Andre som har gitt opp kjærlighetslivet?

[Gjest Gjest]

Er det andre her som har lagt kjærlighetslivet på hylla? Hvordan ser dere på det?

Selv har jeg i en alder av 30 gitt opp kjærlighetslivet. Jeg har vært i flere forhold før, men enkelte av dem har vært så turbulente at det har gitt varige "men" i form av skepsis til alt som lukter nye forhold. Jeg ønsker rett og slett ikke mer usikkerhet og frem og tilbake i livet mitt.

Så mitt valg er heller å fokusere på gode venner samt interesser og mer utdannelse. Man tenker jo iblant at det hadde vært fint å ha noen der, men disse tankene forlates raskt når man ser på alle bakdelene med å ha forhold. Livet er jo uansett fint nok som det er uten.

Hva tenker andre som heller ikke ønsker å finne kjærligheten igjen?

[Gjest Nuppdupp]

jeg har lagt det på hylla for en tid. og jeg har fått tilbakemeldinger fra mannfolk faktisk at det er lurt. grunnen er at jeg sørger over et dødsfall.. og ikke vil dra et uskyldig menneske inn i det. derfor tenker jeg nesten aldri på mannfolk. men det kommer til å forandre seg. jeg har "gitt opp" flere ganger jeg ser på det som en bekymring mindre hehe

Endret 15. oktober 2011 av Nuppdupp

[AnonymBruker]

Ja, jeg har gitt den "livsinteressen" ett dytt ut døra. Har vært syk lenge og i ett totalt dysfunksjonelt forhold, nærmer meg 40 og har bestemt meg for at jeg ikke gidder søket, bli-kjent-fase, skuffelser, blottlegging, pinlige seksuelle opplevelser og alt annet mas som følger med forhold.

Det tok mange år og det var vondt å gi slipp på en så forventet ting, fra en selv og andre, men jeg tror dette skal bli bra altså!

De fleste av mine forhold har voldt meg skade på en eller annen måte, summa sumarum har de aldri vært verdt det. Heretter skal livet leves med bare glede og ett forhold vil på ett eller annet stadie skape en komplikasjon, så etter mange tanker rundt temaet har jeg valgt å aldri søke etter eller ta imot tilbud om "nærkontakt av intim grad".

Hilsen nylig forsonet med evig singleliv

[Gjest Camilla]

Jeg er på vei til å gi opp - om enn meget motvillig. Jeg har håpet i det lengste at det skulle finnes noen for meg. Men nå nærmer jeg med 30 år og har enda ikke funnet noen. Så da tror jeg det beste er å legge bort det håpet, selv om det er tungt og smertefullt å gjøre det. Det må hvertfall være bedre enn å ha drømmer og håp som blir knust gang, på gang, på gang.

[Heart]

Jeg synes at å si at man "har gitt opp kjærlighetslivet" har en melodramatisk og litt fjollete klang, men på en måte har jeg vel det.

Etter å ha vært igjennom alle fasene der man leter, tror man har funnet, blir skuffet osv. bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gå i den kjente fellen som innebærer at man med tiden blir omtrent desperat og senker kravene altfor lavt. Jeg kan føye meg og tilpasse meg på mange områder, men jeg har mine kjerneverdier, og der firer jeg ikke en tomme.

Resultatet ble omtrent det man kunne forvente. Jeg fant ingen, og nå er det gått så lang tid at jeg begynner å bli for gammel til å starte egen familie. Samtidig består "markedet" i stadig større grad av folk som har med seg mye bagasje i form av havarerte forhold og utvidede familier.

Spørsmålet er da hvor mye jeg er villig til å ofre for å oppnå en tosomhetstilværelse under slike forhold kontra det å være enslig, og svaret er: Ikke mye. Hvis jeg ikke kan bygge mitt eget, kan det forsåvidt være det samme.

Og egentlig er tilværelsen helt OK som den er.

