Hallo! Noen som gidder...

[Gjest Anonymous]

å lese mitt innlegg på dr.online, forum for samliv? Tittel:fryktelig langt , men trenger andres synspunkter/hjelp.

Jeg får ikke kopiert innlegget over hit, fordi Nimda viruset herjet litt med pc'n min, har ikke fått fixet det opp enda.

[*nora*]

Tok meg den frihet å kopiere det for deg jeg, håper det er greit! Hvis ikke si ifra, så skal jeg fjerne det. Er så mye lettere og mer behagelig å lese det her inne enn på doktoronline!

Fryktelig langt...men jeg trenger andres synspunkter/meninger!

Hei! Noen som gidder å lese min lille story...og komme med synspunkter? Håper det...

For 2 år siden ble jeg sammen med en type jeg alltid har likt. Kjente ham fra før via tidligere arb.plass. Vi begge sluttet på daværende arb.plass med få mnd mellomrom, og ble "sporløst" borte for hverandre. Alle andre som jeg hadde jobbet sammen med traff jeg på med jevne mellomrom, men ikke han. Han så jeg ikke igjen før det hadde gått over 3 år. Og det samme dag som det var slutt mellom meg og min daværende samboer. Rart men sant : ) Der var han plutselig ,som troll i eske.

Vel, det ene førte til det andre. Tok ikke lang tid før jeg befant meg i ett nytt forhold, og det med denne typen jeg hadde hatt så mye morro sammen med noen år tidligere. Det hadde alltid vært en gnist mellom oss fra første stund, men han var ikke typen til å gjøre noen "fremstøt", til det hadde han alt for stor respekt for min daværende type. Men nå var jo min samboer ute av bildet så da kom han for fullt!

Alt var bra, hadde det helt topp...helt til hans far brått døde...da snudde alt seg.

Jeg viste fra før at han hadde holdt på med "sitt"...at han ikke var av det streiteste slaget...han brukte hasj, det viste jeg...og at han sikkert hadde "flørtet" med andre stoffer det viste jeg jo også. Men jeg trodde det værste fra den tiden hans var over. Det fikk jeg jo se at det slett ikke var når han begynte å trøste seg med dop for alvor pga sorg over hans far's bortgang. Jeg ante virkelig ikke at det var så ille fatt med ham. Og jeg satt i klemma for å si det slik, jeg hadde jo blitt fryktelig glad i dette mennesket. Så dumme meg "så litt mellom fingrene" når det gjaldt "trøsten" hans...

Midt oppi det hele blir jeg gravid...og syk. Etter mye om og men ble det ingen abort. Det mest fordi han slo seg fullstendig vrang...han skulle ikke ha noe av at det ble abort nei!! Han presterte også å "fly på meg" pga dette, fordi jeg vurderte abort. Og han trodde slett ikke at jeg var syk, det var bare skuespill det for at jeg ikke vill ha barnet.

Og han ruset seg fortsatt, stilte ikke opp under graviditeten...alt annet var viktigere enn meg, deriblant hans altoppslukende mor. Ja for henne var det virkelig synd på!! Slik hun holdt på så virket det for meg som om det kun var henne som hadde mistet sin mann...glemte fullstendig at det også var noen "barn" som hadde mistet sin far.... Det var henne henne og atter henne...hennes sorg og stakkars henne. Så jeg antar at typen min ikke fikk sørge....måtte jo støtt fly til henne.

Denne moren er virkelig altoppslukende...kommer tilbake til det.

Graviditeten gikk sin gang. Jeg følte meg ensom, uten partner. Han var jo opptatt med sitt. Seg selv, kompiser og hasj. Lovde støtt han skulle ta seg isammen, lagde en hel masse planer hvor alt så så bra ut...men det var jo bare for å få meg til å ikke mase på ham for en stakkars stund, har jeg fått vite i ettertid.

