Min feil

[postkassen]

Hvordan skal jeg begynne? Det er så mye å si...

Dette handler om meg og min mor..

Min mor fikk meg når hun var 14 år gammel. Når jeg var blitt 4-5 begynnte hun å ruse seg på narkotiske stoffer.

Hun ruste seg ikke hver dag, det var mye av og på.

Vi flyttet fra sverige til norge når jeg var 6 og min søster var i min mors mage (hun ruste seg ikke da).

Når jeg var 8 begynnte mamma og ruse seg igjen.

Det var altid mange folk hos oss (rusmissbrukere) som satt der fra morgen til kvend og kvend til morgen.

De var altså der 24/7.

Jeg husker at mamma hadde sex med flere av guttene som var med oss. Grunn til at jeg vet dette er fordi mamma brydde seg ikke om at vi var våkne og at det var midt på dagen...

Jeg husker at jeg fant en pipe, en hvit tablett som hadde en sejle (seile?) båt på den ene siden og et smilefjes på den andre siden..

Min tante kom ofte og hentet meg og min lillesøster og hadde oss hele helgene..

Til slutt kom barnevernet og da jeg var fylt ni (nesten 10) ble vi "tatt" fra mamma og plassert i et forberednings hjem.

Mamma fikk kun besøke oss hver 6 uke i noen få timer og under oppsyn.

Vi bodde i forberedningshjemmet i ca 6 mnd..

Mamma hadde holdt avtalene og besøkte oss hver 6 uke. Men så kom den 6. uken når hun skulle komme igjen..

Jeg sto på bussplassen som var rett uttafor huset hvor jeg og min søster bodde og ventet på min mor.

Hun hadde ikke bil og det er grunnen til at hun tok buss..

Bussen kom, men mamma kom ikke.. Jeg ventet helt til mine forberednings foreldre kom ut og sa at min mamma ikke kom.

Jeg husker at jeg ble så leimeg og gråt og gråt.

Ingen viste hvor mamma var, ikke engang hennes egen mamma (min mormor).

Det tok mange uker før vi fant henne og det var ved hjelp av røde kors og politi.

hun var flyttet opp til Nord-trøderlag (vi bor i kristiansand) sammen med en mann ingen viste hvem var.

Etter at vi hadde bodd i forberednigshjem i ca 6 mnd flyttet jeg og min lillesøster til forskjellige forsterhjem i Kristiansand.

Vi så ikke mamma og hørte nesten ikke fra mamma på 2 lange år.

Når hun først tok kontakt fikk jeg vite at hun var gravid med min lillebror og at hun var rusfri.

Jeg ble ovverlykkelig over å få høre fra mamma men ble desverre litt sjalu for at hun skulle få en ny baby når hun forlot oss.. Jeg var 12 år.

mamma fikset sånn at jeg kunne komme opp på besøk og det fikk jeg.

Barnevernet ville ikke sende opp min lillesøster siden hun hadde "glemt" mamma.

Når jeg kom opp var min lillebror et litet spebarn, jeg husker at jeg ble sint og leimeg, men etter å ha vært der i en uke hadde kjærligheten min blomstret for han.

Jeg gråt og gråt når jeg måtte reise hjem fra mamma igjen.

Når jeg kom hjem gikk livet videre og det var ikke før i midten av 13 årene mamma fikk gjennomslag i fylkes Nemda at jeg skulle flytte hjem til mamma.

Jeg flyttet opp og jeg hadde alt. Det eneste som manglet var min lillesøster som bodde i fosterhjem i kristiansand. Men jeg viste at hun hadde det bra og at hun bodde med fantastiske mennesker.

Dessuten kaldte hun sine forsterforeldrer for mamma og pappa.

Det tok ikke langt tid så begynte jeg, mamma og hennes mann og grangle.

Vi kranglet stort sett bare om filleting.