[AnonymBruker]

Jeg har også gitt opp. Jeg har i grunnen aldri hatt kjæreste og innser at dette heller ikke kommer til å skje. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn heller. Syns menn er skumle og liker ikke å blottlegge meg med mindre jeg stoler 100% på folk. Syns det er greit og vondt på samme tid, det varierer litt. I kveld tenker jeg litt at jeg har virkelig tilbrakt mye tid alene. Forstår ikke helt hvorfor jeg er sånn på utsiden. Er dame på 30år.

[AnonymBruker]

Har vært samboer 2 ganger og tviler på at jeg gidder å prøve en tredje gang. Men gitt opp? Har jo et håp innerst inne om at jeg skal møte den rette en dag,samtidig gjør jeg absolutt ingenting for å få det til å skje. Er det meningen at det skal skje, så skjer det.

[makkapakka]

Er det andre her som har lagt kjærlighetslivet på hylla? Hvordan ser dere på det?

Selv har jeg i en alder av 30 gitt opp kjærlighetslivet. Jeg har vært i flere forhold før, men enkelte av dem har vært så turbulente at det har gitt varige "men" i form av skepsis til alt som lukter nye forhold. Jeg ønsker rett og slett ikke mer usikkerhet og frem og tilbake i livet mitt.

Så mitt valg er heller å fokusere på gode venner samt interesser og mer utdannelse. Man tenker jo iblant at det hadde vært fint å ha noen der, men disse tankene forlates raskt når man ser på alle bakdelene med å ha forhold. Livet er jo uansett fint nok som det er uten.

Hva tenker andre som heller ikke ønsker å finne kjærligheten igjen?

jeg har lagt det på hylla pga. mye tidligere turbulente forhold, som ikke har gitt meg mer enn et spørsmålstegn på hvorfor jeg alltid tar så jævli feil av folk.

Jeg ønsker iallefall ikke noe av det som jeg har hatt før, det må være noe som snur absolutt alt på hodet.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg skal bruke ordene gi opp, for jeg har stor tro på kjærligheten. Jeg har selv vært igjennom å miste min store kjærlighet, og jeg vet jeg behøver mye tid før jeg i det hele tatt skal begynne å vurdere noe nytt. Kroppen min er på en måte stengt av, og det passer meg godt akkurat nå. Jeg ville ikke være alene, men ble det likevel. Men jeg håper jeg en vakker dag vil se det fine i et godt forhold, for jeg har tro på kjærligheten.

[Sulosi]

Jeg har og "gitt opp" etter flere forsøk av variabel art. Jeg var en gang gift og i dag er det for meg helt vanvittig å tenke på. Jeg tror at jeg kom sammen med han fordi jeg den gangen hadde ett enormt behov for trygghet, en trygghet jeg ikke fant med meg selv. Ser i ettertid at det ikke var noe mere enn det. Jeg har forsøkt å være i forhold flere ganger men kun ett par ganger hvor det har vert full klaff for meg og begge gangene har han gått direkte fra meg til neste (og blitt der...).

Jeg har med årene insett at jeg nok ikke er en typisk "forholds- jente". Kanskje like greitt mtp hvor mye rart som finnes av menn der ute

[Gjest MorAase]

Jeg vil heller si at jeg endelig slipper å føle press for å inngå en relasjon. Det har sine fordeler å eldes.

[Gjest Løvli]

Ja, lagt det på hylla.

Hvordan jeg ser på det? Vanskelig å si. Jeg har mista trua, om enn jeg sitter med et håp. Jeg trekkes mellom fornuften i meg som forteller meg at det er det rette å gjøre, og den irrasjonelle og håpløse håperen i meg som virkelig ønsker å oppleve det største av det største. Fornuften skal vinne, for godt.

Erfaringen er at menn og kvinner vil forskjellige ting, ønsker forskjellige ting. De få mennene som har ønsker som er sammenfallende med den gjennomsnittelige kvinnens ønsker for et samliv, de ble "tatt" i begynnelsen av 20-åra, og de forblir "tatt". Ære være de kvinnene som klarte å kapre en av dem.