Men, forholdet ble ikke bedre etter at barnet ble født. Han var fortsatt på det egosentriske sporet...så knappe 2 mnd etter fødsel dumpet jeg ham. Jeg orket bare ikke mer. Graviditeten hadde gjort med deprimert...og depresjonen ble ikke bedre, snarere tvert imot. Jeg følte meg lurt, fanget! Jeg trodde og tror fortsatt at han hadde en idè om at han sikkret seg om vi fikk barn sammen. Da hadde han meg for evig og alltid... For at han sikkert var (og er) fryktelig glad i meg, det tror jeg, vet jeg. men han har nok eietrang også.

Etter bruddet var det mye frem og tilbake. Vi var fortsatt fryktelig glad i hverandre, men vi kranglet som hund og katt for den minste lille ting mange ganger. Jeg fordi jeg var lei denne arb.ledige, selvsentrerte, rusmissbrukende utgaven av ham...og lei løgnene, at han støtt lovde ting som aldri ble noe av. Han fordi han var lei mitt "mas", mine krav til ham som han aldri klarte å innfri.

Han roet seg betraktelig med rusen sin , men hadde sine tilbakefall f.eks når vi hadde kranglet. Greit å bruke som unnskyldning sikkert. Da kunne han finne på å bli borte i noen dager, dra hjem til mamma, være der, for der kan han jo komme uansett tilstand. Selv om han har tatt amfetamin, og deretter gått berserk i leiligheten hennes...helt greit for henne!! Sikkert bare glad for at "lille gutten" hennes,som hun kaller ham på over 30 år, er hjemme hos henne!

Sist høst så klikket han helt! Det var slutt igjen...og han tok for alvor av. Drev den reneste terror her...kom seg inn her også, etter at han hadde besyldt meg for å ...herregud det er jo så teit...vel han ringte utallige ganger, la igjen beskjeder på tlf om at jeg var en hore! Ja en hore! Da påsto han at han hadde sett meg avbildet i pornoblader, og at jeg var blitt observet både her og der i ymse pornosjapper. Jeg ble rasende, forlanget en forklaring. Og han kom, langt ifra nykter, høy på amfetamin og dertil mer enn halvgal! Med seg hadde han utklipp fra pornoblader *ja jeg ler*, bilder av et menneske han hadde fått for seg var meg. Vel, helvete ble det her, i mange timer, takk gode gud for at ungen min sov den kvelden...ihvertfall det meste av den. Klimakset kom når han begynte å slå løs på seg selv! Men mobilen i ene hånda hvor han sto og gaulet:auu auu hun dreper meg, hun er gal, hjelp meg osv osv. Jada han denget seg selv så jæ...at når han endelig var ferdig så hadde han blåklokker og hevelser i panna! Aldri i mitt liv har jeg sett noe slikt, en slik oppførsel, ikke i min villeste fantasi hadde jeg fantasert om at han kunne gjøre noe slikt heller! Jeg var nervøs og redd, han var jo klin gal! Fikk ham ut av huset til slutt. Og da fortsatte han terroren på tlf, hvor han blant annet truet med at han skulle anmelde meg for dette! For det var JEG som hadde slått ham sa han!!! Kontaktet politiet, fikk besøk av dem den natten, og jeg ble rådet til å anmelde ham. Fra før av hadde jeg allerede lagt inn obs rapport på ham, etter fysiske angrep, trussler og ødeleggelser i mitt hjem. Jeg anmeldte ham, dagen etter. Han fortatte sin telefon terror...i en del dager etter. Så skulle han vist på ferie sa han. Gudskjelov tenkte jeg, og borte ble han etter mye om og men. Og han ble borte en stund, politiet prøvde å få fatt i ham også, uten hell. Ca 1 mnd senere ringer han igjen...spør om å få de tingene han har liggende hos meg, fordi han trengte det da han skulle reise bort for en stund. Jeg hadde fått episoden på avstand så jeg sa greit bare kom å hente det.