MEN, en dag jeg satt å så på Hotel cæsar reprisen (som gikk halv 6-6 på kvelden) kom hennes mann og sa at " no skal æ sje på jakt program på nrk2". Jeg sa " nei, jeg og mamma har laget avtale om at æ skal se Hotel cæsar når det er reprise, siden hennes program går halv 8 på kvelden når cæsar går" Han svarte " næij, ta å fløtt dæ, æ ska sætt dær no, og sje programmet mætt!" Vi diskuterte og det gikk fort over til en heftig krangel! Det endte med at han nok tak i meg og KASTET meg vekk, sånn at jeg "fløy" i gulvet.

Jeg begynte å gråte og løp til mamma som var i badekaret og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg gikk opp på rommet og gråt. Min stefar kom etterhvert opp og sto i døråpningen og sa unnskyld.

En annen gang kranglet jeg igjen med min stefar (husker ikke hva krangelen gikk ut på) og min mor sa " du får ikke være så sjalu på han." jeg svarte " tror du virkelig t jeg er sjalu på en skitten jævla same, mamma!?" Min stefar er samisk. Hun sa at jeg skulle gå å sette meg i bilen.

Jeg gikk og hentet røyken min og penger så gikk eg ut i bilen.

Mamma kom og hun begynte å kjøre. Jeg lurte på hvor vi skulle og hun sa at vi skulle ut å kjøre.

Der mamma bor er det VELDIG øde. 4-5 naboer, ingen gatelys og bare skog. Nærmeste butikk er 10 min unna med bil og det går absolutt ingen busser der.

Vi kjørte et litet stykke og hun stoppet i veikanten. Hun sa at jeg skulle ut av bilen og at starffen min var å gå hjem, i mørket der det ikke er gratelys eller hus som lyser opp veien og skogen..

Jeg ble redd (jeg er mørke redd og mamma vet det) og jeg sa " når du dør mamma, skal jeg drikke meg full og tisse på grav stenen din". Mamma ble forbanna og sa at jeg skulle sette meg inn i bilen igjen. Jeg gjorde det og hun kjørte hjem igjen. Når vi kom hjem gikk jeg ut av bilen og da var hun allerede ute og påvei bort til meg. Hun nok tak i håret mitt og dro meg etter henne. Hun dro meg opp trappen (jeg lå ikke nede men jeg var bak henne og hun dro meg etter håret opp trappen). Hun kastet meg så på sengen og min stefar kom løpende opp trappen. han sprte "ka som skjer" og mamma sa hva jeg hadde sagt og at han måtte hjelpe henne å kle av meg jakken så hun kunne finne røyken og pengene mine. Han sa til meg "ken faen er det du tru at du er!?" så hjap han mamma og di fant sigarettene mine og pengene. Tok den og gikk ut av rommet. Jeg var 15 da dette skjedde.

Dagen etter kranglet jeg og mamma om det som skjedde dagen før og hun sa at det var min feil at det var blitt som det var blitt.

Jeg skrek til henne at hun misshandlet sin egen datter og jeg skrek så til min stefar at etter at han kom inn i bildet så han mamma blitt helt syk i hodet.

Mamma sa at jeg måtte pakke tingene mine og komme meg ut av huset. Jeg var ikke velkommen der mer...

Jeg fikk far til en komis til å hente meg. Jeg lånte så penger av min kompis og satt meg på togen neste dag til kristiansand.

Tog turen tok ca 16 timer og på togstajonen sto min onkel og mormor og ventet på meg.

Mamma ringte og jeg sa at jeg var i kristiansand. Hun sa at jeg måtte komme hjem igjen før hun bøe forbannet men jeg bare la på.

Jeg kom i banrnvernet igjen, men fikk bo hos momor.

Mamma skrev fra seg foreldre ansvaret og gav det videre til barnevernet..

Vi snakket ikke sammen før jeg var blitt 18.

Da snakket vi i tlf og både meg og mamma latet som at alt var greit.

Jeg bøe gravid når jeg var 20 og da ble meg og mamma veldig gode venner igjen.

Hun var her rett etter fødteseln i en uke sammen med mine 3 småsøsken som hun har fått med min stefar.

