Jeg gir snart opp!

[Gjest Oppgitt]

Jeg er i ferd med å gi opp. Jeg er så inderlig lei av å krangle med min sønn på snart 15 år. Det første jeg tenker på hver eneste morgen når jeg våkner er at "i dag skal jeg ikke krangle eller kjefte". Men så går det ikke mange minuttene før det er i gang.

Jeg aner virkelig ikke om dette er vanlig. Synes min sønn er utrolig lite reflektert og lite "fornuftig" til faktisk å være nesten 15 år. Mener jeg selv hadde mer vett i den alderen. Jeg lurer på om andre foreldre med unger i samme alderen har samme utfordringer, eller om det bare er hos oss det er slik.

Jeg har også problem med å avgjøre om det er alderen og hormonene som gjør det, om det skyldes at faren hans og jeg ble skilt for noen år siden og at han fikk en ny "familie" hos faren fra den dagen faren forlot (han hadde dessuten skjønt at faren hadde en elskerinne før jeg selv oppdaget det, men han vil overhode ikke snakke om følelser og slikt). Det kan være så mye som gjør at han sliter og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Sånn rent praktisk er det slik at jeg synes han aktivt motarbeider meg i ett og alt. Han vil ikke legge seg til å sove på kvelden. Han er et utpreget B menneske og jeg skjønner at han liker å være lenge opp. Men jeg synes det er helt sykt at han får omtrent panikk dersom han kjenner seg trøtt en kveld, han løper opp og plasker kaldvann i ansiktet for at han ikke vil legge seg. Jeg forsøker å få han i seng rundt 11 halv 12 (noe som selvsagt er altfor sent), men han blir liggende våken enten med mobilen eller musikk. Har forsøkt å ta fra han mobilen og da ligger han våken kun på trass. Det kan da ikke være normalt? Selvsagt er han stuptrøtt neste morgen og det er et slit å få han opp. Når jeg sier at han er trøtt fordi han har sovet for lite sier han at det ikke stemmer - det har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg fatter ikke hvorfor han oppfører seg slik, han er en fornuftig gutt som sikkert innser at hvor trøtt han er på morgenen har sammenheng med når han sovner på kvelden. Men han nekter som sagt for at det har noen sammenheng.

Tidligere var jeg sikker nede på rommet hans 10 ganger hver morgen, det medførte at jeg ble sur, jeg ble for sen på jobb, jeg fikk en dårlig start på dagen. Nu gidder jeg ikke mer. Jeg vekker han, slår på lyset og sier han må stå opp. Det neste han hører fra meg er når jeg roper at jeg drar. Da har han 1/2 time på å komme seg opp, spise og være på skola. Hittil har det gått bra, han har rukket skola. Men jeg synes det er en så trist start på dagen, liker å spise frokost sammen med ungene mine.

En annen kilde til diskusjon er påkledning. Han er så sløv med å kle på seg nok klær, glemmer ytterjakke både når han går på skola, og har han den med på skola så er det ganske så sikkert at han legger den igjen der. Det er nå blitt minusgrader ute og han vaser rundt i T-skjorte og enten skjorte over eller en tynn genser. Selvsagt blir han syk.... Hadde halsbetennelse i vår og nu har han fått lungebetennelse. Men å få han til å innse at det har noen med bekledningen å gjøre.. Glem det! Han påstår hardnakket at det har det ikke. AHHH... jeg blir så irritert. Føler at han inderlig godt vet at jeg har rett og at han motsier meg kun for å få i gang en krangel. Føler meg som en dårlig mor når han går rundt så tynnkledd.

Andre ting kan være at han bruker for mye tid på spilling, at han har ingen fritidsinteresser, at han stadig "kjeder seg" og er likegyldig til alt og alle - han har ingen anelse om hva han skal gjøre etter ungdomsskola og det er under 1 år til! Han har lagt seg til en "kjeftende" måte å snakke på både til søsteren sin og meg. Høres ut som om han er sint hele tiden.