Han kom, ba om unnskyldning, sa han skulle stå til rette for det han hadde gjort, hadde fått brev fra politiet og snakket med dem på tlf. Forklarte meg delvis hva som hadde skjedd, iallefall det han husket...det hadde blitt slutt, han stakk avgårde for å ruse seg, og det hadde tatt helt av. Dette med meg i pornoblader viste han bare var tull, men han hadde blitt syk i hodet av sjalusi og desperasjon, så han klikket. Han beklaget alt, kunne godt forstå meg om jeg hatet ham og aldri ville se ham igjen, han skulle ikke plage meg. Det viste seg foresten at han skulle reise bort ja, han skulle sone, i noen mnd...for blant annet vold og trussler mot sin x. Og hvor hadde han vært når han nå hadde vært borte i nesten 1 mnd? Jo hos sin x!! Av alle mennesker så hadde han dratt til henne, for å nyktre som han sa! Av alle mennesker! Et menneske han har fightet med nebb og klør og påsto at han hatet!Et motbydelig menneske kalte han henne! En dame han ble sammen med den gangen vi "svermet" for hverandre. De hadde vel det man kan kalle et "rusforhold". De har ett barn sammen, og hun gikk rettens vei for å prøve å nekte ham samvær. Hun vant7tapte delvis. Ungen kom nok desverre til pga av at hun så sitt snitt til å kanskje få inn noen penger ved å stemple seg som enslig forsørger. Noe hun også gjorde etter at hun fikk barnet, selv om de var "sammen".

Dette mennesket som han yndet å hate, til henne dro han, med ungen som unnskyldning selvsagt.

Vel, vi fikk skværet opp, han skulle stå til ansvar for det han hadde gjort her...så var vi igang igjen. Vi elsket jo hverandre...elsket selv om vi sloss som hund og katt.

Han dro, inn til soning, vi var sammen igjen. Hete brev full av drømmer og lengsler ble vekslet mellom oss den tiden, og han brukte vel det meste av telekortpenger på å ringe meg. Og jeg besøkte ham. Vi var vel forelsket igjen Han fortalte meg at hans x støtt sendte brev, og at han var dritlei maset hennes. Og hans mor's mas. Sendte brev hun også.

Han har alltid vært av den litt sjalu typen, litt mye sjalu, og min x , det plaget ham mye skjønte jeg. Så jeg gjorde kort prossess med ham og maset hans. Sa ganske enkelt at jeg elsker en annen så ble det slutt på det maset.

Jeg fikk vite at hans x kom med tilnærmelser hele tiden. Hun sendte parfymerte brev tilogmed..hehe Og han sa at nå ville han få en slutt på det der, han orket ikke mer av maset hennes. Så en dag sa han at han hadde stoppet henne "hardt og brutalt", slik jeg gjorde med min x. Bra tenkte jeg!

Etter noen mnd kom han hjem. Vi var sammen, selvsagt hadde vi våre uoverenstemmelser, men ikke pga rus lenger, han hadde vært flink å kutte ut det. nei nå var det hans mor som viste seg å skulle bli det store problemet. Det hadde hun jo i og for seg vært i lange tider, men mer skulle det bli. Nå prøvde hun å koble sin sønn og x nå! Med hans x ja som hun selv yndet å hate pga alt bråket "hun" hadde stellt istand.. Plutselig satt hun i leiligheten, hans x, hos hans mor. Og hans mor oppførte seg som en idiot! Passet på å "liksom" ha ærender når han stakk innom og hans x satt der. Slik at de 2 kunne få være alene. Hun som f...ikke har klart å hadle på egenhånd engang på over 1 år!! Hans mor har nok ikke særlig sansen for meg, jeg finner meg bare ikke i hva som helst! Og jeg godtar ikke at hun nærmest forlanger at alle skal stå på pinne for henne. Og hennes innblanding i ALT, jeg fixer det bare ikke. Og det vet hun! Hennes sønn, min type, forsto etterhvert hva hun holdt på med. Hun gjorde avtaler bak hans rygg, som omhandlet ham, utallige ganger...med den største selvfølge. Han er jo fortsatt hennes lille gutt(Ja det er hva hun kaller ham). Slik hun styrer med ham, skulle man tro han var umyndiggjort. Plutselig hadde hun jevnlig kontakt med hans x, gjorde avtaler bak hans rygg mht når han skulle ha denne ungen de har sammen. Avtaler han fikk først vite om når det var for sent å gjøre noe med. Han hadde lite han skulle ha sagt.