Menn og kvinner har så forskjellige ønsker, har så forskjellig synspunkter på hva som er verdien i et forhold, hva som betyr noe, osv. Jeg orker ikke revurdere hele mitt syn på eller fira på mine krav om hvordan kjærligheten bør være, så jeg beholder synet og kravene og innser at det er en illusjon jeg aldri vil få oppleve. Jeg kommer derfor ikke til å prøve å finne kjærligheten (igjen), og jeg har ikke tenkt til å la meg lure til å tro at noen mann noen gang deler mitt syn på kjærligheten (igjen).

Bittert? Ja, jeg er kanskje litt bitter. Men da mest på menneskets natur, hvordan vi har utviklet oss til å ha så forskjellige behov mellom kjønnene. Og også på alle bøker, filmer, sanger og dikt som har beskrevet en kjærlighet så uendelig fikiv, men som likevel har slått så dype røtter i oss kvinner (og noen menn)i form av en lengsel, at vi aldri vil klare å være lykkelige i et forhold uten at vi opplever kjærligheten som like intens og vakker som i glansbildene fra fiksjonen.

[Asso]

Etter 21 år i ensomhet har jeg endelig funnet en som gjør meg mo i knærne, skiler meg forsiktig slik at jeg får frysninger og gir meg gode klemmer som varer lenge! Åh, smelt, kjærlighetslivet kan aldri gis opp! En må bare tenke at kjærligheten vil komme, og tro på det!

[Knirke]

Skjønner ikke helt hvorfor dere bruker begrepet "gi opp".. Kjærlighet er da ikke en klubb man kan melde seg ut av (eller inn i)?

Men ok... Velger man å gi opp vil man alltid være den som har gitt opp.

Velger man å være "frivillig singel" kan man fortsatt vokse som person og kanskje en dag bli så fornøyd med seg selv at man til og med tiltrekker en partner.

Velg selv...

[AnonymBruker]

Bare lurer... Er dette et storbyfenomen? Oslo? Eller er dette noe som skjer overalt?

[AnonymBruker]

Nei, opplevd mye- men gir aldri opp.

[Gjest MorAase]

Skjønner ikke helt hvorfor dere bruker begrepet "gi opp".. Kjærlighet er da ikke en klubb man kan melde seg ut av (eller inn i)?

Men ok... Velger man å gi opp vil man alltid være den som har gitt opp.

Velger man å være "frivillig singel" kan man fortsatt vokse som person og kanskje en dag bli så fornøyd med seg selv at man til og med tiltrekker en partner.

Velg selv...

Det er definitivt en klubb en kan melde seg ut av når en måtte selv ønske. Det er til og med en klubb en kan tvangsutmeldes fra. Tvangsutmeldes man så hjelper det ikke ett fnugg hvor fornøyd en måtte være med seg selv da dette bestemmes av alle rundt en.

Kjærlighet handler fremdeles eksepsjonelt mye om flaks.

[AnonymBruker]

Ja, lagt det på hylla.

Hvordan jeg ser på det? Vanskelig å si. Jeg har mista trua, om enn jeg sitter med et håp. Jeg trekkes mellom fornuften i meg som forteller meg at det er det rette å gjøre, og den irrasjonelle og håpløse håperen i meg som virkelig ønsker å oppleve det største av det største. Fornuften skal vinne, for godt.

Erfaringen er at menn og kvinner vil forskjellige ting, ønsker forskjellige ting. De få mennene som har ønsker som er sammenfallende med den gjennomsnittelige kvinnens ønsker for et samliv, de ble "tatt" i begynnelsen av 20-åra, og de forblir "tatt". Ære være de kvinnene som klarte å kapre en av dem.