Jeg skjønner at han er blitt stor og at det skjer ting i livet hans. Men det er sårt å oppleve at han trekker seg bort fra meg. Han var ganske kosete for inntil ca 1 år siden, nå får han helt fnatt om jeg gir han en klem. Jeg har forsøkt å snakke rolig med han en kveld vi var alene hjemme, jeg har appellert, jeg har tryglet, jeg har kjeftet, jeg har brukt fornuft.... Ingenting hjelper. Han sier han ikke skjønner hva jeg snakker om, han er som han pleier å være, ALLE andre legger seg senere, spiller mer etc

Tror han er omtrent likedan hos faren (som han er hos annenhver langhelg) uten at jeg helt vet. Faren og jeg snakker ikke godt sammen og fra før vet jeg at dersom jeg tar opp et problem så vinkler faren det over på meg. At jeg ikke er god nok, at jeg gjør feil, at han ikke har noen problemer... Vet fra datteren min at sønnen min for det meste sitter på rommet sitt når han er hos faren. Det er mindre barn i huset som han forsøker å unngå + at han visstnok ikke liker samboeren til faren. Han har heller ingen venner der faren bor og det er for langt unna til at han kan holde kontakten med vennene sine. Han har enkelte ganger forsøkt å slippe å dra til faren, men hittil har jeg klart å overtale han. Dessverre bruker ikke faren tid alene på ungene sine når de er hos han, noe ungene synes er sårt. Jeg har også spurt om han ønsker å være mer hos sin far, men det vil han hvert fall ikke.

Det er nesten blitt slik at jeg gir opp, og det føler helt jævlig. Jeg bruker så mye energi på dette og det gir meg så dårlige dager. Datteren min kommer også litt i bakgrunnen på grunn av dette. Jeg tenker at han får bare sovne når han sovner, han får bare kle seg som han vil, han får bare gi faen i å være aktiv, i å interessere seg for noe. Han får bare gå rundt å være sløv, sur og likegyldig.

Men jeg vil jo ikke det heller! Jeg vil jo at vi skal ha et bra forhold, at vi skal ha det hyggelig hjemme, at vi skal kunne kose oss sammen. Jeg vil at han skal ha det bra, være i godt humør, komme seg inn på den skola han vil.

Vær så snill og svar meg - er dette vanlig? Har andre det slik eller er vi de eneste i hele verden?

Og hva kan jeg gjøre for at vi skal få det bedre? Jeg føler jeg har prøvd ALT, men jeg liker ikke å gi opp. Føler at jeg svikter sønnen min ved å gi opp.

Kan noen hjelpe meg?

[Gjest Regza]

.

Endret 8. april 2012 av Regza

[AnonymBruker]

Enig med Regza, men kanskje jeg har et par tips til deg.

Har hatt to ungdommer som fosterbarn, ikke samtidig. En gutt og ei jente. Har selv en datter og hadde ikke erfaring med gutter den gangen han flyttet inn.

Siden du jobber kan du gi han ansvaret for f eks å ordne med middag til du kommer hjem. Selvfølgelg ikke alt, men skrelle poteter, dekke bordet og rydde etter middagen er spist. Særlig å ha noen plikter etter skolen mener jeg er viktig.

Du sier ikke hvo gammel datteren din er, men er hun over 12, bør hun ha de samme pliktene som broren. To dager i uka hver!

Hvis han ikke gjør det du ber om, så blir det ikke middag den dagen.

En 15 åring bør kunne hjelpe til med å brette sine egn klær og rydde de bort.

Hvis han er like sløv som min fostergutt var, han la aldri klær til vask. Han fikk beskjed om at klær som ikke var lagt til vask,ble ikke vasket. Lærte til slutt da skapet var tomt.

Det er noe av det jeg gjorde.

En familie er som en liten bedrift. Alle må hjelpe til eller så går ikke hjulene rundt.

