Stemmer det at mange som er/vil bli barnevernspedagoger selv har blitt utsatt for omsorgssvikt/dårlig oppvekst?

[AnonymBruker]

Stemmer det at mange som er/vil bli barnevernspedagoger selv har blitt utsatt for omsorgssvikt/dårlig oppvekst?

Har hørt en del rykter om dette.

Jeg tror at de som har opplevd masse selv, IKKE bør jobbe i sånne yrker.

Har lest at noen mener at for å jobbe som veileder på et senter for insest f.eks., er det en fordel om man har vært utsatt for noe lignende selv! Hallo. Jeg mener dette blir feil.

Hva mener dere? Og hvordan er det - er det mange som søker seg til jobber i barnevern osv. som vil "Redde" andre fra det de selv har opplevd?

[Neala]

Ja, jeg tror nok det ofte er slik.

Hvorfor mener du at det er dumt? Om noen har hatt det vondt og klart å kommet deg gjennom det, så er vel den personen ypperlig til et yrke som kan hjelpe med sånt? Om det er en fordel vet jeg ikke. Jeg tror ikke folk uten den "erfaringen" nødvendigvis er noe dårligere, men jeg tror heller ikke at det ødelegger noe om du har noe selvopplevd bak deg.

[AnonymBruker]

TS

Hvorfor tror du det IKKE ødelegger?

...jeg mener det er en uting, fordi grunnen til at de gjør dette, er at de vil "redde" noen, de vil ofre seg, de vil rette opp i alt som ble gjort galt mot dem... Jeg mener at det blir feil. Jeg synes ikke de passer til slike yrker. Jeg tror ikke de tåler det. Sånn er det bare - hva jeg mener, altså.

[Daniel84]

Stemmer det at mange som er/vil bli barnevernspedagoger selv har blitt utsatt for omsorgssvikt/dårlig oppvekst?

Har hørt en del rykter om dette.

Jeg tror at de som har opplevd masse selv, IKKE bør jobbe i sånne yrker.

Har lest at noen mener at for å jobbe som veileder på et senter for insest f.eks., er det en fordel om man har vært utsatt for noe lignende selv! Hallo. Jeg mener dette blir feil.

Hva mener dere? Og hvordan er det - er det mange som søker seg til jobber i barnevern osv. som vil "Redde" andre fra det de selv har opplevd?

Tja.. Jeg mener at om man har bearbeidet det man eventuelt har gått gjennom som barn, blir man bedre i jobben, da man selv har erfaringen. Hvorfor skal dette være feil?

[Daniel84]

TS

Hvorfor tror du det IKKE ødelegger?

...jeg mener det er en uting, fordi grunnen til at de gjør dette, er at de vil "redde" noen, de vil ofre seg, de vil rette opp i alt som ble gjort galt mot dem... Jeg mener at det blir feil. Jeg synes ikke de passer til slike yrker. Jeg tror ikke de tåler det. Sånn er det bare - hva jeg mener, altså.

Man må jo selvfølgelig ha bearbeidet det de har gått gjennom som barn.

[AnonymBruker]

TS

Kan man egentlig bearbeide omsorgssvikt fullt ut? Hjernen er ikke som en datamaskin, det går ikke an å slette ALT.

Uansett, så mener jeg at det er mange som ikke har bearbeidet (så mye som det går an) det, som vil bruke utdanningen/jobben som et ledd i bearbeidelsen...og det blir helt feil! Mener jeg.

[mammamora90]

Jeg vet ikke, men jeg ser ikke problemet hvorfor man ikke kan bli det man vil hvis det er det man brenner for.. Hvis man har vært utsatt for omsorgssvikt, så trenger det ikke bety noe om man hvordan man fungerer som barnevernspedagog.

Hvis det du sier om at de vil ¨redde¨ andre fra det de selv har opplevd, så lurer jeg på om det du mente der var hvis dem ser etter ¨teng¨på omsorgssvikt der det ikke finnes? på en måte, så er det uheldig, familien skal ikke bli belastet med grunnløse antagelser på ¨grov omsorgssvikt¨,men jeg tror de får opplæring for å unngå dette.

[Daniel84]

TS

Kan man egentlig bearbeide omsorgssvikt fullt ut? Hjernen er ikke som en datamaskin, det går ikke an å slette ALT.

