Jeg vurderer å skrive bok

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å legge merke til hva som gjør at jeg har den atferden jeg har en gang i blandt, og hvorfor jeg har så lav terskel når det kommer til bråk, mas, og ting som ikke går slik som jeg vil.

Jeg har også oppdaget at jeg egentlig er ganske usikker, og at jeg uten å ville det skjærer alle under en kam. For eksempel så kan jeg i perioder bli veldig paranoid og tenke at det MÅ jo være noe galt med samboer, for det har det jo vært med alle andre. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er tilfellet, men tankene dukker opp en gang i blandt. Og når jeg har kommet over det så får jeg dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt kan tenke i de baner. Samboern min er absolutt ikke like andre menn i mitt liv, verken ekser, bekjente, eller faren min for den saks skyld.

Jeg har også tenkt over hvilket forhold jeg egentlig har til de forskjellige tingene som gjør meg usikker og paranoid, og jeg har kommet frem til at det i veldig stor grad knyttes til barndommen og ungdomsårene.

Jeg klarer ikke å legge av meg de vonde tankene som kommer og går, og i perioder preger det forholdet på en veldig negativ måte.

Jeg tenker at hvis jeg får bearbeidet alle issues på ett eller annet vis, for eksempel ved å skrive om det, vil det bli lettere for meg å legge det bak meg og ikke la det prege livet mitt i dag.

Vet ikke hvorfor jeg skriver et innlegg om dette, men jeg må vel egentlig bare se det svart på hvitt for å se om det i det hele tatt er noe poeng i det.

Gi gjerne synspunkter på om det er dumt eller en smart måte å gjøre det på.

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å legge merke til hva som gjør at jeg har den atferden jeg har en gang i blandt, og hvorfor jeg har så lav terskel når det kommer til bråk, mas, og ting som ikke går slik som jeg vil.

Jeg har også oppdaget at jeg egentlig er ganske usikker, og at jeg uten å ville det skjærer alle under en kam. For eksempel så kan jeg i perioder bli veldig paranoid og tenke at det MÅ jo være noe galt med samboer, for det har det jo vært med alle andre. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er tilfellet, men tankene dukker opp en gang i blandt. Og når jeg har kommet over det så får jeg dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt kan tenke i de baner. Samboern min er absolutt ikke like andre menn i mitt liv, verken ekser, bekjente, eller faren min for den saks skyld.

Jeg har også tenkt over hvilket forhold jeg egentlig har til de forskjellige tingene som gjør meg usikker og paranoid, og jeg har kommet frem til at det i veldig stor grad knyttes til barndommen og ungdomsårene.

Jeg klarer ikke å legge av meg de vonde tankene som kommer og går, og i perioder preger det forholdet på en veldig negativ måte.

Jeg tenker at hvis jeg får bearbeidet alle issues på ett eller annet vis, for eksempel ved å skrive om det, vil det bli lettere for meg å legge det bak meg og ikke la det prege livet mitt i dag.

Vet ikke hvorfor jeg skriver et innlegg om dette, men jeg må vel egentlig bare se det svart på hvitt for å se om det i det hele tatt er noe poeng i det.

Gi gjerne synspunkter på om det er dumt eller en smart måte å gjøre det på.

nja vil ikke si du skal skrive bok.

men detkan være lurt og sette deg ned og skrive ned alt. og så lese over det. så vil du kanskje forstå mer om hvorfor du er som du er osv..

jeg er veldig spesiell. eksen ble gal av meg.for jeg hadde så mye rare meninger osv... samt måten jeg kunne være på...

jeg har hele tiden ment at jeg er den som har rett i det og det og det.

så når jeg begynte skrive mail til eksen å forklare ting.så gikk det mer og mer opp for meg at jeg var jo feilen her,ikke henne...

[AnonymBruker]

nja vil ikke si du skal skrive bok.

men detkan være lurt og sette deg ned og skrive ned alt. og så lese over det. så vil du kanskje forstå mer om hvorfor du er som du er osv..

jeg er veldig spesiell. eksen ble gal av meg.for jeg hadde så mye rare meninger osv... samt måten jeg kunne være på...

jeg har hele tiden ment at jeg er den som har rett i det og det og det.

så når jeg begynte skrive mail til eksen å forklare ting.så gikk det mer og mer opp for meg at jeg var jo feilen her,ikke henne...

Hei, og takk for svar!

Jeg tenkte jo ikke nødvendigvis å gi den ut, men alt det jeg har å få utløp for kommer jo til å bli en hel bok kanskje jeg prøver bare for å se om det er noe å tjene på det etterhvert, men i utgangspunktet så var det vel ikke det som var tanken.

Hvordan føler du at du fikk det etterpå? Ble ting lettere å forholde seg til? Klarte du å endre atferdsmønstre som virket negative ovenfor andre?

TS