Er du flink til å lage litt ekstra godt å spise i helgene? Lag hjemmelaget pizza, taco eller det dere liker sammen. Innvolver ungene i noe av de "pliktene" du har, så blir dere en mer sammensveiset gjeng.

Fint at du bare vekker han og gjør det du skal før du må på jobben.

Mange unge har så mye de vil gjøre når de skal sove. Synes han må vel sent i seng. Han bør være i seng senest 2230. Du kan også ta strømmen på rommet hans, ekstremt, men noen ganger er det det en må gjøre. Fjern kabler til TVer, så han ikke får se TV når det ikke passer deg.

Det med at han ikke er så glad i å være hos faren sin er et velkjent problem. Mange unge får slippe å dra til mor eller far når de blir så gamle som han er. Det bør han snakke med faren sin om.

Prøv å be et par kamerater hjem til pizza eller noe annet på fredagskvelden. Foreslå det for han om ikke annet. Kjenner du foreldrene til noen venner, snakk med de om å få til at de er hos hverandre i ny og ne. Spiser mat og ser en film sammen.

Siden vi vet at dette er en fase han må igjennom, så hold ut.

Lykke til!

Fint hvis du holder oss oppdatert.

Beklager at jeg skriver som anonym, men gjør det for ikke å bli gjenkjent.

[Gjest navnelapp]

Det kan kanskje høyrest ut som om dokke ville ha godt av ein tur til familievernkontoret, og ha nokre samtalar, du og guten din? Av og til kan det vere nyttig med "utanforståande" inn i ein dialog for å belyse ulike ting. Det kan hende at guten din og har ting han har lyst til å seie, men som han av ulike grunnar ikkje vil eller kan dele med deg ansikt til ansikt.

[Gjest TS - Oppgitt]

Takk for mange gode innspill!

Siden du jobber kan du gi han ansvaret for f eks å ordne med middag til du kommer hjem. Selvfølgelg ikke alt, men skrelle poteter, dekke bordet og rydde etter middagen er spist.

Jeg lager middag hver dag (er ganske opptatt av kosthold og vil ha tingene på min måte...), men han setter ofte på ovenen eller koker potet eller ris. Han rydder også etter seg etter middag, jeg tar mitt og datteren min (9 år) tar sitt. Han har ellers i oppgave å ta ut søpla, tømme oppvaskmaskinen og holde orden på sitt eget rom. Dessuten hjelper han til dersom jeg spør (må oftest større maaange ganger)

Hvis han er like sløv som min fostergutt var, han la aldri klær til vask. Han fikk beskjed om at klær som ikke var lagt til vask,ble ikke vasket. Lærte til slutt da skapet var tomt.

Jeg vet... burde gjøre det sånn. Men jeg liker ikke rot og når jeg fyller en maskin med klær så fyller jeg den full. og hvis jeg vet at det ligger klær på gulvet på rommet hans så er det fristende å hente det.

Er du flink til å lage litt ekstra godt å spise i helgene? Lag hjemmelaget pizza, taco eller det dere liker sammen. Innvolver ungene i noe av de "pliktene" du har, så blir dere en mer sammensveiset gjeng.

Vi har alltid noe godt i helgene og faktisk så er fredagen nesten hellig for han. Da lager vi yndlingsretten hans og det er faktisk veldig hyggelig. Men når maten er spist forsvinner han inn på rommet sitt

Prøv å be et par kamerater hjem til pizza eller noe annet på fredagskvelden.

Han har ofta kamerater på besøk og overnatting. Dette fordi vi har plass til det og fordi jeg tror jeg kommer til å få glede av det senere å bli kjent med vennene hans. Må innrømme at jeg akkurat nå tviler litt....

Beklager at jeg skriver som anonym, men gjør det for ikke å bli gjenkjent.

