Foreldre som belaster barn med sine personlige problemer

[inga:)]

Jeg trenger hjelp til å forstå.

Jeg har en mor som fra jeg var liten har lesset alle sine bekymringer over på meg.

Som person er hun følsom, dramatisk og nærtagende. Hun syter og klager nesten hele tiden og er negativ og pessimistisk og skaper dårlig stemning hvor hun enn er, og naturligvis: folk blir sliten og tappet av henne og trekker seg unna. Hun er også veldig rask til å rakke ned på folk bak deres rygg, men når hun møter dem hilser hun og stråler som en sol.

Hvis noe går henne det minste imot i livet så syter hun og klager om hvor vanskelig hun har det i livet, hvor tungt alt er, og hun lesser alt over på meg. Og det er så å si hver eneste gang vi har kontakt. Jeg blir dødssliten og tømt for energi bare hun sender meg en mail. Jeg kjenner også jeg blir sint, men jeg trekker meg unna.

Jeg er 36 år nå.

Da jeg var 25 fikk jeg meg en skikkelig psykisk smell, som resulterte i at jeg prøvde å ta mitt eget liv og ble innlagt på psykiatrisk. Jeg ble tvunget av legen til å ringe hjem og fortelle at jeg var der. Jeg håpte da at jeg for første gang i mitt liv ville få støtte fra min mor. Jeg hadde det vondt i oppveksten og hun så aldri mine behov. Hun skjøv meg bort fysisk og gav meg ingen kjærlighet.

Hennes reaksjon ble å skjelle meg ut, at jeg var egoistisk og tok ikke hensyn til hennes følelser. Jeg kom ikke til orde. Alt handlet om henne og hvor vanskelig livet var for henne. Og det er slik det alltid har vært. Hver gang noen har problemer, har hun det værre, og det er så forferdelig mye værre for henne. Hun lytter ikke i det hele tatt.

Jeg prøvde å si at det gikk litt bedre. At jeg hadde gått en tur med en ansatt, til butikken og tilbake. Hun lurte på hvorfor jeg måtte ha med meg noen? Sa at jeg aldri hadde vært syk, bare lat (jeg fikk toppkarakterer i alle fag på skolen) og har forsørget meg selv 100% siden jeg flyttet hjemmefra som 17åring. Jeg har aldri fått hjelp fra henne. Likevel sier hun at jeg er lat.

Videre sier hun at jeg må ta meg sammen, og at jeg skal skrive meg ut og komme i jobb igjen. Og at jeg ikke får lov til å fortelle noen i familien om dette. At det er skammelig, og at jeg ikke trenger å ta kontakt før jeg har tatt til fornuft. Hun gir meg ikke et oppmuntrende ord. Hun har ikke eneste gang i livet sagt hun er glad i meg eller rost meg. Jeg har bodd alene med henne (uten far og søsken).

Jeg sluttet å ta kontakt med henne etter denne episoden. Hun fortsetter å sende meg brev et par ganger i året hvor hun lesser alle sine problemer over på meg, hvor kjipt alt er og alt hun kommer på av ædder og galle. Og av og til legger hun inn litt kritikk av meg, og sutrer for at jeg ikke kommer og feirer jul med henne og samboeren, eller besøker de.

ER DET NOEN SOM KJENNER IGJEN DETTE MØNSTERET OG VET HVA DET ER?

Jeg har lest litt psykologi for å prøve å forstå, men er ikke spesielt klokere anet enn at det er en slags hersketeknikk.

Jeg har ikke orket å treffe henne på 8 år nå, og all kontakt har vært via brev. Hun har ikke tlf nr mitt.

For en uke siden fikk hun tak i mailadressen min og det kommer nå nesten daglig mailer hvor hun lesser sine problemer over på meg..

Jeg orker ikke mer,

men vet at om jeg prøver å sifra at jeg ikke orker å ha henne i livet mitt på denne måten,

så blir det ti ganger værre.

Kunne ønske jeg kunne si henne noen alvorsord som fikk henne til å se hvordan hun holder på, hvordan hun bryter meg ned og tømmer alle rundt seg for energi.

Hadde jeg vist henne denne mailen hadde hun enten tatt livet av seg, eller skrevet en roman om hvor forferdelig hun har det.

Er det noen som har opplevd det samme, eller som ser hva dette er?

Blur også glad for tips og råd, eller anbefalinger av litteratur.