Så var det hans påståtte stopp av tilnærmelsene fra hans x...

Bagen med alle han brev sto i min gang...helt til mitt barn endevendte alt. Hun hadde revet ut alt det som var i bagen, alt av brev... Vil bare nevne av han noen uker tildligere hadde tilstått at han ikke hadde klart å sette en stopper for sin x, og at han tilbydde meg å lese brevene.

Jeg leste brevene den dagen mitt barn hadde dratt ut alt av bagen. Og jeg ble sur, sinna og skuffa...brev fulle av "jeg elsker deg, savner deg, så deilig å høre stemmen din på tlf, koste meg så når du var der, snakket med barnet vårt om bryllup i går, om mamma skulle gifte seg...jaaa sa hun du skal gifte deg med pappa du sa hun! I hvert eneste brev, i hver annen setning så brukte hun ungen...for å nå dit hun vil? Jeg tok tilbake alle mine brev etter å ha lest dette...uten at han viste det. Jeg gikk i mange mnd og ventet på "tilståelse", mange mnd hvor jeg så det hele utvikle seg. Hennes stadige ringing, hennes stadige sms, med love beskjeder i tide og utide. Han påsto at han var sååå lei dette, men at hun ikke lot seg stoppe!! Javel! Om du vil stoppe et menneske fra å holde på slik er det som oftest ikke værre enn å si klart ifra...man elsker en annen. men det stoppet aldri!

For litt over 1 mnd siden, fikk jeg beskjed fra ham at hans x bodde hos ham/hans mor! Herregud snakk om respekt!! Som om mine foreldre hadde tatt min x i hus...?!?! Hvordan ville min partner følt det da? Og det at han sa han ingenting kunne gjøre?! For hva skulle vel han si?! Idiot! Hva skulle han si? Han som bodde der da?

Nei jeg blir snart gal av hele greia.... Er sliten og lei.... Føler at jeg har med en tenåring å gjøre når det gjelder denne typen....desverre....

- Rådvill og lei

1212[ Dette Innlegg er endret av: *nora* den 2002-05-16 20:07 ]

[Gjest Anonymous]

Hva er det du vil egentlig? Dette er største surret jeg har lest på lenge.

Orker ikke kommentere noe av det.

vel, er din x, hans x, hans mor umoden, men hvor er du?

Hvordan kan du risikere så mye bråk i hus med et lite barn.

Dette må ha pågått over lang tid. Du vet hvor "gal" en rusmisbruker kan bli.

Kom deg vekk, langt vekk.

Du kan ikke fortelle han hva du ønsker selv om du elsker han.

Så lenge han får gjøre slik han vil, er han fornøyd.

[Gjest Anonymous]

Hei Nora!

Helt greit at du kopierte innlegget mitt, takk for hjelpen!

Til den andre som har svart her....Hvor jeg er henn?

Vel kjære deg, hadde du havnet i en slik situason selv, så tror jeg ikke du hadde klart å svare.

Ofte blir man/jeg sittende å fundere på om det er jeg som er "halvgal" her, og ikke han. At jeg stiller for høye krav, at jeg kjefter mye enn mer, at jeg er urettferdig...osv osv Vanskelig å forklare.

Og du...jeg er faktisk mer enn voksen nok

Som jeg sier til han: mulig jeg er for "gammel" til disse tenåringsnykker...mulig at jeg har for mange år "på r###" til å godta det ene med det andre...ambivalent oppførsel, egosentriske mennesker, at "fremmede" tramper i mitt bed, påtrengende utenforstående...

men men...

[Cassandra]

Det viktigste må være å skape et trygt og stabilt hjem for barnet. Det tror ikke jeg er lett med en rusmisbruker i huset. JEG måtte forholde meg til en av mine foreldres rusmisbruk, og sliter enda med barndomsopplevelser. Jeg unner INGEN barn å vokse opp sammen med noen som ruser seg!!