Helt ok. Er anonym selv også av akkurat samme grunn

Når jeg leser det jeg har skrevet ser jeg jo at vi har mye fint sammen. Han har masse flotte kvaliteter og egenskaper og han er en gutt som aldri kommer i trøbbel. Får fine tilbakemeldinger fra både skole og andre foreldre at han oppfattes som en snill, hyggelig og høflig gutt. Det er kjempeflott og jeg sier ofte til han at jeg er stolt over han.

Det er bare alle de dagligdagse kranglene som tar knekken på meg. Den dårlige følelsen jeg har når jeg sitter på jobb og vet at det siste vi sa til hverandre før vi dra til skole og jobb var uvennlige ord. Det gjør vondt.

Tror nesten jeg må sette meg ned og velge kampene mine. Noe må jeg bare innse er slik og at det følger med alderen.

[Gjest TS]

Det kan kanskje høyrest ut som om dokke ville ha godt av ein tur til familievernkontoret, og ha nokre samtalar, du og guten din? Av og til kan det vere nyttig med "utanforståande" inn i ein dialog for å belyse ulike ting. Det kan hende at guten din og har ting han har lyst til å seie, men som han av ulike grunnar ikkje vil eller kan dele med deg ansikt til ansikt.

Har foreslått det for han, men det var helt uaktuelt. Han ville ikke snakke med noen han ikke kjente, hva i alle verden skulle han snakke om? Vi har prata litt med rådgiver på skola (da ifm skolearbeid (som han sliter litt med) og planer for framtiden - yrkesvalg etc). Da satt han bare å så ned i gulvet, svarte med enstavelsesord og hadde noen utsagt og kommentarer som jeg rett og slett ble flau over. Syntes han viste en utrolig umodenhet og likegyldighet. Det medførte at rådgiver skal ha en oppfølgingssamtale med han alene og informere foreldrene etterpå.

[Gjest Purple Haze]

Han er i en alder hvor du skal være på vakt i forhold til store avvik. Da mener jeg ikke vanlige tenåringsnykker som de fleste har, men litt mer alvorlige ting, som at han trekker seg vekk fra deg, saboterer dine regler osv.

Hvordan gjør han det på skolen? Er han åpen med deg om hva han holder på med når han er ute? Kjenner du vennene hans?

Om han ikke vil gå til samtaler med noen sammen med deg, kan han ha nytte av å snakke med noen på egenhånd. Ta kontakt med fastlegen din, kanskje kan dere få en henvisning til BUP for samtaler for gutten uten deg.

[Gjest BabyBlue]

Kanskje han er i ferd med å bli deprimert...? Likegyldighet, humørsvingninger og det å trekke seg vekk fra familie er tidlige tegn på det. Nå skal jeg ikke være for bråsikker her, men om han holder på slik kan det kanskje være noe som plager han? Synes foreldre har en ting med å skylde for mye på hormoner og si at "jammen, det er jo slik tenåringer skal være". Men om man går rundt og føler at man ikke har noe viktig å foreta seg i hverdagen, tenåring eller ikke, blir man fort nedtrykt.

Synes også at det er veldig viktig at du gjør ditt for å hjelpe han med valg angående videregående. Hvis han velger feil der kan ting bare bli enda verre. Skal han ta yrkesfaglig eller studiespesialiserende?

[Gjest Raggy]

Slapp nå av litt!!!! Guttene er i en aldre der han skal løsrive seg fra deg, dette er helt normalt. La han få litt fred, ikke mas og styr så fælt. Ikke heng deg opp i alt. Sett pris på den tiden dere har sammen isteden for å bekymre deg for at dere er lite sammen.

Han er sikkert sint på sin far og er nok preget av at dere foreldre har et dårlig forhold, men barn tårler da motgang. De lærer og blir sterke av motgang!

Det virker som at gutten er trygg på deg og det er det som er viktig, han har mamman sin.

Barna skal forandre seg i tennårene, husk det. De vil gjerne sove lenge, de roter og er lite pliktoppfyllende. Det går over så lenge du ikke gjør så mye ut av det.