Den gangen ødelag mine søsken part teltet vi nettopp hadde kjøpt til 1000 kr, Di gravde hull i plenen min. Mamma lot di ta kjøkken knivene mine og bruke di som spader.

Di spiste uten å hjelpe å handle inn osvosv..

Hun sa ikke ofra til di heller at di ikke måtte henge på teltet for da komst det til å knekke, eller at det ikke er lov til å grave hull i blenen til andre osvosv...

Denne gangen ( hun reiste idag etter å ha vært her i 5 dager), ødelag det en banse til min datter bare for faenskap, løp inne med sko, hoppet i sofaen med sko, i min seng og i sengen di sov i. Di åpnet peisen flereganger og jeg måtte hele tiden si "neineinei", mamma sa ingenting.

Igår kveld var jeg og min samboer på butikken som er rett nedenfor oss. Når vi gikk opp igjen så tok vi en snarvei som går rett nedenfor huset vi bor i. Og der fant vi en fel til det NYE teltet vi har kjøpt. Ungene hadde tatt den og kastet den uttfor stupet.

Når vi kom hjem, så jeg på mamma og holdt opp den "dingsen" (vet ikke hva den heter) og sa at " se hva jeg fant der nede"! "åja" svarte hun bare.

Jeg så min min eldte lillebror og sa "vet du noe om dette!" Ja, det gjorde han, det var min lillesøster som vist hadde kastet den ned. Jeg sa at dette var ikke en gri oppførsel og at om di skulle være her så får di ikke lov til å holde på¨å sånn her!

Mamma svarte da med at det var jo ikke så farlig. Dessuten fant vi den jo igjen.

Jeg ble forbannet og sa at sist di var her ødelag di faktisk barty teltet vårt til 1000 spenn, noe meg og min samboer ikke fikk verken en unnslyldning for eller penger tilbake for..

t di hadde ødelagt flere av mine kniver som vi heller ikke haddee fått unnskyldning for eller penger for og hull i plenen! så jo, dette var faktisk "farlig"! jeg sa også at egentlig, mamma så skylder du oss over 1000 spenn for alt dette, så det minste du kan gjøre er så passe på disse ungene at di ikke løper rundt og ødelegger andres ting ! mamma bare skikket på meg så ristet hun på hodet uten å si noenting. Så var det ikke mer snakk om dette resten av kvelden.

Idag når jeg sto opp med min datter sa hun ingenting og jeg tenkte ikke så veldig over det heller.

Planen for idag var at vi alle skulle møte min onkel (hennes bror).

Jeg spurte, "når skal vi møte onkel?"

Jeg fikk til svar " jeg vil ikke ha deg med, jeg vil møte han uten deg".

Jeg ble helt stumm av sjokk og viste ikke hva jeg skulle si.

Men så spurte jeg hvorfor jeg ikke fikk vvære med.

Hun sa at " hvis du ikke skjønner det, så er det ingen vits å snakke om dette engang".

Jeg svarte " er det pga av at jeg sa ifra at det ikke er greit at di ødelegger mine ting mens du bare sitter å ser på?" nei, det var ikke bare det sa hun, men når jeg spurte hva mer det var så haddde hun ingenting å komme med.

Jeg eksploderte og sa at " mamma, dette er faktisk ikke er hotell, du kan faen ikke oppføre deg som du vil. og jeg er ikke 15 lenge, nå er jeg 21 og du har med å behandle meg med mer respekt enn dette altså. Du bor under mitt tak her og du har ingen rett til å holde på sånn her!"

Vi diskuterte litt og hun sa " hvos du ikke har sett meg forbannet før, så bare fortsett så skal du få se meg forbannet og ingen vet hva som skjer da." Jeg reiste meg og fra sofen der jeg satt med min 5 mnd gammel datter og sa " du kommer faen ikke inn i mitt hus og truer meg! Du kan komme deg ut av dette huse med en gang. Du er ikke vellkommen her mer. Mine søsken kan, men du er ikke velkommen mer!"