Uansett, så mener jeg at det er mange som ikke har bearbeidet (så mye som det går an) det, som vil bruke utdanningen/jobben som et ledd i bearbeidelsen...og det blir helt feil! Mener jeg.

Jeg sitter ikke å sier at man skal slette noen ting. Det er forskjell på å slett og det å bearbeide! Man lærer utrolig mye på barnevernsutdanningen, og man MÅ bearbeide mye på den utdanningen

[Kaisamaia]

Hva med fosterforeldre som har opplevd omsorgssvikt, da?

Endret 19. oktober 2011 av Kristen

[Gjest Gjest]

Jeg har vært bv pedagog i 13 år og det er nok ikke så utbredt som man kan tro. Det er riktig at mange som har vært utsatt for omsorgssvikt ofte tenker at de vil ta en slik utdannelse fordi de mener at de kan ha mye å bidra med på grunn av egne erfaringer.

Ofte kommer de til den konklusjon at det ikke er spesielt lurt. De som likevel velger en slik utdannelse har som regel tenkt nøye gjennom det og vet at de klarer det eller så skjer det stikk motsatte. De jobber noen år og så viser det seg at det blir for vanskelig og de må finne noe annet å gjøre.

Poenget er at dette ikke skjer spesielt ofte fordi de fleste, om ikke annet, blir reflekterte nok gjennom studiet til å innse om de vil takle det eller ikke.

Studiet klarer selvfølgelig ikke å sile ut alle som er uegnet, men det ser ut til at de klarer å få tak i de fleste i allefall.

Hvor mye man klarer å bearbeide av opplevelser er helt individuelt. Noen kan være utsatt for tildels grov omsorgssvikt og klare seg helt fint som voksen, mens andre klarer seg veldig dårlig selv ved mildere omsorgssvikt. Det betyr igjen at det er helt individuelt, og avhenger helt av sårbarheten til hver person hvor mye/lite omsorgssvikt man "tåler".

[Gjest grønnfi]

Jeg tror at de fleste som har opplevd omsorgssvikt OG som ender opp i en jobb i BV er en ressurs for BV. Som en over her sier det er faktisk ikke så mange som ender opp i BV akkurat fordi de innser at det ikke er så lurt.

Men personlig tenker jeg at det er bedre med en som kjenner systemet på godt og vondt fremfor en 23 år gammel bærte som skal "redde" verden og som har NULL livserfaring.

Og for å dra inn ett annet yrke, hvor ofte er ikke Psykologi studenter folk som har problemer?

Tror ikke jeg kjenner 1 som har valgt yrket/studiet uten at de har en bagasje.

[Gjest Monica]

Stemmer det at mange som er/vil bli barnevernspedagoger selv har blitt utsatt for omsorgssvikt/dårlig oppvekst?

Har hørt en del rykter om dette.

Jeg tror at de som har opplevd masse selv, IKKE bør jobbe i sånne yrker.

Har lest at noen mener at for å jobbe som veileder på et senter for insest f.eks., er det en fordel om man har vært utsatt for noe lignende selv! Hallo. Jeg mener dette blir feil.

Hva mener dere? Og hvordan er det - er det mange som søker seg til jobber i barnevern osv. som vil "Redde" andre fra det de selv har opplevd?

Jeg har hatt en fin oppvekst, og ikke lidd verken av omsorgsvikt eller andre ting. Men jeg har jobbet med barn i mange år, har sett mye rart, og har et genuint ønske om å kunne hjelpe de barna som trenger det. Derfor skal jeg bli barnevernspedagog. Så, nei, jeg tror ikke alle som blir barnevernspedagog har opplevd liknende.

[Gjest Gjest]

Stemmer det at mange som er/vil bli barnevernspedagoger selv har blitt utsatt for omsorgssvikt/dårlig oppvekst?

Har hørt en del rykter om dette.

Jeg tror at de som har opplevd masse selv, IKKE bør jobbe i sånne yrker.

Har lest at noen mener at for å jobbe som veileder på et senter for insest f.eks., er det en fordel om man har vært utsatt for noe lignende selv! Hallo. Jeg mener dette blir feil.

Hva mener dere? Og hvordan er det - er det mange som søker seg til jobber i barnevern osv. som vil "Redde" andre fra det de selv har opplevd?