Om du misstenker bruk av dop el så ta kontakt med feks uteteamet der du bor for å finne ut av det. Så lenge gutten ikke skulker skolen tror jeg det meste er ok.

[seleneluna]

Dette er nok mer eller mindre en vanlig tenåring. Gudene vet hvorfor man blir så vanskelig og spydig i denne alderen. Det kan være at jeg er helt på blåbærtur nå, men jeg tenkte at jeg kunne gi det noen tips, sett fra en tenårings ståsted. Selv er jeg i midten av 20-årene, men jeg husker godt kranglene med mamma og pappa!

Jeg tror er viktig å huske på er at han selv ikke ønsker å oppføre seg slik, selv om det kanskje virker sånn. Han har låst seg litt inne og han er nok litt for stolt for å plutselig gi slipp på denne "attituden". Du må bevisst, litt etter litt, gi han muligheter til å velge bort denne kvasse og spydige holdningen. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Det er ikke sikkert det er slik, men det var iallefall slik jeg følte det da jeg var tenåring. Jeg syntes det var like frustrerende som mamma og pappa. Jeg hadde bare ett behov for å være vanskelig, rett og slett. Kanskje for å få oppmerksomhet? Til slutt hadde jeg viklet meg inn i en situasjon hvor jeg ikke lenger hadde noe valg enn å fortsette å ha holdningen. Det var forventet av meg, og jeg ønsket å ikke tape ansikt ved å "gi opp".

Det er små ting som avgjør hvordan man responderer og det er jo nesten umulig å kunne forutse som foreldre hva som blir riktig og galt:

Jeg husker hvor jævlig det var dersom jeg fikk påpekt at jeg hadde gitt slipp og latt muren rundt meg falle, med kommentarer som; ja, så du var sulten likevel, eller, ja, så NÅ vil du være med oss ut å spise. Da ble alle oppmerksomme på at jeg har svelget stoltheten min, at jeg hadde feil. Jeg trengte det kanskje, men i akkurat de situasjonene er ungdommen svært sårbar og det er IKKE rett tidspunkt å komme med slike kommentarer. Si heller, kom igjen, la oss gå/spise. Du trenger ikke være overlykkelig fordi han endret mening og gi han masse med komplimenter - bare la det hele skje, som om det skulle være en selvfølge.

Slik ble det lettere for meg å velge denne trassige holdningen bort. Det var bare viktig at det skjedde gradvis, slik at ingen gjennomskuet meg og la merke til det

I tillegg er det en annen ting som har satt seg i meg. Det var kritikk. Jeg tror kanskje jeg var svært dårlig på å motta kritikk. Men i kampens hete kunne mamma komme med spesifikk kritikk om hvordan jeg var som person, noe som stakk veldig. Slik som at jeg var egiostisk. Hun sammenlignet meg en gang med søskene mine, at jeg var så mye værre å ha med å gjøre - og at hun var sikker på at vennene mine ikke var like egoistiske, sure og vanskelig som jeg var... Egentlig helt OK, for det var nok sant. Men ikke la kritikken bli personlig, ikke si, du er så ditt, du er så datt. Ordlegg deg på en annen måte, som at "nå synes jeg du oppfører deg litt egoistisk". Det er viktig at gutten vet hvor flink han er i det han gjør, at du verdsetter han og at han er helt unik på sin måte. Det høres kanskje banalt ut, men i mitt tilfelle var de slike småting som gjorde at jeg gikk inn for å være et helvette å ha med å gjøre. Og jeg tror mye av grunnen til at man er slik er ett behov for oppmerksomhet. Man ønsker å bli sett. Ironisk nok skyver man fra seg oppmerksomheten når man først får den. Men man har iallefall fått den.

Men vi må ikke glemme det beste av alt - dette går over.