Hilsen utslitt voksen som aldri fikk være barn...

Endret 19. oktober 2011 av inga:)

[AnonymBruker]

Høres ut som min mor.

Nå er bakgrunnen min annerledes og jeg er yngre enn deg, men jeg går til psykolog og psykologen min foreslo og at jeg kuttet ut moren min.

Jeg vet heller ikke hvorfor moren min holder på sånn

[AnonymBruker]

Ab 2 her igjen. Moren min tar alt veldig personlig, er dramatisk og henger seg opp i andres hverdagsliv. Hun er også pessimistisk, negativt innstilt og klager over de merkeligste ting. F. eks når det gjelder klaging: Tar jeg med henne på restaurant kan hun fint sitte i to timer og klage på at fargen på gardinene ikke er etter hennes smak.

Nå støtter moren min meg at jeg går til psykolog, mest pga hun mener å gå til psykolog kan få meg til å sette mer pris på henne og at jeg dropper tankegangen jeg har mot henne.

Jeg tjener 600 000 kr i året, har utdanning fra et av de beste universitetene i England, gift, to barn så jeg føler vel ikke at all kritikken jeg personlig får er så veldig berettighetet.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke igjen mønsteret, men det jeg skjønner er at du har tatt et oppgjør og vil endre din situasjon og kommendes slekter. Hun prøver å få deg tilbake til der du var/der hun vil ha deg. Dette vil du aldri kunne endre for det er hun som må se og ville gjøre endringen.

Du har vært uten henne i mange år. Fortsett med det. Bytt mailadresse. Skjerm deg og skap et bedre liv for deg selv og dine.

[AnonymBruker]

Jeg har mye av samme problemer med min mor. Hun har nok dårlig selvtillit og muligens en personlighetsforstyrrelse som tidligere ble kalt borderline. Når hun forteller om hvor forferdelig hun har det, er det for at andre skal synes synd på henne og "passe" på henne. Det er hvertfall min teori. Hun hadde ikke så bra oppvekst selv.

Nå er det kanskje ikke helt det samme som med din mor, men jeg kjente meg igjen i mye av det.

[Gjest hehehe]

600 000? hva jobber du som?

[HeffalumpeStump]

ER DET NOEN SOM KJENNER IGJEN DETTE MØNSTERET OG VET HVA DET ER?

Ja, dette er følelsesmessig misbruk.

Se http://en.wikipedia.org/wiki/Emotional_abuse

I slike situasjoner er det veldig viktig å identifisere ting og sette ord på dem.

Svarer gjerne mer utfyllende når jeg har litt mer tid, og du har hatt anledning til å lese litt og nøste opp ting ifra wiki-linken.

[AnonymBruker]

munchhausen syndrom? Muttern er også sånn.

[Gjest Kevlarsjäl]

Det er en vanlig misoppfatning at man MÅ være venn med familie, både nær og fjern.

Saken er, du kommer ikke overens med henne. Hun kommer ganske greit overens med deg, i form av at hhun har kontroll over dine følelser. Men du får ikke særlig mye tilbake.

Så hvorfor skal du drive å gnage rundt og holde kontakt?

Det er jo litt tabu å si, men selv om mamman din fødte deg til liv og tok vare på deg hele oppveksen din, betyr ikke det at du står i følelsesmessig gjeld til henne. Hvis hun behandler deg dårlig, kutter du henne ut, akkurat som med en dårlig venn.

[HeffalumpeStump]

Hvis hun behandler deg dårlig, kutter du henne ut, akkurat som med en dårlig venn.

Det er flott og fint og helt korrekt, bortsett fra at dette handler om misbruk.

Ikke at to mennesker ikke finner tonen.

At et menneske misbruker et annet.

Det er en forskjell der, hvor ett av flere viktige poenger i den sammenheng er at det funker ikke å si til offeret for misbruket, at det bare må slutte å være i lag med misbrukeren og underforstått ta seg i sammen og komme seg videre i livet.

Før eller siden vil vedkommende finne ut at det er riktig, ja, men i mellomtiden vil ikke vedkommende helt klare å sette ord og tanker på hva det er han eller henne har opplevd av "dressur" for å tilfredsstille et annet menneske og i slengen blitt lært opp til å undertrykke seg selv.

Seksuelt misbruk er noe som annerkjennes som misbruk, men følelsesmessig misbruk blir ikke forstått eller annerkjent i like stor grad.