Menn og kvinner har så forskjellige ønsker, har så forskjellig synspunkter på hva som er verdien i et forhold, hva som betyr noe, osv. Jeg orker ikke revurdere hele mitt syn på eller fira på mine krav om hvordan kjærligheten bør være, så jeg beholder synet og kravene og innser at det er en illusjon jeg aldri vil få oppleve. Jeg kommer derfor ikke til å prøve å finne kjærligheten (igjen), og jeg har ikke tenkt til å la meg lure til å tro at noen mann noen gang deler mitt syn på kjærligheten (igjen).

Bittert? Ja, jeg er kanskje litt bitter. Men da mest på menneskets natur, hvordan vi har utviklet oss til å ha så forskjellige behov mellom kjønnene. Og også på alle bøker, filmer, sanger og dikt som har beskrevet en kjærlighet så uendelig fikiv, men som likevel har slått så dype røtter i oss kvinner (og noen menn)i form av en lengsel, at vi aldri vil klare å være lykkelige i et forhold uten at vi opplever kjærligheten som like intens og vakker som i glansbildene fra fiksjonen.

Jeg er selv mann, og er litt forundret, og overrasket over, at noen av de samme tankene jeg sitter med, kan også damer ha.

Er litt nysgjerrig på hva, eller hvilken definisjon du har på kjærligheten? Hva er kravene dine?

Har vel også gitt litt opp, og kjenner på den der bitterheten ved at alle andre ser ut til å få det livet de vil ha, men ikke jeg!

Glansbildene du snakker om, vil aldri kunne oppnåes av alle, det er noe Hollywoodsk over det, og har i seg oppskriften på ulykkelighet, for de som ikke følger "malen". Det beste er å drite i de kunstige forestillingene, selv om det er vanskelig.

Folk er forskjellige, det er nok mange av oss som ikke har så sterke og ekte følelser som man "bør", og dermed føler man at noe er feil, når man ikke føler "tilstrekkelig" mye. Men det trenger ikke være noe feil i det hele tatt!

[Sulosi]

Jeg er selv mann, og er litt forundret, og overrasket over, at noen av de samme tankene jeg sitter med, kan også damer ha.

Er litt nysgjerrig på hva, eller hvilken definisjon du har på kjærligheten? Hva er kravene dine?

Har vel også gitt litt opp, og kjenner på den der bitterheten ved at alle andre ser ut til å få det livet de vil ha, men ikke jeg!

Glansbildene du snakker om, vil aldri kunne oppnåes av alle, det er noe Hollywoodsk over det, og har i seg oppskriften på ulykkelighet, for de som ikke følger "malen". Det beste er å drite i de kunstige forestillingene, selv om det er vanskelig.

Folk er forskjellige, det er nok mange av oss som ikke har så sterke og ekte følelser som man "bør", og dermed føler man at noe er feil, når man ikke føler "tilstrekkelig" mye. Men det trenger ikke være noe feil i det hele tatt!

En kjæreste uten de rette følelsene vil ikke jeg ha!

[Alvina]

Er det andre her som har lagt kjærlighetslivet på hylla? Hvordan ser dere på det?

Selv har jeg i en alder av 30 gitt opp kjærlighetslivet. Jeg har vært i flere forhold før, men enkelte av dem har vært så turbulente at det har gitt varige "men" i form av skepsis til alt som lukter nye forhold. Jeg ønsker rett og slett ikke mer usikkerhet og frem og tilbake i livet mitt.

Så mitt valg er heller å fokusere på gode venner samt interesser og mer utdannelse. Man tenker jo iblant at det hadde vært fint å ha noen der, men disse tankene forlates raskt når man ser på alle bakdelene med å ha forhold. Livet er jo uansett fint nok som det er uten.

Hva tenker andre som heller ikke ønsker å finne kjærligheten igjen?

Jeg hadde lagt det opp, men så møtte jeg en mann og da forsvant problemstillingen. Følelsene oppstod osv. Akkurat nå føler og håper jeg at dette er meant to be.