[AnonymBruker]

Det høres ut som han er veldig sugen på oppmerksomhet, i og med at han på trass nekter å sove...det høres litt spesielt ut. Det virker om han er på jakt etter respons og reaksjon på ting han gjør.

Uff, det høres slitomt ut det her! Men det er nå vanlig at 15 åringer er utrolig trassige og sta.

[Gjest Purple Haze]

Nå har jeg to voksne sønner selv, og vet at en ikke skal være naiv. Om noen her mener man overdriver, vil jeg si at TS er fornuftig og er føre var. Om gutten er i faresonen for å utvikle problemer, er det smart å ta tak i det før det utarter seg.

[AnonymBruker]

Tidligere var jeg sikker nede på rommet hans 10 ganger hver morgen, det medførte at jeg ble sur, jeg ble for sen på jobb, jeg fikk en dårlig start på dagen. Nu gidder jeg ikke mer. Jeg vekker han, slår på lyset og sier han må stå opp. Det neste han hører fra meg er når jeg roper at jeg drar. Da har han 1/2 time på å komme seg opp, spise og være på skola. Hittil har det gått bra, han har rukket skola.

Der ser du! Det går bra! Her har han en ypperlig anledning til å skulke, men gjør det ikke. Det er jo en god indikasjon på at han er ansvarsbevisst.

Jeg synes dette høres ut som en helt vanlig tenåring! Foreldre er teite, man ønsker å være selvstendig og alt er kjedelig!

Stol på han og stol på at du selv har gitt han en god oppdragelse. Ikke gi opp, men ikke heng over han heller. Stol på at han tar ansvar selv, men forsikre deg om at han faktisk gjør det uten å mase på han.

Jeg ser tynnkledde ungdommer hele tida, og at han ikke vet hva han vil på videregående kan jeg heller ikke se er noe problem. Bare han fyller inn den søknaden når den tid kommer, så ordner det seg nok!

[Gjest TS]

Han er i en alder hvor du skal være på vakt i forhold til store avvik. Da mener jeg ikke vanlige tenåringsnykker som de fleste har, men litt mer alvorlige ting, som at han trekker seg vekk fra deg, saboterer dine regler osv.

Hvordan gjør han det på skolen? Er han åpen med deg om hva han holder på med når han er ute? Kjenner du vennene hans?

Om han ikke vil gå til samtaler med noen sammen med deg, kan han ha nytte av å snakke med noen på egenhånd. Ta kontakt med fastlegen din, kanskje kan dere få en henvisning til BUP for samtaler for gutten uten deg.

Kan ikke si at det er store avvik det er snakk om, synes bare har blir mer giddelaus, mer kranglete og mer likegyldig. Han klarer seg ok på skolen, har bestandig slitt med teorien, men jeg synes han jobber bra. Jeg kjenner alle vennene hans, de fleste har han kjent siden 1. klassen og de er ofte på besøk. Også nye venner har får (ifm ny skole) har jeg møtt. Kjenner også foreldrene til de fleste. Vet også rimelig godt hva de gjør når de er ute (bor på et lite sted).

Jeg har ikke tenkt på fastlegen. Vi har samme fastlege, og hun hjalp meg veldig ifm skilsmissen. Hadde mange tanker og følelser rundt det som jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle. Jeg kan forsøke å høre med sønnen min om det er en mulighet.

Kanskje han er i ferd med å bli deprimert...? Likegyldighet, humørsvingninger og det å trekke seg vekk fra familie er tidlige tegn på det. Nå skal jeg ikke være for bråsikker her, men om han holder på slik kan det kanskje være noe som plager han? Synes foreldre har en ting med å skylde for mye på hormoner og si at "jammen, det er jo slik tenåringer skal være". Men om man går rundt og føler at man ikke har noe viktig å foreta seg i hverdagen, tenåring eller ikke, blir man fort nedtrykt.