For det første: vet ikke om senter som jobber for incest, men er mange senter MOT incest.

Og ja, det er en fordel med at noen ansatte i slike jobber har erfaring selv, for da kan de lettere sette seg inn i situasjonen til brukerene. Og gir også en stor trygghet til de brukerene som bruker desse senterene.

Men klart, de ansatte må være ferdig med sin historie om de skal passe i jobben.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at de fleste som har opplevd omsorgssvikt OG som ender opp i en jobb i BV er en ressurs for BV. Som en over her sier det er faktisk ikke så mange som ender opp i BV akkurat fordi de innser at det ikke er så lurt.

Men personlig tenker jeg at det er bedre med en som kjenner systemet på godt og vondt fremfor en 23 år gammel bærte som skal "redde" verden og som har NULL livserfaring.Og for å dra inn ett annet yrke, hvor ofte er ikke Psykologi studenter folk som har problemer?

Tror ikke jeg kjenner 1 som har valgt yrket/studiet uten at de har en bagasje.

Dette er faktisk et kjempeproblem i bv for de ser det jo ikke selv hvor uerfarne de er og de er regelryttere uten sidestykke mange av dem. Det er desverre mange unge uten livserfaring som har ødelagt barn for livet på grunn av solide feilvurderinger som ikke blir tatt tak i av ledelsen som jo skal inneha den kompetansen som er nødvenidig. Men det er dessverre ikke slik det foregår i virkelighetens verden. Jeg har personlig erfaring med mange av dem og man kommer ingen vei med å si i fra om de gjør feilvurderinger.

[AnonymBruker]

Omsorgsvikt kan jegikke uttale meg om,men jeg har i årenes løp hatt to venninder på slike studier, den ene sosionom, den andre barnevernspedagog.

Begge fortalet om at flertallet i klassen hadde hatt sine problemeri oppveksten, av forskjellig art. Jeg forstod det også slik at om enn det var mennesker som muligens ikke hadde bearbeidet "alt", så er studiet lagt opp slik/man går igjennom så dypt/nært at man kommer "bearbeidet" ut på andre siden av studiet.

Med tanke på alle de som folk med slike utdannelser vil møte i sin jobb, så er det å foretrekke for folk med problemer å møte en person som forstår hva de sier/forstår hva de går igjennom, enn en person som har gått lykkelig gjennom barnehage/skole/arbeidliv, og ikke har knagger å henge mindre hyggelige opplevelser/følelser på/vil kunne forstå hva sine klienter gjennomgår.

[Gjest Bomullsdott]

Jeg vet ikke helt om det var dette du tenkte på, men jeg ble veldig mye mobbet som barn. Mishandlet eller omsorgssvikt har jeg aldri vært utsatt for.

Jeg syns du virker utrolig trangsynt. Bare fordi man ikke har hatt det lett som barn, så får man ikke lov å arbeide i et omsorgsyrke senere? Du mener det er blir feil, jeg mener DU tar feil. Jeg driter dessuten i hva du måtte mene. Hvis jeg vil jobbe med barn og unge, så gjør jeg det, samme hva alle andre måtte mene.

Selvfølgelig er det en fordel. Man vet hvordan det er å ha det vanskelig. Man har erfaring, og kan bruke den i yrket sitt. Dette er bare positivt i mine øyne. Jeg vet hvordan det er å ha det vondt, og jeg vil gjerne hjelpe barn som sliter. Hvorfor er jeg ikke egnet til det, liksom?

Når man har opplevd noe i barndommen, enten det er mobbing eller mishandling, så blir du psykisk sterkere og mer moden. Man utvikler en empati man sjelden kan få om man ikke har opplevd noe liknende selv. Uansett hvor mye du leser i en bok, kan du ikke lære deg til å få empati på den måten. Empati er en menneskelig egenskap, og den egenskapen tror jeg mange har som har hatt det tøft da de var barn.

Hvorfor er det galt å redde andre fra det man selv har opplevd?

Jeg har lyst til å hive en stein i hodet på deg, godt det ikke er fysisk mulig her jeg sitter nå.

For å ta et eksempel. Min psykolog hadde en vanskelig oppvekst, det har hun selv fortalt meg. Hun er verdens beste psykolog og har hjulpet meg kjempemasse. Jeg ser ikke på det som noe negativt at hun ikke har hatt det bra selv. Jeg ser på det som en trygghet, for da vet hun selv litt hva det er jeg går gjennom.