Om hans mor er hektet på hans ex, så bør vel ikke det bry deg noe særlig? Du liker jo ikke henne likevel, og trenger vel derfor ikke ha særlig kontakt med henne? Hun virker jo rimelig destruktiv. Og hvis din samboer vil tilbake til sin ex, så virker det jo som han bare kan dra. Men det gjør han jo ikke, så det betyr vel at han helst vil være hos deg?

Men likevel så virker det på meg som at typen din er relativt ustabil og ikke vet helt selv hva han vil... Hvis jeg var det hadde jeg vurdert dette forholdet fra barnets ståsted. Er han en god omsorgsperson for barna sine? Jeg synes ganske så synd på det andre barnet hans... det må jeg bare si...

Nei, jeg ville IKKE blitt i et så rotete forhold........ 12

[Gjest Anonymous]

Hei.

Dette var tragisk lesning. Skulle gjerne lest HANS versjon av saken også. For en sak har som kjent MINST 2 sider! Du påstår at du er voksen! Vel, bevis det overfor deg selv nå: Ha ALDRI noe mer med denne "mannen" å gjøre!!!!!!!!!!

Du setter tydeligvis hans liv OVER ditt. Hvorfor det? Dårlig selvbilde?

Ærlig talt: Kom deg vekk fra han!!!!!!!! Om ikke annet, så for ditt barns skyld.

Herregud. Syns du virkelig ikke at du fortjener bedre? Eller barnet ditt...

Jeg synes ikke synd på deg. Snarere han og barnet. Årsak? Du viser ingen vilje eller evne til å forandre situasjonen.

Du har ingenting å klage på hvis du aksepterer dette.

Er du egentlig glad i han? Han er i hvert fall IKKE glad i deg. Dette er ikke kjærlighet. Og uansett om det VAR det: Kan du leve på denne måten fortsatt???? Neppe!

Ok, klar for å ta et nødvendig valg? Fint!

Ha det bra.

[Leia]

Huff, så strenge de er med deg, da... Her får du en ordentlig klem fra meg! Ingen fortjener en slik situasjon som du har kommet opp i. Det er ikke din skyld at kjæresten din viste seg å ha psykotiske trekk, samt rusmisbruker.

Men når det er sagt, så trenger du nå å ta deg selv i nakken likevel... For det er kun du som kan gjøre livet lettere for deg selv og for ditt barn. Og det skjer kun hvis du klarer å komme deg bort fra denne taperen. Ellers vil han dra dere ned. Helst bør du flytte til en annen kant av landet, og jeg tror du vet det selv. Et barn har ikke godt av samvær med en rusmisbruker/psykopat, så du bør etter min mening ikke bekymre deg for samvær med far.

Ikke vær redd for å bli alenemor. Det kan umulig være verre enn det du går igjennom med han tilstede. Dessuten er han slett ikke den eneste mannen i Norges land som du kunne finne på å falle for. Dersom du bor på en litt liten plass, så ser du kanskje ikke mulighetene?

Jeg håper for din og barnets del at du klarer å rive deg løs. Lykke til på ferden!

[Nelle]

Klem fra meg også!

Jeg har et eneste råd og gi deg:

Dropp denne mannen! Kom deg vekk fra ham fortere enn svint. Flytt langt vekk. Nekt ham samværsrett. Dette sammensuriet fortjener du IKKE å befinne deg i!! Og nei -han vil IKKE komme til å forandre seg. Garantert! Kom deg vekk, vekk, vekk!!

Hilsen Nelle

-som snakker litt av erfaring.

[Gjest Anonymous]

Hei igjen!

Meg igjen her...

Takk for støtte!

Jeg er ikke sammen med denne fyren nå, det har vært slutt i snart 2 mnd.

Men han er jo høyst tilstedeværende alikevel!

Ene øyeblikket er det trussler på tlf, i neste er det "smisking" og unnskyldninger for sine trussler. Trussler om å kreve alt det han kan mht barnet...og DET blir ikke lite sier han!

Jeg har ikke latt meg skremme til fulle av disse trusslene, men jeg må ærlig talt si at jeg liker det ikke nei!