Synes også at det er veldig viktig at du gjør ditt for å hjelpe han med valg angående videregående. Hvis han velger feil der kan ting bare bli enda verre. Skal han ta yrkesfaglig eller studiespesialiserende?

Jeg har forsøkt å spørre om det er noe spesielt som plager han, men han sier det ikke er det. Når det gjelder videregående skole begynner jeg å stresse litt med det. I fjor hadde de yrkesveiledning på skola og de besøkte ulike videregående skolen uten at han fattet interesse for noe spesielt. Forsøker å påvirke han til noe i praktisk retning da dette faller lettere for han enn teoretiske fag.

Ellers… 1000 takk for svar!

[Gjest TS]

Dette er nok mer eller mindre en vanlig tenåring. Gudene vet hvorfor man blir så vanskelig og spydig i denne alderen. Det kan være at jeg er helt på blåbærtur nå, men jeg tenkte at jeg kunne gi det noen tips, sett fra en tenårings ståsted. Selv er jeg i midten av 20-årene, men jeg husker godt kranglene med mamma og pappa!

Jeg tror er viktig å huske på er at han selv ikke ønsker å oppføre seg slik, selv om det kanskje virker sånn. Han har låst seg litt inne og han er nok litt for stolt for å plutselig gi slipp på denne "attituden". Du må bevisst, litt etter litt, gi han muligheter til å velge bort denne kvasse og spydige holdningen. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Det er ikke sikkert det er slik, men det var iallefall slik jeg følte det da jeg var tenåring. Jeg syntes det var like frustrerende som mamma og pappa. Jeg hadde bare ett behov for å være vanskelig, rett og slett. Kanskje for å få oppmerksomhet? Til slutt hadde jeg viklet meg inn i en situasjon hvor jeg ikke lenger hadde noe valg enn å fortsette å ha holdningen. Det var forventet av meg, og jeg ønsket å ikke tape ansikt ved å "gi opp".

Det er små ting som avgjør hvordan man responderer og det er jo nesten umulig å kunne forutse som foreldre hva som blir riktig og galt:

Jeg husker hvor jævlig det var dersom jeg fikk påpekt at jeg hadde gitt slipp og latt muren rundt meg falle, med kommentarer som; ja, så du var sulten likevel, eller, ja, så NÅ vil du være med oss ut å spise. Da ble alle oppmerksomme på at jeg har svelget stoltheten min, at jeg hadde feil. Jeg trengte det kanskje, men i akkurat de situasjonene er ungdommen svært sårbar og det er IKKE rett tidspunkt å komme med slike kommentarer. Si heller, kom igjen, la oss gå/spise. Du trenger ikke være overlykkelig fordi han endret mening og gi han masse med komplimenter - bare la det hele skje, som om det skulle være en selvfølge.

Slik ble det lettere for meg å velge denne trassige holdningen bort. Det var bare viktig at det skjedde gradvis, slik at ingen gjennomskuet meg og la merke til det

I tillegg er det en annen ting som har satt seg i meg. Det var kritikk. Jeg tror kanskje jeg var svært dårlig på å motta kritikk. Men i kampens hete kunne mamma komme med spesifikk kritikk om hvordan jeg var som person, noe som stakk veldig. Slik som at jeg var egiostisk. Hun sammenlignet meg en gang med søskene mine, at jeg var så mye værre å ha med å gjøre - og at hun var sikker på at vennene mine ikke var like egoistiske, sure og vanskelig som jeg var... Egentlig helt OK, for det var nok sant. Men ikke la kritikken bli personlig, ikke si, du er så ditt, du er så datt. Ordlegg deg på en annen måte, som at "nå synes jeg du oppfører deg litt egoistisk". Det er viktig at gutten vet hvor flink han er i det han gjør, at du verdsetter han og at han er helt unik på sin måte. Det høres kanskje banalt ut, men i mitt tilfelle var de slike småting som gjorde at jeg gikk inn for å være et helvette å ha med å gjøre. Og jeg tror mye av grunnen til at man er slik er ett behov for oppmerksomhet. Man ønsker å bli sett. Ironisk nok skyver man fra seg oppmerksomheten når man først får den. Men man har iallefall fått den.