Endret 20. oktober 2011 av Bomullsdott

[Gjest Gjest]

Jeg er barnevernsstudent og har hatt en grei oppvekst, men langt i fra problemfri. Hatt en mor som har hatt sitt å slite med så omsorgskompetansen var så som så. Men dette har gjort at jeg er mye mer reflektert og obs enn hva noen av mine studievenninner som har hatt en problemfri oppvekst er. Ikke minst er jeg mye mer kritisk enn de fordi jeg kjenner tegnene. Jeg bærer ikke nag, og alt det vanskelige jeg har opplevd er 100% bearbeidet. Jeg har vokst utrolig mye gjennom barnevernstudie og vet jeg kan gjøre en god jobb som ferdigutdannet (er på siste året). Flere sentre for seksuelle overgrep har faktisk krav om at så og så mange av de ansatte må ha vært utsatt for overgrep selv. Dette gjør de til et bedre team med bredere erfaring. Det er jo en grunn til at de velger å gjøre det på den måten. Det er jo forde de ser at det fungerer!!

Konklusjon: Ts, du tar feil.

[Husfrua]

Jeg jobber i psykiatrien og ser i allefall at svært mange som selv har slitt med ting i oppveksten, søker seg til slike yrker.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er feil, mange kan nok også bruke sine erfaringer i sin jobb og ha lettere for å forstå og vise empati. Samtidig tror jeg en del har en tendens til å sammenligne, og greier ikke helt å skille på sine egne erfaringer og andres, og det tror jeg er svært uheldig.

[Gjesten]

Det stemmer sikkert, men jeg tror det er oppfatningen av hvor mange det gjelder er overdrevet. De sier jo det samme om folk som studerer psykologi: At de ofte har mentale problemer selv, derfor vil de inn i det yrket. Jeg tror i grunnen det gjelder de fleste yrkesgrupper. Man velger seg jo studieretning og karriere ut fra hva som interesserer en, eventuelt hva en kan mye om. Da er det jo ikke underlig om man ender opp med noe som faktisk relaterer seg til ens liv.

[AnonymBruker]

Jeg vil bli sosionom, som kan være i samme "gruppe" som barnevernspedagog.

Jeg har hatt en tøffere oppvekst enn de fleste. Men det er ikke derfor jeg vil bli sosionom. Jeg er omsorgsfull og har egenskapene til å bli en flink sosionom, og interesserer meg for yrket!

At jeg har hatt en tøffere oppvekst, tror jeg bare vil være et "pluss" for yrket. Jeg har kanskje en annen forståelse for feks. rusmisbrukere enn hva andre, som ikke har vært nært de har.

Også kanskje når en har en slik bakgrunn, ser en litt enklere forskjell på hva faktisk omsorgssvikt er. For siste utvei bør være å ta et barn fra foreldrene og hjemmet sitt.

TS, du har på en måte et poeng. Men da tenker jeg du mener de som "aldri" blir ferdig med å bearbeide at de var utsatt for omsorgssvikt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg tar ikke lengre så tungt at pappa var alkoholiker og i manges øyne "ødela" deler av min oppvekst. For hva er det å gjøre med det? Nå var jeg heldig å hadde en fantastisk mamma da. Og jeg har en sterk psyke.

Jeg har en venninne som enda sliter med at foreldrene skilte seg. Faren flyttet ikke lenge etter inn hos en annen dame som hadde flere barn. Min venninne syntes dette var svært tøft som barn, noe jeg forstår. Problemet er bare at hun enda sliter med det (i midten av 20-årene). Hun synes rett og slett synd i seg selv, fordi foreldrene skilte seg da hun var liten. Jeg synes absolutt ikke synd i henne, i mine øyne blir det helt egentlig nesten latterlig. Men jeg har fordi om en forståelse for at hun føler det slik, fordi hun er ikke meg. En reagerer forskjellig på ting og hendelser. Man er oppdratt ulikt og har forskjellig psyke.

Så, TS;

Å si at "hun der bør ikke bli barnevernspedagog, fordi hun har hatt en tøff oppvekst" med bakgrunn av at du tror hun selv er bitter på oppveksten sin, blir helt feil! Det er forskjell på folk!