Ikke for alt i verden om jeg vil at han skal få ha min datter på egenhånd! Ikke pokker!

Men, han har jo vunnet igjenom før han!

Og det til tross for trussler og fysiske angrep mot mennesket han da var sammen med.

Og nå vil hun ha ham tilbake! Verden er gal!

I de siste ukene har trussler, unnskyldninger og beklagelser haglet inn i en skjønn forening!

Trussler som: "nå holder jeg på å flytte inn rett ovenfor deg"! "fint å vite at jeg kan se deg når du kommer og når du går hva"! "jeg står utenfor hos deg nå, skal snart dra så da kan den nye typen din komme frem igjen"!

Jada, han har fått det hjernen, at grunnen til at jeg ikke vil snakke med ham er fordi jeg har en ny type!!

Herregud, som om det er den eneste grunn man kan ha for å dumpe ham!

Men sliker altså min hverdag...

Jeg syns det er for galt at jeg skal gi opp alt jeg har her for å så flytte "pokker i vold" pga ham.

Men, tiden får vise...

Min datter beskytter jeg etter beste evne.

Innerst inne så vet han at han ikke har stort å stille opp med vel...

Som det å kreve samvær med barnet. Den andre ungen han har sammen med sin x er det knapt nok han som styrer med når hun er tilstedeværende. Han er ikke istand til å ta vare på barn, det tror jeg han vet.

Og min datter kjenner han jo knapt, takket være seg selv og sin oppførsel! Han har jo ikke stillt opp stort for oss. Stort sett alt har vi klart uten et snev av hans hjelp i over 1 år nå...for han har jo vært opptatt med å stille opp for sin mor, sin x og ikke minst seg selv.

Men trusslene hans, om å kreve samvær...uff

Jeg kommer til å fighte ham med nebb og klør for å nekte ham det! For slik jeg ser det så har han allerede vært med å ødelegge en unge...den han har med sin x.

[Nelle]

Blir så UTROLIG glad over å høre at du ikke er sammen med ham lenger!!!

Holder med deg i at du går inn for å nekte ham samværsrett. Sørg for å ta vare på evt. trusselbrev osv. Slik at du har bevis på hans oppførsel.

Jeg høres kanskje ut som en skikkelig feministisk traktorlesbe nå -hvilket jeg overhodet ikke er. Generelt sett synes jeg menns rett til samvær med barn er altfor dårlig i Norge -noe svært mange menn lider under. Men: Oppfører man seg som en halvgal tulling kan man ikke forvente at samfunnet skal sy puter under armene på en! Det er faktisk på tide at enkelte mennesker begynner å ta litt ansvar for sine handlinger.

Det er greit at denne idioten sikkert har det vanskelig med seg selv og alt det der -og ja -det ER synd på ham. Men hvem sitt ansvar er det? Ingen andres enn hans eget!

Var jeg deg ville jeg flyttet til et annet sted en periode. Du trenger jo ikke nødvendigvis velge stedet "pokker i vold" Finnes mange flotte steder i Norge man kan bo.

Lykke til!

Nelle

[Gjest Lottemor]

*mange gode klemmer fra meg til deg*

Jeg kan si at jeg vet hvordan det er når noen du stoler på og er glad i trenger seg inn i ditt hjem og privatliv og gjør det stressende og u-trykkt.

Man føler seg maktes løs og verdiløs og vet ikke frem eller tilbake.

Hadde det slik med min far,han var rusmiss bruker og utagerende,han var slik til dagen han døde.

Veldig få forandrer seg,så pakk sakene dine og flytt til et annet sted få deg hemmelig adresse.

For det er ikke mye politiet gjør med det,de kan ikke gjøre så mye.

Det poletiet kan gjøre er virkemiddler som ikke fungerer på slike typer mennesker.

Det som kan få han ut av live ditt og få han til å oppføre seg er om du har noen som kan riste han litt og få han til å forstå at han ikke har lyst å plage deg eller barnet.

Håper allt ordner seg for deg og at du kan føle deg trygg i hevrdagen din igjenn.

klem fra 12