det på samme måte så det ble sånn mot hverandre fram og tilbake. Er nok derfor jeg følte behov for å skrive det ut nå og ble så oppmerksom på det. Åpenhet fra begynnelsen er vel nøkkelen til alt!

[Steinar40]

Ja. Må komme meg ut av sirkelen. Denne siste eksen hadde det på samme måte så det ble sånn mot hverandre fram og tilbake. Er nok derfor jeg følte behov for å skrive det ut nå og ble så oppmerksom på det. Åpenhet fra begynnelsen er vel nøkkelen til alt!

Ja, åpenhet ifra begges side.

Klarer man ikke å kommunisere så er det bare å glemme det.

[AnonymBruker]

Ja. Huff hvordan får jeg slettet innlegget ? Eller går det ikke i og med at jeg skrev det som anonym ?

[Steinar40]

Ja. Huff hvordan får jeg slettet innlegget ? Eller går det ikke i og med at jeg skrev det som anonym ?

Det skader ingen at innlegget ligger her.

Og kanskje noen kjenner seg igjen i det.

Det er nok mange med tilsvarende problemer. Problemet er bare å klare å innse det selv.

Endret 22. oktober 2011 av Steinar40