Men vi må ikke glemme det beste av alt - dette går over.

Takk for langt og flott svar! Det er kanskje lett å glemme, tross alt er det 30 år siden jeg var på hans alder. Men dine beskrivelser brakte meg kjapt tilbake.

Det kan sees som sønnen min har låst seg litt fast, ja. Tror jeg virkelig må sette meg ned og tenke på hva som er viktig å ikke, hva som er "normatlt" og ikke, hvilke kamper jeg bør ta.

Takk

[Gjest TS]

Slapp nå av litt!!!! Guttene er i en aldre der han skal løsrive seg fra deg, dette er helt normalt. La han få litt fred, ikke mas og styr så fælt. Ikke heng deg opp i alt. Sett pris på den tiden dere har sammen isteden for å bekymre deg for at dere er lite sammen.

Han er sikkert sint på sin far og er nok preget av at dere foreldre har et dårlig forhold, men barn tårler da motgang. De lærer og blir sterke av motgang!

Det virker som at gutten er trygg på deg og det er det som er viktig, han har mamman sin.

Barna skal forandre seg i tennårene, husk det. De vil gjerne sove lenge, de roter og er lite pliktoppfyllende. Det går over så lenge du ikke gjør så mye ut av det.

Om du misstenker bruk av dop el så ta kontakt med feks uteteamet der du bor for å finne ut av det. Så lenge gutten ikke skulker skolen tror jeg det meste er ok.

Ja kanskje jeg bør slappe av. Jeg er temmelig sikker på at han ikke driver med dop, jeg vet for det meste hvor han er, hvem han er sammen med etc. Jeg legger meg aldri før han er i hus og i helgene drikker jeg ikke noe før han er hjemme (selv om han er hos naboen). Det har litt med at jeg ønsker å være kjørbar dersom det skulle bli behov for det samt at jeg ønsker å kunne ha sanser til å lukte/se om han har drukket/tatt noe.

Og ja, han er trygg må meg. Han vet hvor han har meg, han er trygg på at jeg stiller opp. Rett etter skilsmissen var han litt opptatt om jeg kom til å finne meg en ny kjæreste. Jeg sa at akkurat da det viktigste i livet mitt å skape et godt hjem og gode rammer for oss 3 i familien. Tror han ble lettet over det og at han forstår at jeg setter han og søsteren hans først.

Nå skal det også sies at han nå innimellom kan spørre hvordan det går med kjærligheten og om jeg var alene på kino i helga...

[AnonymBruker]

Høres ut som en vanlig tenåring.

Flott at du gikk tilbake til bare å vekke ham en gang på morgenen. Han viser jo at han tar ansvar siden han kommer seg på skolen.

Hadde samme problemet med mine tenåringer at det ble for lite søvn. Samtidig så kan jeg jo ikke tvinge de til å sove. Hjelper heller ikke å si i fra at de faktisk får alt for lite søvn. Det ansvaret må de også ta selv. At han ikke vet hva han vil etter ungdomsskolen er heller ikke unormalt. Han tar i tillegg ansvar hjemme ved å følge opp pliktene sine og hjelper til selv om du må spørre flere ganger. Du bør roe litt ned med det at du vil ha ting på din måte. Da vil han slutte og prøve seg. Gi f.eks. klar beskjed om at du kun vasker det som ligger i skittentøykurven. La tenåringsrommet flyte og lukk døra. Min tenåringsgutt sluttet å ha fast samvær med faren sin da han var 16. Som din så hadde han ikke venner der faren bodde og han ville heller være hos meg i helgene. Venner og ting som skjer der er utrolig viktig i den alderen. Han fikk styre samværet selv både når og hvor lenge. Det fungerte helt fint.