Når blir det bedre?

[AnonymBruker]

Det er merkedag i dag. Det er noen måneder siden vennen min døde. Min bestevenn, min sjelesørger, min verden. En veldig spesiell venn som betydde alt for meg her i verden, og som jeg betydde alt for. Det var oss mot dem, vi laget vår egen verden, vi kom hjem til hverandre, og alt var bra så lenge vi hadde hverandre. Plutselig skjer det som ikke skal skje. Den ene av et par blir borte, hva skal den andre gjøre da? Det går jo ikke, den ene kan ikke bli igjen alene på den måten, er det en spøk?

Jeg kommer hjem, spiser, ser tv, betaler regninger, setter meg i sofaen. Ser ut vinduet når det er kveld, kjenner at jeg savner at vennen min kommer og legger seg inntil meg, spør om jeg har hatt en fin dag? Støtter meg, trøster meg, leker med meg og får meg til å le. Så sovner vi, og jeg går på jobb, gleder meg til å komme hjem og se min kjære. Gleder meg til vi er to igjen.

Nå går jeg på jobb, roter rundt i min egen verden, I hang in there. Jeg har hele tiden "hang in there". Men for hva. Jeg har ikke lært å gå videre, jeg har bare holdt pusten, ventet, holdt ut. Holdt ut for hva. Jeg lå på gulvet og gråt, mitt største ønske er at noen skal rope "KUTT! DETTE GÅR IKKE!". Så kommer vennen min tilbake, fordi alle ser at jeg ikke greier meg alene. Dette kan ikke skje, jeg kan ikke være uten vennen min.

Kutt, og alt er normalt..

[AnonymBruker]

Ingen støttende ord å få?

[Pepita]

Det blir bedre, men det tar tid. La deg selv få sørge, husk de gode minnene og tilbring tid med venner og familie.

[AnonymBruker]

Tusen takk for det, prøver å komme meg videre, men det er vondt. Kanskje blir det bittelitt bedre dag for dag..

[Sunshine]

Jeg kan også love deg at det blir bedre. Ikke forvent at det skal gå over med en gang, gi deg selv tid til å forstå og så sørge. Ta den tiden DU trenger, og ikke la andre presse deg til å gå videre. Finn en person du kan prate med, eller gjerne flere. For meg hjalp det å snakke med folk som selv hadde opplevd store tap og som forstod hvordan jeg hadde det.

De første 2 mnd var unntakstilstand for meg, de neste to gikk det litt bedre, så etter de fire første mnd sluttet jeg å gråte hver dag, og etter et år føltes alt mye lettere. Man må liksom gjennom alle merkedager, årstider og høytider. Jeg tenker likevel på personen hver eneste dag, men nå er det gode tanker og minner som kommer, ikke såre og vonde.

[Skybert]

Kunne ikke verdt mer enig i det Sunshine sier.

Dagene vil føles vanskelige, og det er helt naturlig å gråte. La tårene strømme, ikek få dårlig samvittighet over det!

Det vil ta tid, merket selv at dagen etter 1års dagen var det mye lettere å stå opp om morgenen igjen.

Prøv å gå turer, snakk med de som ønsker å høre, men mest av alt;

prøv å lev videre så godt som mulig, det er vanskelig, men godt å tenke på at den som du mistet ikeek ønsket at du ville ha det vont, og kun ønsker at du har det så godt som mulig.

Det vil bli bedre!