Min bror sa at han ikke likte at vi kranglet og jeg sa at det er ikke farlig, alle grangler av ogtil men jeg er fortsatt glad i dere og det er ikke deres feil.

Mamma sa så nei, det *mitt navn* sin feil!

"kom deg ut!" sa jeg. Min mor tok med seg mine 3 søsken og gikk, uten å si hadde til min 5 mnd gammel datter.

Uff dette ble langt og veldig rotete..

Er dette min feil ?

[AnonymBruker]

nei. du har en mor som ikke er voksen.

Men husk - ditt hus, dine regler! ver strengere med søskeene dine! Du har lov å irettesette dem i ditt hjem

[postkassen]

Takk.

jo, men det er jo hennes barn. Er det ikke hennes "jobb" å snakke til dem ?

Blir frustrert når jeg må gjøre det heletiden. :/

[Gjest Moulu]

kjære ts

dette er IKKE din feil!!

[AnonymBruker]

Moren din virket mer uansvarlig enn deg. Men please, legg fra deg samehetsen.

[postkassen]

Jo, jeg er absolutt ikke imot samer eller noen andre. Det var bare liksom noe jeg sa der og da.

[postkassen]

kjære ts

dette er IKKE din feil!!

Takk for støtten.

[Gjest Gjest]

Uff, føler med deg, du har hatt en kjip oppvekst med en mor som ikke har klart å ta morsansvar. Det virker heldigvis som du klarer deg bra nå. Håper de yngre søsknene dine har det bedre enn det du hadde.

Jeg syns du høres ut som en sterk og fornuftig jente. Skriv et brev til moren din du, om hvordan du føler og at du er voksen nå og at du bestemmer i ditt eget hjem.

[AnonymBruker]

For en forferdelig turbulent oppvekst det er du har fått, blir trist på dine vegne kjære deg.. Ingen barn skal måtte stå opp og finne piller og vite at mor har sex med ukjente, eller at hun ruser seg og ødelegger seg på den måten.. Moren din var veldig ung og uansvarlig når hun fikk deg, det kan virke som hun aldri vokste opp skikkelig. Hun er fortsatt uansvarlig, og tar veldig lett på ting, mens du er den som har lært deg å ta ansvar, irettsette rett og galt, og i det hele tatt ta hand om ting så de ikke glir ut. Du lærte nok dette ubevisst da du oppfattet at din mor tok ikke ansvar for noen den gangen du var liten.

Dette er ikke din feil, det er din mor som aldri fikk skikkelig skikk på ting.

[Redbull]

I ditt hus gjelder dine regler!! Du var FLINK som sa ifra til moren din

[postkassen]

Tusen takk for støtte!

Det varmer mer enn dere tror.

Jeg var så usikker p¨å om dette var min feil, med tanke på at hun faktisk sier til meg at det er min feil osv..

Jeg merker at jeg blir litt usikker på om det jeg gjør/gjorde faktisk var det riktige, men etter at dere har sagt deres meninger med varme ord kan jeg igjen rette meg opp i ryggen.

Tusen takk

[Gjest Mlle Bonne]

Jeg synes det var på sin plass at du sa i fra og satte grenser. Dette er tross alt ditt hjem. Hadde min mor oppført seg på samme måte hadde jeg også sagt i fra. Jeg syns du viste handlekraft og tok det opp på en moden og sakelig måte. Hva føler du selv i ettertid?

[AnonymBruker]

:hug:

[liseanthus]

Kanskje det beste hadde vært å kutte kontakten med moren din til hun selv har vokst opp og innser hva slags tabber hun har gjort og hvor mye hun skylder deg? Virker som moren din bryter deg ned og gjør deg veldig usikker..

Du virker som en veldig sterk person og det står det respekt av!

God klem til deg, håper ting ordner seg i din favør.