Hovedsakelig, mener jeg, fordi det er stort sett noe kvinner holder på med.

Endret 20. oktober 2011 av HeffalumpeStump

[AnonymBruker]

Det høres helt jævlig ut. Jeg synes utrolig synd på de som vokser opp med en sånn mor. Dere fortjener all mulig støtte og applaus for at dere har klart dere, tross alt.

Moren høres ut som om hun har en personlighetsforstyrrelse. Et håpløst tilfelle, en som bare ser seg selv og sine egne behov. Det må være veldig vanskelig å kutte all kontakt, men det høres jo ut som om det er eneste løsningen. Skjønner godt at du ikke orker dette.

[Casall]

Jeg er veldig glad min mor aldri har lesset sånne bekymringer over på meg, hverken psykisk eller økonomisk. Barn skal være barn, og ikke trenge å bekymre seg for sånt.

[Rayanne]

Jeg tror det beste er å bare innfinne seg med at noen mennesker er selvsentrerte egoistiske svin, som utnytter andre så godt de kan. Og heldigvis kan ikke vi som er utrustet med normal empati "forstå" dem fullt ut. Mulig de har blitt slik fordi noen har vært slemme mot dem i oppveksten, men det er egentlig ikke så veldig relevant. Kutt kontakten, be dem dra til helvete og drit i truslene. Å forholde seg til slike foreldre er vel så destruktivt som å fortsette å være sammen med en voldelig partner.

[Gjest Gjest]

Vanskelig situasjon dette. Jeg tenker at det ihvertfall er bra at din mot har en samboer. Da har du noen å dele ansvaret med. Hvis du selv er en empatisk person er det ikke lett å bare kutte kontakten med egne foreldre. Hvis forelderen selv kutter kontakten er det jo greit, men det er ikke lett å kutte kontakten selv. Da kan man plages med dårlig samvittighet, noe som ofte tapper en enda mer. Særlig hvis forelderen dør uten at man har gjenopprettet kontakten kan man slite med det senere i livet.

Jeg tror jeg ville fortsatt å ha kontakt, men redusert kontakten og satt klare grenser. Prøv å ikke ta ting personlig hvis hun kommer med anklager mot deg. Og ikke la deg styre av henne. Si klart ifra hvis hun prøver å styre deg. Svar da kort, men vennlig, og gjenta det du sier hvis hun ikke gir seg. Feks. hvis hun vil at du skal komme på besøk kan du si at det ikke passer. Hvis hun fortsetter svarer du at det ikke passer helt til hun gir opp.

Etterhvert tror jeg hun vil forstå at hun ikke kan presse deg, og hun vil kanskje få mer respekt for deg. Du må rett og slett bryte det destruktive mønsteret, og prøve å oppdra henne.

[Gjest Anon]

Rådene her er riktige, men ikke tilstrekkelige.

Du har blitt misbrukt og opplært til å tilfredsstille andre og undertrykke deg selv, og trenger hjelp til å få bearbeidet det. Skikkelig hjelp.

Nå har vi heldigvis frikort etter et tak på rundt 2000,- har blitt nådd, så benytt deg av det og oppsøk helsevesenet.

Følelsesmessig misbruk kan gi seg utslag i en hel rekke ting som man ikke helt selv forstår hvorfor er slik eller hvordan er galt, deriblandt et pill råttent syn på andre mennesker, vondt inni seg og og snodig atferd og følelsesmessige reaksjoner generelt.

Og skulle man havne i situasjoner hvor man selv blir behandlet dårlig av en partner, på samme måte som mor gjorde, så kan det være at man plutselig reagerer så sterkt på det at man faktisk er under minuttet borte fra å begå drap i praksis.

Slike ting kan man ikke forstå selv og trenger hjelp til.

Skaff deg hjelp og åpne deg om det med FAGPERSON.

[AnonymBruker]

Jeg var i en lignende situasjon, der min mor var psykisk syk. Jeg flyttet hjemmerfra som 13 åring men fikk ikke fred før jeg kuttet henne helt ut som 20 åring. Noen ganger funker det bare ikke uansett hva du gjør...

Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for a jeg kuttet henne ut, jeg ville ikke hatt mitt eget liv hvis jeg ikke hadde gjort det.

[Gjest letledietib]

det jeg var ute etter, takk

[Gjest Gjest]

Det høres desverre ut som om du har nytte av et besøk på denne siden om mødre med narcissistisk personlighetsforstyrrelse.