[Neala]

Det er selvsagt ikke din feil dette her! Du gjorde det rette i å sette henne på plass. Hun behandlet deg ikke som et barn da du var barn, og behandler deg ikke som voksen nå når du er voksen. Hun trenger å lære seg hvordan det fungerer å være forelder. Håper du får et godt forhold til søsknene dine på tross av det her.

[postkassen]

Jeg synes det var på sin plass at du sa i fra og satte grenser. Dette er tross alt ditt hjem. Hadde min mor oppført seg på samme måte hadde jeg også sagt i fra. Jeg syns du viste handlekraft og tok det opp på en moden og sakelig måte. Hva føler du selv i ettertid?

Takk for gode ord.

jeg vet ikke helt hva jeg føler.

Jeg føler så mye ang dette. Det jeg føler mest er sinne og skuffelse overnfor min mor.

Jeg mener, hvordan kan en mor gjøre sånt og si sånne ting til sin egen datter?

Den gangen hun dro meg opp trappen etter håret, fortalte jeg det til min lærer.

Min lærer kontaktet helsesøster som innkalte oss til møte.

Mamma sa at dette aldri hadde skjedd og at jeg var "farlig" å ha i hus fordi jeg fant på ting og lyvde om ting får å skade familien.

Men nå mange år etter innrømmer hun det, men istedenfor å fortelle meg at hun angrer og er opprinnelig leiseg for det, sier hun at det var min feil at det skjedde fordi jeg var ei vanskelig og vill tennåring (hennes ord).

Alt negativt har altid vært min feil. Nå også. Jeg pleier ikke å bli så usikker på meg selv når det kommer til andre, kun min mor.

Så nå sitter jeg med følelsen sinne, skuffelse og tanken på at er det min feil?

Endret 14. oktober 2011 av postkassen

[postkassen]

:hug:

takk, det varmer.

[postkassen]

Kanskje det beste hadde vært å kutte kontakten med moren din til hun selv har vokst opp og innser hva slags tabber hun har gjort og hvor mye hun skylder deg? Virker som moren din bryter deg ned og gjør deg veldig usikker..

Du virker som en veldig sterk person og det står det respekt av!

God klem til deg, håper ting ordner seg i din favør.

Tusen takk for varme ord. Det varmer virkelig.

Jo, jeg og min sambo har snakket om det, at det kanskje er best om hun ikke er i våre/mitt liv med tanke på hvordan hun behandler/har behandlet meg.

Men saken er at jeg snakket jo ikke med henne på noen år når jeg reiste ned til kristiandsand.

Og når vi begynnte å snakke igjen, virket hun så snill og omtenksom. Jeg trodde at hun hadde forandret seg, men det viste seg å være grundig feil.

Jeg vil ha henne i mitt liv men samtidig ikke.

Jeg er glad i henne men jeg liker henne ikke...

Beklager skrivefeil, jeg er ikke så god til å stave.

[liseanthus]

Tusen takk for varme ord. Det varmer virkelig.

Jo, jeg og min sambo har snakket om det, at det kanskje er best om hun ikke er i våre/mitt liv med tanke på hvordan hun behandler/har behandlet meg.

Men saken er at jeg snakket jo ikke med henne på noen år når jeg reiste ned til kristiandsand.

Og når vi begynnte å snakke igjen, virket hun så snill og omtenksom. Jeg trodde at hun hadde forandret seg, men det viste seg å være grundig feil.

Jeg vil ha henne i mitt liv men samtidig ikke.

Jeg er glad i henne men jeg liker henne ikke...

Beklager skrivefeil, jeg er ikke så god til å stave.

Det viktigeste nå er vel at hun ikke får noen innvirkning på din datter? så kanskje det beste da er å ikke la de bli kjent?

Hvem av dere tok kontakt når dere begynte å prate igjen?

[Panama]

Det var en lang historie å lese. Virker som du har hatt en ikke så veldig lett oppvekst og sånt kan føre til vanskelige ting i livet også. Det er absolutt ikke din feil! Du skal ikke påta deg det ansvaret for en mor som ikke har gitt deg den kjærligheten og omsorgen du trengte.